your hands are cold

Det er et travelt sted på en mandag midt i sommerferien. Det er alltid mennesker gående rundt. Enten de er pasienter, doktorer, sykepleiere, mennesker som jobber der, eller bare besøkende. Det lukter nøytralt. Rent. Slik som et sykehus skal lukte. Fra der jeg sitter, kan jeg se floristen. Hun jobber på en ny bukett. En veldig vakker en, dersom jeg kan si så. En florist inne på sykehuset. Perfekt. En bukett til å vise kjærlighet, en bukett for å gratulere, eller en bukett for å beklage - hva enn det er å beklage for. Fra hjørnet i øyet, kan jeg se en lege trille en pasientseng gjennom en dør. Jeg kjenner frysninger gjennom hele kroppen. Jeg har ikke noe i mot sykehus. Jeg liker den nøytrale lukten, de nybakte foreldrene, de gamle pasientene med sine nærmeste. Frysninger fordi pasienten sover. Eller kanskje er bevisstløs. For hva jeg vet, kunne hun vært død. Men hun er stille. Og hun ser så hjelpesløs ut. Så går det opp for meg hvorfor jeg får frysninger av synet. Det kunne vært meg. Jeg kunne vært ut og inn av sykehus hele tiden. Kunne ligget i en sykeseng slik som hun, kunne hatt behov for å kaste opp hele tiden, kunne vært sliten hele tiden. Hjertet er i halsen nå. Det er fortsatt noe som kan skje. Det trenger ikke være kreft. Det kan være hva som helst. Jeg snur hodet raskt i det jeg hører en ny sykeseng trillende. Men denne gangen snakker pasienten. Det er slurvete, og nysgjerrigheten min gjør at jeg snur blikket til pasienten. Det er en gammel pasient. Og det er ikke leger fra sykehuset. Det er ambulansepersonell. Blir litt kvalm. Bestemmer meg for å ikke snu blikket neste gang jeg hører noen gående forbi. Ser tilbake til floristen. På en hylle bak henne, ligger det en rekke porselen-sko. Rosa og blå. Jente eller gutt. En høygravid kvinne og mannen hennes går forbi. Hånd i hånd. Lykke - de stråler lykke. Jeg ser opp på klokken. Kvart på to. Snart en halvtime forsinket. Snur blikket tilbake til floristen. En ny bukett denne gangen. Røde roser og det som ser ut til å være hvite lundstjerneblomer. Enda en vakker bukett. Endelig. Det har gått tretti minutter, og endelig blir mitt navn ropt. Blir satt ned på enda en stol utenfor undersøkelsesrommet. Bak meg er det en vegg med brosjyrer om kreft. Kjenner klumpen i halsen igjen. Det er ikke meg. Heldigvis. Men frykten er fortsatt der. En smilende lege går forbi. Hun smiler til meg, som om hun skulle kjent meg. Betryggende. Døren åpnes, og jeg blir kalt inn.