Noen ganger føler jeg en overdøvende tristhet over at ting ikke er for alltid. Da må jeg alltid tenke tilbake til den juni-kvelden der han sa: "Ikke ta sorgene på forskudd". Det går som et mantra i hodet mitt. Noen ganger sier folk ting, og det er ikke alltid de forstår eller innser hvilken betydning det har for meg. Det er et nokså kjent ordtak- men et jeg aldri hadde hørt før den varme juni-kvelden. Og det fikk meg til å re-vurdere mye av livet mitt. Noen ganger tenker jeg tilbake på den kvelden med et smil, fordi det er så rart å tenke at kanskje den lille tingen kan ha vært forskjellen mellom meg i dag, eller en annen meg. Det er et sitat fra Ulysses som går: “I am a part of all that I have met.” - Lord Tennyson, Ulysses. Det er så fint og ikke minst sant. Tenk om jeg hadde tatovert alle ordtak og sitater jeg synes er fine! Som om kroppen min er et nakent lerret som venter på å bli tilsølt med maling. I dag våknet jeg av en stemme utenfor som ropte «tante!» om og om igjen. Og det hørtes så likt ut som nevøen min, David, at jeg nesten flashet naboen i hast med å åpne vinduet for å se etter. Riktignok var det ikke min nevø, men en annen unge. Det etterlot meg med en overdøvende følelse av savn. Senere så jeg på et bilde jeg hadde knipset av han i armene til min bror, hans onkel da han var to måneder. Innså at jeg kanskje savnet å ha en baby sovende i mine armer. En liten dult som ligger rolig i mine armer, og øyne som sakte men sikkert lukkes når jeg stryker kinnet. Disse dager er det sjeldent av David sitter rolig. Helst vil han leke med lokomotivet hans, eller en av de tusen bilene hans, eller kanskje løpe etter hundene. Det verste er kanskje at jeg allerede kan forestille meg han som atten år, og jeg trettiseks. Minner meg om at alt ikke er for alltid. Ikke ta sorgene på forskudd da. Ja, nei, skal ikke det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar