So afraid but I'm open wide. I'll be the one to catch myself this time

Jeg begynte egentlig å tenke på hva jeg skulle skrive i nyttårsinnlegget mitt i år. Leste igjennom fjorårets, og fant liksom ikke noe inspirasjon. Kanskje var det fordi alt av fokuset mitt da var på fremtiden. Jeg har nemlig brukt mye tid på å tenke på mål for neste år. Jeg gikk igjennom bildene mine på telefonen for å finne ut av hva jeg egentlig har gjort i år. Resultatet er at jeg ikke har tatt så mange bilder i år, for jeg har vel egentlig ikke gjort så mye i år heller. Året har flydd forbi. Mog forklarte at tidsperspektivet er så annerledes når man blir voksen. For barn blir hver dag lang fordi de nesten alltid gjør noe nytt, altså de opplever noe for første gang. Så da føles dagene til tider ut som evigheter. For oss voksne, så er vi ofte avhengig av en jobb for å (over)leve. Så livet ender opp med ganske mange rutiner, ting vi gjør om igjen og om igjen. Så da flyr tiden forbi, husker liksom ikke hva man har gjort. Fordi det du gjorde i går var akkurat det samme du gjør i dag, med noen unntak selvfølgelig. Det er kanskje en litt skummel tanke, og jeg vet at 23-årige meg ville ha blitt forskrekket. 28-årige meg (er jeg 28 eller 29? Husker ikke) bryr meg ikke så mye. Jeg synes det er helt greit å leve et liv med rutiner, også synes jeg det er helt greit å leve et liv med nye opplevelser hver dag. Alle er forskjellige og har forskjellige behov. 23-årige meg hadde andre behov enn 28-årige meg, og vi er jo egentlig samme person. Året i år har vært enda et korona-år, livet har i stor grad blitt styrt av pandemien. Det er kanskje først nå at jeg virkelig har begynt å forsone meg med at dette er livet fremover. Vi skal tilpasse oss smittebølger og ta nye vaksiner. Vi skal prøve å sette oss inn i nye regler som endres relativt ofte, og vi skal ha oversikt over når vi kan og ikke kan reise. I fjor på denne tiden hadde jeg også nattevakter, og jeg jobbet natten skredet skjedde. Det er noe av det mest surrealistiske jeg har opplevd når jeg tenker tilbake til det. I januar fikk jeg covid-19, og det var en spesiell opplevelse. Det medførte en lang isolasjon, utmattelse og sykemeldinger. Gikk i kjelleren litt mentalt, men det kom seg etter hvert. Jeg har gått opp et fjell som jeg trodde skulle bli for vanskelig å bestige. Jeg har strikket og hatt syprosjekter. Jeg har eksperimentert i matlagingen, selv om lite er blitt dokumentert på bloggen. Jeg har slått egen rekord i sopp-plukking. Men det livet mitt har sentrert seg rundt dette året er definitivt jobb. Det som er merkelig og nytt for meg er at jeg ikke har noen problemer med det. Jeg har vært så redd for «voksenlivet», men i år føler jeg virkelig at jeg har fått en aksept og glede over hvor jeg befinner meg i livet. Jeg er nok ikke helt voksen ennå i mine øyne, og som min eldste nevø sier: «Mamma er voksen, men du er sånn liten voksen». Men jeg har en mistanke om at alle «voksne» føler seg likedan uavhengig alder. Så jeg vil si at det jeg sitter igjen med dette året er at jeg føler meg veldig trygg på meg selv og hva jeg ønsker i livet akkurat nå. Og det er utrolig deilig. Godt nyttår, håper neste år blir bedre, og at pandemien kan være litt mindre framtredende. Jeg gleder meg uansett til ett nytt år!