Kjærlighet. Er ikke det alle ønsker? Det er i hvertfall det den vestlige verden prøver å inkorporere i hjernen vår. De som er buddhister, derimot, ville ikke ønsket kjærlighet. Det er begjær. Det finnes jo ikke noe "jeg vil" i buddhismen. Det er ingen jeg. Er det ikke trist å høre historier og anekdoter om håpløs kjærlighet? Tenk at mange av disse problemene kunne vært løst ved å fortelle sannheten. Sannheten, det er den beste veien å gå. Mesteparten av tiden i hvertfall. Da vil du i tillegg få god karma, om du ønsker å bli buddhist i samme slengen. Likevel går de meste menneskene rundt på jordkloden og lyver så det renner. Unngår problemer i håp om at ting skal forbedre seg. At det går an å være så naiv. Ta saken i egne hender sier de. De som ble suksessfulle. Men de vet da vel ikke om det vil gi positivt utslag i ditt tilfelle. Også står du bare stille. Fordi du ikke vil risikere å gjøre noen feil. Også står du bare stille så lenge at livet er over. Du får kreft, eller en annen dødelig sykdom. Og da angrer du. Da blir du sint. Sint fordi du ikke tok den sjansen. Og nå kunne du gitt alt for å skru tilbake tiden. I stedet ligger du på en sykehusseng, og blir bitter. Også viskes livet ditt bort. Men så kommer det en ny person i den samme situasjonen. Han er opptatt av å unngå feil, når han begår den største feilen. Å slutte å ta sjanser.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar