never let the pressure tell you that you're not capable of being everything that you want

Det har vært noen fine dager på vestlandet som absolutt er mildere enn østlandet. Å sitte barnevakt gikk bedre enn forventet, selv om det var et par tantrums. Trioen er ganske grei å passe på fordi de er leker godt sammen. Det hjelper også at eldstemann er ganske selvstendig og hjelper til der han kan. Altså, fireåringen og toåringen er også veldig selvstendige i forhold til hva jeg ser for meg i hodet mitt når jeg tenker på de ulike aldersgruppene. Jeg ble riktignok likevel liggende våken en del ganger på natten, grunnet bekymringer for kidsa, ukjente lyder, og at hunden bestemte seg for å stange hodet sitt i døren om igjen og igjen klokken tre på natten. Jeg endte opp med å gå ned for å åpne døren for han, selv om han egentlig skal være avgrenset til rommet med buret hans på natten. Han er blitt ganske gammel, og minner meg nesten litt om mine eldre pasienter. Lynx og Grepper kom hjem igjen rundt 12-13 tiden dagen etter, og det var deilig å legge fra seg ansvaret for kidsa. Som konsekvens av lite søvn, og antakeligvis bare masse støy fra barn generelt, fikk jeg litt hodepine. Så da vi var nede på senteret hvor de har en innendørs lekeplass for unger, kommenterte jeg til svogeren til Grepper at jeg var sliten. "Sliten? Du? Ha!" sa han. Han er tobarnsfar med en samboer som har jobbet masse de siste ukene/månedene. Halve søskenflokken til Grepper var på lekeplassen, og vi ble også sittende der med en pølse i en hånd, og bolle i den andre. Etterhvert gikk vi for å se i de ulike butikkene. Jeg og mamma gikk inn på en sportsbutikk, hvor vi ble ganske lenge. Deretter kom Lynx inn, og vi ble der en stund. Jeg fant enkelte ting jeg ønsket meg, som Lynx og mamma bestemte seg for å kjøpe for meg i julegave. Så nå vet jeg hva jeg får i visse gaver, men det er veldig deilig å kunne velge ut hva man selv ønsker innimellom. Etter vi var ferdig med shoppingen, dro vi til frisørsalongen slik at Lynx kunne ordne håret vårt. Og ja, jeg klipte meg kort. Uken(e) før jeg dro til vestlandet, så jeg regelmessig på bilder av meg selv med kort hår, for å ta en avgjørelse med hva jeg ville gjøre med håret mitt. Jeg trives så godt med kort hår, at det føltes ut som en no brainer. Så jeg er superfornøyd med håret mitt akkurat nå. Resten av turen kan huskes i julegaveshopping, salt mat, den nyeste Ryan Reynolds-filmen, og julebelysning. Sistnevnte må nevnes fordi Lynx kjørte oss forbi ulike hus som virkelig har tatt av med julebelysning utendørs. Samtidig føles det nesten ut som om alle husene hadde belysning utendørs, hvilket jeg egentlig ikke synes er normalt, men virket ut som standarden der i år. Kan ikke helt huske at det alltid har vært sånn. I går reiste jeg og mamma hjem, og det var faktisk en veldig presis og fin flytur. Siden jeg har sovet litt mindre enn vanlig og litt dårligere enn vanlig de siste døgnene, valgte jeg å legge meg uten alarm i går. Resultatet ble at jeg sov i ti og en halv time. Og jeg vet at kroppen trengte det fordi jeg ikke har hatt sånn følelse hvor du er trøtt fordi du har sovet for lenge. Det var uansett veldig deilig, men førte til en sen start til dagen min i dag. Jeg har egentlig bare brukt dagen til å komme meg litt; få oversikt over eget liv og gjøre ærender. Gjort det meste på to do -listen min, men enkelte ting får jeg gjøre i morgen. 

