oh, to see without my eyes; the first time that you kissed me

I am definitely on a high at the moment. Every day feels exciting, and I want to do so many things. I just have to remind myself that I'm in no rush. My horoscope the past few days have been scarily accurate, and today it said I'd be filled with frisky energy. Frisky indeed. I've been a hermit for the past year, so leaving the house twice today felt quite strange. I had tentative plans with my belieber friend that fell through. It was like my body already knew beforehand, so it was already planning on doing a few errands. The first time I left the house, I was heading off with the bags of clothing my younger sister and I have collected for the past few months to donate. The weather was lovely, and for a moment I entertained going for a long walk. However, I still had other things to do. So I walked back home. I had some food and painted my nails for the first time in forever, and then I went to the mall. Had to return a shoe product, because I already had one. And then I stopped by the library, where I found three books that intrigued me within five minutes of looking. The first book basically spoke to my soul. Second book is Bridget Jones' Baby, as I haven't actually read it. I've read all of the others, and I have seen the movies for Bridget Jones' Baby. But I've always found the books to be quite hilarious. Lastly I picked up a book which was recommended. The plot seemed really good, but I'm not sure of the points of views. Who knows, I might not end up reading all of them. Strangely enough, I didn't pick up any poetry. To be fair, I can reread poems and still feel inspired. Such as the poem I've photographed in the second picture. It's more like the foreword in Pillow Thoughts by Courtney Peppernell. I like it a lot, it feels so encouraging despite whatever one is going through at the moment. Life is by no means easy, and often times we are thrown curve balls. However, a lot of us has persevered and survived despite the many curve balls. And I think there's something inspiring about that. After my quick library visit, I went to pick up a package from the post office. Last week I did an online order, where I picked out two jackets and a skirt. One of the jackets isn't really appropriate for winter. I might be able to get a few wears out of it, before I need to retire it until spring comes along. However, I actually love it. It reminds me of something a farmer in the UK would wear. Only need to pair it with my wellies, and I'll be sorted. It's navy rather than green though, but I needed a lightweight jacket that isn't my green one. The other jacket is a black bomber, which I think is one size too big. So I'll have to stop by the mall again to change sizes. It feels like I've got a wardrobe full of just outerwear, and I probably do if I would keep them all in the same place. But then again, I'm a person who gets cold easily. Also, living in this country requires outerwear for maybe ten months of the year. I'd say I'm probably wearing outerwear for eleven months of the year, but again, that's because I get chilled quite easily. Essentially, outerwear almost becomes your uniform more than what you're wearing underneath. The new jackets does actually add something styling wise, so I'm pretty chuffed with the additions. My tumblr-friend and I haven't really spoken in months, and I was kind of sure I was going to delete my tumblr, as I don't really use it anymore. But then we spoke again, and it's so strange how we're living entirely different lives but also so similar ones. There has been quite a few coincidences over the years we've been talking, which makes me wonder if we were always meant to cross paths. Or maybe even if we're somehow the same person but almost as we're in parallell universes. I don't know, but it's weird. I was planning to watch Lady Bird today, but I think I'm almost still digesting CMBYN. I suppose it really did affect me somehow. 

I have loved you for the last time

Here's an ode to my sister, who shares similar facial characteristics with me, but is both nothing and everything like me. In some parts we are very similar, and I find great comfort in conversations with her. Whereas my oldest sister sometimes feel a bit like a mother to me, this sister genuinely feels like the big sister everyone wants. She inspires me to be more like her, despite her flaws as well. Sometimes it feels like she can read me like a book, which I normally wouldn't like. But with her, it's fine. It's like every part of me knows she wants all of the good things for me. I sent her a letter yesterday, as it's her birthday today. Hope it arrived, and that she'll be able to read it when she gets home from work. Knowing her though, she and her husband probably wont fetch their mail today. Yesterday she sent me a text message just before I was going to defend my thesis. It was actually perfect timing, and I was surprised she had remembered. She's got so much on her plate at the moment, so it was very heartwarming to read her texts. It went fairly well yesterday, though my nerves were making their appearance. I'm very glad it's over though. Afterwards I had a chat with my supervisor, who was present during the defence, and it was so nice to thank her and give her a hug for everything. Despite how I've been feeling towards my thesis the last months, my relationship with my supervisor has been great. She was the perfect person to supervise me, as I feel like we're on the same wavelength, which isn't something to take for granted. I was only every truly frustrated with her for making me think so much, and reflect so much. But that's essentially what made her so great. I returned the rest of the books I've been borrowing for what feels like months, and then I made my way to my local mall. I picked up the winter boots I fell in love with, almost as a prize for myself. I tried them on once before I went to visit Lynx and co, and they're like a really solid pair of winter boots. Also, they remind me of a pair of boots I used to own when I was loads younger. I did think of buying a pair of boots that might be more versatile, but I just knew these were the ones I would want the most. I also picked up a bottle of wine, and as per usual I just wordlessly gave my i.d. to be checked. The guy looked at my birth year, smiled and gave my i.d. back, and I wonder if he thought it was humorous that I had to be id'ed even if I'm almost ten years older than the age limit for buying vino. Anyway, I finished all of my errands, went home and unpacked everything. My plan was to do the cleaning, as I haven't properly cleaned in two weeks. But I was just so exhausted, and my body still felt the nerves from earlier. So I spent most of yesterday to land back on my feet. I watched Call Me By Your Name, which initially I didn't actually want to watch. Inadvertently, Armie Hammer didn't make the plot sound very intriguing to me, as he describes it as nothing more than a love story. Love stories are sometimes great, but I guess I wanted something more than just love. Hammer describes it as such, because it's a love story between to men, without there being any great obstacles. There's not really any internalised og external homophobia, parental disappointment, societal conditions, and so on that hinders the building relationship between Elio and Oliver. And that's pretty game changing for how a relationship between characters of the same sex has been portrayed in movies. Despite my newfound fondness of Timothée Chalamet, I just wasn't much interested in the movie. I was far more excited by his upcoming movie called Little Women. But I watched the music video for Mystery of Love by Sufjan Stevens, which is basically almost like a commercial for CMBYN. It brought me such a nostalgic feeling, and that's what made me change my mind. I watched it in bed, with my duvet around me. To be honest I didn't expect for me to take much of a liking of the movie, and sometimes it almost felt like I was indifferent. But then there's a train scene, and a glance by Oliver that just opened all waterworks basically. Armie Hammer, who plays Oliver, also has another scene that made me slightly weepy. It made me feel like Oliver actually is more invested to their relationship, but that he's also old enough to realise Elio is still young and probably wants to experience so many things before settling down. I don't know, I haven't read the book or the sequel, and I don't know that I will. However, I will gladly watch the sequel whenever that happens. Also, Armie Hammer has a great butt. Today I spent a lot of time cleaning. On top of my normal cleaning routine, I started going through all of the papers I've collected from studying the last few years. It felt really good, as it felt very final. I've thrown away most of the papers, and it's like I can finally close the chapter. Emotionally, I was already done when I handed my thesis in, maybe even before that. But now I can actually live my life without having my thesis in the back of my mind. It's so lovely! I was going to watch Lady Bird today, but I've run out of time today. My plan now, is to get my workout gear on, and try to exercise for the first time in ages. 

I needed to lose you to find me. This dancing was killing me softly

Dette er den tiden jeg begynner å skrive masse kort og brev grunnet bursdager og juletiden som begynner å nærme seg. I dag har jeg skrevet fire kort/brev som alle må sendes separat, og i morgen sender jeg ett av de. Jeg har omtrent ikke sovet i natt, fordi jeg la meg kanskje to timer før enn jeg har gjort de siste nettene. Og tro meg når jeg sier at det har vært sene netter. Kroppen er selvfølgelig ikke vant til å legge seg såpass "tidlig", så jeg visste at jeg kom til å sove dårlig. Men håpet er at jeg kanskje klarer å sove natt til i morgen. Jeg tviler litt på det, i og med at jeg sikkert blir liggende og tenke på alt jeg gruer meg til i morgen. Men håpet lever! Jeg er skikkelig fornøyd med min power point, fordi jeg synes den er skikkelig fin. Har nok lagt mer tid på det estetiske, enn innholdet, men som jeg skrev til veilederen min, så klarer jeg ikke helt å gjøre noen endringer. Jeg er så klar for å være ferdig, og en stor del av meg skulle ønske at morgendagen har kommet og vært allerede. Jeg glemte at det var sånn timeendring i natt, slik at jeg til og med fikk mindre timer totalt til å sove. Så jeg kjenner virkelig på det nå; det føles faktisk litt ut som om jeg har døgnet. Jeg støvsugde soverommet sånn overfladisk, for all tiden min (foruten brevskriving) skal gå til å øve på framlegget til morgendagen. Jeg bør nok kanskje lese fort igjennom oppgaven min også, bare for å bli påmint om hva jeg faktisk har skrevet. Evnen min til å glemme ting jeg har skrevet er reell. Jeg er nervøs. Nervene mine startet å bygge seg opp i går, kanskje før. Har ikke akkurat gode erfaringer med muntlige høringer, men så er det jo de mest negative hendelsene som popper opp i hodet når jeg tenker på det. Jeg er ikke sånn veldig flink til å artikulere meg i samtaler, og jeg er svært ofte uforståelig. Kan havne ut i ulike tangenter som gir mening i mitt hode, men ikke hos andre. Jeg tror nok bare at jeg skal forberede meg så mye jeg kan til framlegget mitt, og bare ha det innabords. Også får utspørringen bare skje som den skjer. Har vært litt grinete de siste dagene, hvilket kan skyldes hormoner, disse nervene mine, eller bare det at det er mange emosjonelle scener i Skam. Jeg har sett hele sesong tre nå, igjennom alle disse småklippene, slik at jeg har fått med meg alle tekstmeldinger og Instagram-bilder. Det er ikke sånn at jeg opplevde at alle disse tekstmeldingene gav meg veldig mye mer innsyn, men noen av de synes jeg var veldig viktige. Flere av meldingene gjør at klippene gir mer mening. Også bidro jo alt til å gjøre serien ennå mer realistisk. Jeg braste litt sånn uventet ut i gråt, da jeg leste meldingene fra kollektivet angående å passe litt på Even. Ja, så det har vært litt tårer på meg de siste dagene, men det har egentlig vært veldig fint det. Til tider er det fint å grine litt. Ellers prøvde jeg blå sjampo på fredag, og den føltes faktisk verre ut enn lillasjampoen i hensyn til avfarging. Jeg var overbevist om at jeg kom til å gå rundt med blå hender de neste dagene. Det så seriøst ut som om jeg skulle kle meg ut som en smurf eller avatar til Halloween. For jeg fikk selvfølgelig blåfargen rundt hårfestet på ansiktet også. Heldigvis gikk mye av det bort ved å bruke en cleanser, også gikk resten bort av å skrubbe med såpe og vann i dusjen. De tullet ikke da de skrev at det var anbefalt å bruke hansker ved påføring. Anyway, nå går resten av dagen til å pugge manus. 

I put you first and you adored it

Det har vært noen merkelige dager, og i hensyn til produktiviteten min, så har den nesten vært noneksisterende. Men jeg tror det skyldes at jeg innerst inne vet at jeg akkurat blir ferdig til mandag. Og jeg har ikke lyst til å sitte der med ekstra tid, for da har jeg nok tid til å reflektere over hvorvidt det jeg har laget er bra nok. Det høres ut som om en oppskrift på stress, engstelse og generelt negative ting. Så, ja, jeg har tatt det med ro. Jeg har i det minste hatt det gøy med å begynne på power pointen, fordi jeg har fått være litt kreativ. I går tok jeg en slags fridag, i og med at jeg uansett måtte gjøre ærender. Min favoritt ansiktskrem har visst skiftet formulering, og jeg har hovedsakelig lest negative reviews. Heldigvis hadde jeg igjen to krukker i stashet mitt, men jeg kjøpte en av ansiktskremen med ny formulering slik at jeg får prøvd den ut. På en side håper jeg at jeg liker den like mye, men på en annen side tror jeg at jeg begynner å bli såpass "gammel" at huden min har behov for noe annet nå. Det er liksom en god unnskyldning til å prøve ut en ny krem. Jeg gikk litt frem og tilbake på senteret, fordi jeg prøvde å finne ut av hva som kunne være gode flate gaver som kunne sendes i brev. Tilslutt fant jeg alt jeg hadde lyst på, og jeg er veldig fornøyd med de flate gavene. Jeg sendte bursdagsbrevet til nevøen i går, også blir vel neste kort sendt på mandag etter jeg er ferdig med framlegget mitt. Jeg har også kjøpt med meg en rekke mini-sjokolader som jeg gleder meg til å spise på lørdag. Det er en sånn merkelig greie, hvor jeg har mye større glede av små sjokolader enn store sjokoladeplater. Jeg har sett mye på Skam de siste dagene, men igjennom andres øyne. Altså har jeg sett på reaksjonsvideoer, og det er faktisk veldig artig å høre andres tanker og perspektiv. Jeg føler meg nesten som et barn som sitter der og følger med på om de reagerer på samme måte som jeg gjorde da jeg så serien for første gang. Jeg begynte jo å se på serien fordi Lynx satte meg ned med mac'en hennes mens jeg spiste. Også spilte hun av episoder fra første sesong. Innen den tid hadde hele Norge (føltes sånn ut ihvertfall) forelsket seg i Skam, og jeg tror det var sesong tre som gikk på tv-skjermen. Jeg har alltid sett episodene fulle, og aldri fulgt med på at det skulle komme klipp eller eventuelle sms'er og bilder. Så nå tror jeg nesten at jeg skal gjøre det med tredje sesongen i desember; tenkte det ville bli en fin julekalender. Spillelisten jeg har hørt på den siste måneden har overraskende nok bestått av hovedsakelig kvinnelige artister. Det er spesielt for meg, fordi jeg som regel hører på mannlige artister. Tror det bare generelt er flere mannlige artister som synger sånne sanger jeg foretrekker. Men i det siste har det gått i kvinnelige artister, og alt fra sanger som er empowering, sad girl anthems, og sanger som nesten inspirerer til spiritualitet. Jeg hørte balladen til Selena Gomez i morges, og jeg hørte med en gang at det var en "Julia Michaels" sang. Absolutt alt minte meg om Julia, og hun er jo en av låtskriverne. Jeg synes det er en skikkelig flott sang, en litt sånn sad girl anthem men med en positiv avslutning. Jeg så musikkvideoen først, og jeg synes Selena er flink til å få frem følelsene i sangen. Det blir en sang som skal gå på replay. 

I wrote you a letter that will never reach you

Jeg kjøpte meg noen spenner, nesten litt sånn for å bli mer spent over å ha langt hår. I går var jeg nesten overbevist på at jeg bare skulle klippe meg kort igjen til jul. I dag er jeg litt mer på kanten. Det går litt opp og ned. Tror kanskje jeg generelt er en litt sånn ambivalent person? Det er så merkelig å stadig oppdage nye ting ved en selv, men så forandres vi jo veldig utover alle årene vi befinner oss her på kloden. I går ble jeg komisk nok overrasket over at jeg hadde fått mensen selv om alle symptomene var tilstede. Det var heldigvis en sånn relativt mild oppstartsdag på menstruasjon med håndterbare smerter. Måtte bare legge meg nedpå, fordi det var ubehagelig å sitte, og å stå over lengre perioder. Så jeg ryddet og støvsugde eget soverom. Det var alt jeg orket. Did the bare minimum. Jeg skrev mine ukentlige mål, noe jeg har vært dårlig på å gjøre i det siste. Også begynte jeg på bursdagskort til eldste nevøen. Han er den eneste av tantebarna som kan å lese, også tror jeg det blir gøy for han å motta et brev i posten. Eldste søstrene har også snart bursdag, så jeg skal nok skrive to kort til denne uken. Jeg synes personlig at som voksen, er det artig å få brev som ikke er regninger. Jeg må bare finne ut hva jeg har lyst til å legge til i brevene mine som gaver. Selv om det er mandag i dag, føler jeg meg relativt optimistisk. Kanskje fordi jeg våknet etter seks og en halv timer med søvn, bare for å ligge våken og lese på mobilen i timer, før jeg sovnet igjen. Jeg sov helt seriøst nesten til tolv, og jeg tror faktisk jeg kunne ha sovet til ett. Det er sånn jeg kunne ha gjort for typ. ti år siden, mens disse dager er det spesielt hvis jeg sover såpass sent. Jeg føler meg på en måte uthvilt, men på en annen side føler jeg meg trøtt. Altså, hvis jeg var en sims, hadde ikke søvnen min vært helt grønn. Mens jeg spiste frokost i dag, foreslo pappa at jeg skulle reise til Lynx og hjelpe til på hårsalongen når jeg er ferdig med framlegget mitt. Jeg måtte le, fordi jeg har null kunnskap om hår. "Det eneste jeg isåfall kan gjøre er å rydde og vaske, tror ikke jeg blir så stor hjelp da". Han mente at jeg kunne lære. Hans logikk er at det er hensiktsmessig å ha litt kunnskap om alt, å lære seg forskjellige ting i livet. Jeg synes det er en god tankegang, spesielt fordi jeg tror mennesker blir såpass opptatte av å velge en sti i livet, og tro at det er alt de kommer til å gjøre for alltid. Det er kanskje derfor det er så skummelt også, for hva om du ikke liker det? Hva om du interesserer deg for noe annet om ti år? I min familie er det da sånn at man bare endrer sti, i den grad man har mulighet til det selvfølgelig. Søsteren min valgte å utdanne seg til et spesifikt yrke, og hun jobbet i ganske mange år, før hun begynte å studere noe helt nytt. Også jobbet hun der i et par år, før hun bestemte seg å jobbe som det første yrket hennes igjen. I tillegg har hun en ekstra jobb som på en måte er en forlengelse av hennes interesser. Å ha slike forbilder, og å ha en sånn måte å leve livet på som normen i familien, er nesten en lettelse. I dag er det en uke til framlegget mitt, og planen i dag er å redigere manuset mitt og starte på power point. Krysser fingrene for at jeg klarer å gjøre det, og ikke bruke all tiden min på fan fiction og Youtube i stedet. Det er faren!