Er jeg en byrde for alle?

Jeg leste et oppsiktsvekkende debattinnlegg litt tidligere. Det rørte meg langt inn i hjerteroten. Og plutselig følte jeg meg nesten slem, uten at jeg kjente denne personen. Noen ganger ønsker man at man kan fjerne all verdens problemer. "Jeg er så ensom, så ensom," sluttes innlegget. Ensomhet, den nye folkesykdommen sier jeg bare. Det gjelder ikke bare blinde, det gjelder alle. Ensomheten er nesten verre enn alt farlig, for den slår deg dypt. For å lese debattinnlegget, bare fortsett å lese nedover.


Er jeg en byrde for alle?
Jeg er 15 år, blind og trolig en av verdens mest ensomme ungdommer.

Det er ingen som ringer meg. Det er ingen som ringer på døra og spør om vi skal finne på noe. På Facebook får jeg tommelen opp når jeg legger ut et bilde, men spør jeg om noen vil finne på noe med meg, er det helt stille.

Jeg kan ikke gjøre ting alene. Jeg kan ikke ta meg en joggetur for å glemme ensomheten. Jeg kan ikke spille et spill på data eller TV. Jeg trenger hjelp til nesten alt. Også til å skrive dette.

Mørkt og stille
Det har ikke alltid vært sånn. Før kunne jeg se. Jeg hadde venner. Det var alltid liv og røre hjemme hos oss. Nå er det bare mørkt og stille. Bare foreldrene mine og jeg hjemme. Søsken er ute med venner. De er på hyttetur. De drar på Frognerbadet. Jeg hører på musikk og finner tekster som rimer med livet mitt.

Støttekontakter kommer og går. De skal videre i livet. To måneder uten støttekontakt nå. Er det meg? Er det fordi jeg er meg at de ikke orker mer? Er jeg en byrde? For alle?

Jeg prøver så godt jeg kan å holde motet oppe. Pappa sier han beundrer mitt pågangsmot. Det er et lite plaster på såret, men under plasteret er det fremdeles et stort åpent sår som aldri gror. Pappa forteller meg også at det finnes så veldig mange andre ensomme ungdommer rundt omkring. Men hvordan skal jeg, som er blind, finne dem?

Jeg savner synet av naturen på denne tiden når alt er grønt og i blomstring. Jeg savner synet av snødekte vidder. Jeg savner det å føle meg inkludert i et fellesskap. Jeg er så ensom, så ensom.

Av Axel Røthe (klikk for kilde)