I think I feel you next to me when I know you couldn't be. Know we're in different cities

Jeg har ikke ett eneste bilde av juletreet mitt fra ifjor. Det er ganske irriterende, men så var desember en travel måned med deadlines, tur til London og feiring på vestlandet. Selv om pynten min hovedsakelig forblir den samme, er det artig for min egen del å se om treet forandres over årene. Tror nemlig at årets tre er hakket annerledes enn det pleier å være. Jeg sier det nå, også er det sikkert helt likt fjorårets! I dag fant jeg endelig tid til å dra frem juletreet og all pynten, og det er offisielt jul i heimen. Det har tatt meg litt tid, noe som Volla kommenterte på. "Jeg er overrasket over at treet ikke allerede er oppe," sa hun til meg. Der jeg synes november hovedsakelig var veldig avslappende, og jeg faktisk tok meg tid for meg selv-- har desember vært litt mer hektisk. Som konsekvens av det har jeg kjent meg litt mer engstelig for kommende begivenheter. Begravelse, besøk, jobb, reise, og lignende har liksom bare bygd på engsteligheten, som deretter har påvirket søvn og hvile. Jeg som liksom bare skulle ha tid til å gjøre ingenting og samtidig alt jeg hadde lyst til å gjøre ut dette året. Livet er uforutsigbart, og plutselig ender man opp med å gjøre ting man ikke hadde sett for seg. På lørdagen møtte jeg Marble i sentrum, hvor jeg prøvde på et strikket "set" bestående av en crop top og cardigan. Dessverre var toppen så kort av den nesten så mer ut som en bralette enn en topp. Videre stoppet vi opp ved slottet for å se på garden gjøre sitt vaktskifte, stoppet innom julemarkedet som var stappfullt, og lette etter et sted å sette oss som ikke hadde lang kø. Vi endte faktisk opp på sentralstasjonen på en restaurant verken av oss har hørt om eller sett før. Men desperate times, aka. vi var begge slitne og sultne. Jeg var veldig fornøyd med maten min, og det var helt fantastisk å sette seg ned. På søndagsmorgen kom Volla og yngste niesen, og det var veldig hyggelig å få kos av yngstemann i familien. Det er bare to måneder siden sist, men det gjøres visst mye voksing likevel. Hun er fortsatt skeptisk og hovedsakelig rolig av seg, men på den annen side er hun uredd og høylytt. Med andre ord ligner hun plutselig mer de andre tantebarna mine, dog hun er en kinaputt i sammenligning med det reelle fyrverkeriet de utgjør. Mandag var min første opplevelse med begravelse, og jeg ante ikke hva jeg gikk til. Mye foregikk på et språk jeg ikke prater, men det er enkelte ting som på en måte kan oversettes universelt dersom du ser på kroppsspråk og kontekst. Trodde jeg skulle komme meg igjennom uten å gråte, men så holdt eldstesønnen tale, og han knakk litt sammen. Og da klarte ikke jeg å holde tårene inne. Det var en religiøs begivenhet, og vi endte opp på et tempel hvor jeg fikk på meg en drakt som minnet meg om klærne til munkene. Apropos munkene, var den samme munken som jeg hadde møtt på sykehuset uken før også der. Jeg hilste på han, også begynte et rituale som varte i ti minutter kanskje. Deretter var det en matservering, hvor alle satte seg ned og spiste. Atmosfæren var definitivt annerledes, og tårene hadde blitt utbyttet for smil og latter. Etterhvert dro vi hjem, og pappa var sjåfør for flere ulike mennesker. Så jeg endte opp hjemme med Volla, og "vi" hostet noen kanadiske slektninger som hovedsakelig snakket kinesisk. Heldigvis er Volla den flinkeste i søskenflokken på å prate kinesisk, så hun fikk automatisk ansvar for å underholde. Jeg derimot, gjemte meg på kjøkkenet for jeg frenetisk lette etter kaffe uten hell, og lagde altfor sterk kinesisk te. Foreldrene mine kom omsider hjem heldigvis, og niesen våknet opp etter sin lur. Så jeg slapp å ha særlig med slektningene. Etterhvert kjørte pappa Volla og niesen til toget, da de skulle reise hjem igjen. Slektningene ble i et par timer til, før de og foreldrene mine reiste til tanten til mamma. Jeg fikk ryddet, selv om jeg kjente meg helt utslitt. Lå klar i sengen klokken ti på kvelden. I går hadde jeg en litt slitsom kveldsvakt, og jeg endte opp med litt overtid selv om jeg hadde sett for meg at det skulle bli lenger. Det er ikke ofte jeg gjør sårskift på tampen av vaktskifte, men jeg hadde liksom hatt det på planen hele vakten. En av tingene som er avgjørende for hvordan en vakt føles ut, er absolutt kollegene. Og i går kjente jeg på at jeg hadde kolleger som heller mer mot den late siden. Altså at de ikke tok særlig initiativ, og at når jeg spurte om ulike oppgaver, så var det stort sett noe annet som ble prioritert først før ting ble gjort. Jeg er veldig glad for at jeg ikke har jobbet i dag, selv om jeg ble spurt om det. Skal riktignok jobbe neste uke, men det tror jeg kanskje blir siste vakt ut dette året. Annet enn å sette opp juletreet og diverse pynt i dag, har jeg pakket kofferten. Jeg er klar til å reise til vestlandet. I morgen er planen å reise på kjøpesenteret for å kjøpe en julegave, mat, diverse husholdningsartikler, og sende en pakke. Nå, derimot, skal jeg spise litt kvelds og ta meg en etterlengtet dusj. Det blir ingen trening denne uken, dog jeg tror det blir litt løping i forbindelse med å sitte barnevakt til helgen. Heldigvis er det kun en natt jeg og mamma skal sitte barnevakt, mens de andre dagene er foreldrene deres tilstede.  

I need a hand to hold, someone to tell the truth. Would it be okay if I came home to you?

I går fikk jeg en pakke med to av hudkremene jeg har ventet på, og da fikk jeg plutselig en idè om at jeg skulle rydde ut av CD-skuffen for å plassere alle ekstra hudproduktene jeg eier. Vanligvis har jeg hatt alt sånt ekstra i en av boksene jeg har oppå klesskapet. Men i det siste har jeg brukt den nederste skuffen min til ekstra produkter, selv om det egentlig er en skuff dedikert til skriversaker som notatblokker, teip, stift, etc. Den skuffen begynte å bli full, og det føltes veldig logisk ut å bytte plass på mine gamle CD'er og hudproduktene som jeg bruker konstant. En del av meg kjenner at det kanskje er på tide å bli kvitt CD'ene, ettersom jeg ikke bruker de. Men den sentimentale delen av meg vil gjerne beholde de, for jeg kan absolutt se for meg at jeg kjøper meg en CD-spiller med noe høyttaler opplegg i fremtiden. Jeg kan riktignok bli kvitt noen av de som jeg ikke er like glad i. Uansett; jeg fikk tømt skuffen og gjort plass for hudprodukter. Og i dag fikk jeg den siste pakken med hudprodukter. Den inneholdt en gave og en hudkrem. Ettersom min favorittkrem har endret formulering, og jeg egentlig misliker kremen, har jeg valgt ut noen nye for å prøve; Cremorlab Fresh Water Gel, Mizon Water Volume Ex Cream og Mizon All In One Snail Repair Cream. Førstnevnte er basert på research, mens de andre egentlig bare er basert på at jeg er ganske fornøyd med Mizon øyekremen jeg har brukt. Jeg liker spesielt konsistensen, og håper derfor at hudkrem i samme linje har noenlunde lik konsistens. Water Volume Ex Cream valgte jeg basert på at jeg tror konsistensen er ganske lett. Med andre ord er det jeg prioriterer mest ved valg av hudkrem; at den er lett på huden under påføring og at den synker inn i huden relativt raskt. Videre må den være ganske fuktighetsgivende. Det føles nesten litt ut som julaften, for jeg vet ikke hvilken av kremene jeg har lyst til å prøve først. Må uansett først bruke opp Origins Oil-Free Energy Boosting Gel Moisturizer. Selv om den ikke lenger er min favoritt, fungerer den som hudkrem. Det største problemet er kanskje at den har tendens til å flasse av etterhvert, men det er ikke noe jeg trenger å bry meg om når jeg bruker den som nattkrem. Det føles ut som om uken nettopp startet, men også at den straks er omme. Lever liksom både i fortiden og fremtiden på samme gang. Desember er virkelig i gang, men foruten julestjernene, kan jeg ikke se for meg at jeg gidder å sette opp juletreet ennå. Kanskje neste uke. Kanskje etter mamma og jeg har vært på besøk hos Lynx og co. Volla og yngste niesen kommer på en svipptur i helgen for å være med på begravelsen. De blir her altså i litt mer en tjuefire timer. Jeg fikk heldigvis skiftet vakt slik at jeg også kunne delta i begravelsen. Jeg aner ikke hvordan det skal foregå. Har jo aldri vært i en begravelse, også har jeg heller ikke vært i en religiøs begravelse heller. Men da føles det litt betryggende å ha noen av søsknene der. Det er vi i midten, mens eldste og yngste blir fraværende grunnet andre forpliktelser. Foreldrene våre vil jo selvfølgelig være der, men de sklir mer inn. Vi kidsa, derimot, som ikke har vokst opp med å praktisere noen religion, vi er vel litt mer outsidere. Men jeg regner med at det går bra, og jeg håper jeg slipper å gråte. Synes jeg gråt mer enn nok i går fordi jeg fikk hodepine etterpå. For meg er det et tegn på at det har vært litt for mye tårer. 

go ahead and laugh even if it hurts

Jeg sov så godt natt til mandag, og det var solskinn da jeg våknet opp. Ryddingen og vaskingen som jeg ikke hadde klart å tvinge meg selv til å gjøre på søndagen, ble gjort på mandag mens jeg hørte på en spilleliste av gamle sanger fra fortiden min. Jeg hadde planer om å få ordnet ferdig gaver og begynne å pakke inn alt, fordi det var så lyst, og jeg ville utnytte lyset. Det har jo vært forholdsvis mange mørke dager hvor det føles ut som om kvelden er konstant. Stod og vasket inne på badet da mamma kom hjem fra jobb og kom løpende opp for å få hjelp til å ringe personen som hadde sendt henne en tekstmelding. Hun kom nettopp hjem, og begynte å kle på seg igjen, for hun skulle til sykehuset. Vi har et familiemedlem som i utgangspunktet ikke er relatert til oss hvis du skal være teknisk. Det er ikke noe blod som binder oss, men min mormor tok nærmest inn et ekstra barn blant hennes mange andre barn for flere tiår siden. Mamma kaller henne for tante, og hennes mann for onkel. I oppveksten var jeg, Monchita og Lumba ofte på besøk hos de. Vi var små den gangen, og deres barn var litt eldre enn meg. Hun ene pleide å få meg med til å hjelpe med bakingen, og jeg er sikker på at det er hun som introduserte meg til ostekake. For noen måneder tilbake ble onkelen til mamma dårlig, eller dårligere. Helsen har ikke vært på topp de siste årene, men tror kanskje kroppen sa ifra at nå er det noe som skjer, noe som har skjedd. Jeg har fått tidvise oppdateringer fra mamma over det som sikkert er noen måneder, men som føles ut som uker. Det har gått så fort. Det var kreft, og det var metastaser til det som hørtes ut som hele kroppen. Jeg får litt flashback til at jeg sitter og leser dokumentasjon om en pasient mens jeg har en legevisitt, og vi diskuterer hvor trist situasjonen er. Blikket til legen er nesten limt fast i minnet mitt. De siste årene har vi i min søskenflokk blitt voksne. Det er ikke lenger vi som er barna, men tante og onkel til mamma har fått en haug med egne barnebarn. Vi prater heller ikke samme språk, så kommunikasjonen med tanten og onkelen til mamma har vært dårlig. Av den grunn er det nesten alltid kleint å dra på besøk, for vi kan si hei og hadet. Men samtalen i mellom er veldig vanskelig å få til. Konsekvensen er at det har blitt færre besøk. Mamma spurte om jeg skulle bli med på sykehuset, stoppe innom og si hei. Jeg vet at hun vil at jeg skal være med, men jeg står midt i vaskingen, og hun skal straks hentes. Jeg sa nei, hva skal jeg si? Hun reiste, og jeg ble stående og tenke på det hele. Tenkte på hva jeg ville angre mest på, også snudde jeg det heller mot onkelen til mamma. Vil han ha glede av å ha meg på besøk? Og da ble det ganske klart hva jeg skulle gjøre. Jeg spiste et knekkebrød, gikk på do, kledde på meg, også tok jeg bussen til sykehuset. Har aldri vært på avdelingen han lå på før, til tross for at jeg relativt ofte har overført pasienter dit. Innerst i gangen, i hjørnet lå rommet hans hvor hans kone, mamma og to av hans døtre satt inne hos han. Jeg har aldri vært i kontakt med noen som er døende utenfor jobb, og jeg følte meg ukomfortabel. Kjente at jeg nesten gikk inn i rollen min som sykepleier, fordi det var mer komfortabelt. Og jeg innså at jeg ikke har peiling på hvordan å oppføre meg ovenfor noen døende og pårørende når jeg ikke står i en profesjonell rolle. Når det er noen som er familie, men som jeg ikke har særlig mye kontakt med. Men jeg fikk snakket med onkelen til mamma, og det var klart at det gikk mot slutten. Men vi lo av noen teite vitser, snakket om jobb, og livet generelt. Han vinket hadet til meg flere ganger, for han trodde jeg skulle dra. Men jeg forklarte at jeg bare skulle gå utenfor, for der satt resterende av familien litt rundt omkring. Etterhvert kom munken, og jeg ble med på det som virket som et rituale. Vi stod nesten som en sirkel rundt onkelen til mamma, og jeg tror kanskje protokollen var å lukke øynene, men jeg hadde mine åpne. Og han så litt rundt seg, nesten som om han prøvde å memorisere ansiktene, før han lukket øynene og så fredfull ut. Jeg gikk ut underveis fordi Lumba ringte meg tilbake etter jeg hadde forsøkt å få tak i han. Han hadde ankommet sykehuset, og jeg gikk ned for å hente han. Lumba er ganske god venn med yngste ungen til onkelen til mamma. Og jeg kjente det var godt at han kom, for de hadde en sånn type samtale som jeg tror bare de kunne ha hatt. Etter to timer på sykehuset, reiste jeg hjemover. Og i går fortalte mamma at onkelen hennes hadde gått bort senere på kvelden etter vi hadde vært på besøk. Jeg ble ikke overrasket over det, men det var likevel trist. På en måte føles det litt ut som om jeg ikke fortjener å bli trist grunnet det, fordi at jeg ikke har hatt et særlig nært forhold til han. Men det er en sånn brå oppvekker om mortalitet, og at om noen år så kan det være mine egne foreldre. Tristheten skyldes også alle de han forlot, og jeg vet at det var ekstra tøft for den yngste sønnen. Det er trist fordi hele familiedynamikken på en måte er endret, og det kommer alltid til å være et slags hulrom. Jeg hadde ikke helt forventet å kjenne på sorg, fordi vi har hatt såpass lite kontakt. Men sorg er merkelig slik. 

All of your flaws and all of my flaws; when they have been exhumed, we'll see that we need them to be who we are. Without them we'd be doomed

Gårsdagen var faktisk ganske fin, om man ser bort ifra at det føltes ut som om øret mitt skulle fryse av da jeg var på vei hjem fra jobb. Jeg jobbet med relativt kjente folk, og det var en god stemning blant alle. Vi spiste rester fra ett av julebordene til "lunsj" og jeg hadde forholdsvis friske pasienter som jeg følte jeg fikk hatt ordentlige samtaler med. Det gjenstod litt kaos fra dagvakten, og jeg endte opp med å gjøre ting jeg ikke hadde trengt å gjøre fordi det var flere ting som ikke hadde blitt oppdatert. Men alt ordnet seg uansett, så det gikk veldig fint. Og det til tross for at jeg fikk mensen i går! Heldigvis skjedde det før jeg dro på vakt, men det er uansett aldri behagelig å ha mensen. Det som er fint er at alle smertene i forbindelse med førstedagsmenstruasjon nesten ble druknet i alt jeg hadde å gjøre på jobb. Jeg sov skikkelig dårlig i natt, og jeg aner ikke hvor ofte jeg våknet i løpet av natten, men det var nok ganske mange ganger. Etter jeg gikk på do klokken tre på natta, lurte jeg på om jeg bare skulle stå opp. Istedet la jeg meg igjen, og fortsatte til å døse. Føler meg ganske utslitt, og jeg bestemte meg for å utsette ryddingen og rengjøringen til i morgen. Eneste jeg har gjort er å skifte på senga og henge opp julestjerner i stuevinduene. Jada, for det er jo første desember og første advent i dag. De fleste naboene hadde hengt opp diverse julepynt allerede i forrige uke. Jul er koselig, men jeg synes den kan avgrenses til desember. Likevel var det en ganske fin gåtur hjem fra busstoppet i går på kvelden da jeg så alle julelysene. Jeg har skrevet mine nye mål for neste uke, og jeg har bestilt den gaven som skal sendes direkte til Lynx. Ellers har jeg koset med meg å lese Harry Potter fan fiction og hørt på gamle sendinger av P3-gull i bakgrunnen. Skal få strikket et par rekker også før kvelden er omme, og forhåpentligvis får jeg sovet ordentlig i natt.