Fantastisk formulert av den amerikanske musikeren, Joan Baez. I blant kan det føles ut som om du sitter og kun planlegger "livet". Som om livet er ti år unna. Da jeg var yngre, var mitt største ønske å bli "stor". Ja, da skulle jeg bestemme over meg selv, bo med bestevennene mine, og ha masse penger. Hvordan jeg kom frem til den konklusjonen at alle voksne var rike og bodde med bestevennene sine, aner jeg ikke. Men det var slik scenarioet for mitt fremtidlige liv skulle bli. I dag sitter jeg og krangler med meg selv. Essayet som skal leveres innen søndag, må gjøres ferdig snarest mulig. Helst for en time siden. Jeg gir meg selv pep-talks. "Kom igjen, M, dette klarer du!". Også sitter jeg og drømmer om ufattelig mange reiser. Om jeg bare kunne vært rastløs i et par uker, lest bøker, solt meg, og bare slappet av. Tenk det, det hadde vært fabelaktig. Men så blir man slått i trynet av realiteten som venter på deg når du våkner. Plutselig får du en dårlig karakter, også en etter det igjen, også kommer du ikke inn på det universitetet eller den høyskolen du skulle inn på. Også gikk drømmene i dass. Du går inn på resttorget og får plass på en annen type studie. En studie som du ikke engang ønsker. Også ender du opp miserabel for resten av livet. Heldigvis er jeg smart nok til å slå meg selv før realiteten kommer og slår meg. Men jeg blir spist opp av skolearbeid. Jeg blir sittende fast i en endeløs verden. I blant hører jeg et knips. Et knips som sier at jeg må ta meg tid til å gjøre ting som jeg vil huske i fremtiden. Og at jeg ikke trenger å gjøre det tryggeste valget hele tiden. Det er lov til å dumme seg ut, det er lov til å gjøre feil, det er lov til å være annerledes uten å måtte skamme seg over det. For hva er vitsen å skamme seg over seg selv når du har et såpass kort liv? Nedverdigende blikk vil du få i løpet av livet uansett. Så slapp av, ta sjanser, gjør ting som du vanligvis ikke gjør. Hopp i havet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar