Plutselig stod det statuser med "Hvil i fred" på Facebook. Jeg ble nysgjerrig, for dette var mennesker fra hjemstedet mitt. Og jeg skjønte raskt at det var en ung person, en som var like gammel som meg. Du blir litt målløs. Du leser artikler om det, også klarer du ikke å unngå å se for deg hvordan det skjedde. Også blir du trist. For det kunne like godt vært en av dine egne venner. Men du er også trist fordi denne personen etterlot seg foreldre og søsken. Det værste marerittet for foreldre, er jo at barnet skal dø før dem. Også feller du en tåre. Du kjenner jo ikke denne personen, men du lar det gå inn på deg. Du tenker på alle vennene, og hva de sitter igjen med. Det var ikke engang en bilulykke. Det var en ulykke av de mest sjeldne dødsårsaker (for ungdommen i hvertfall). Også blir du trist igjen. For du skjønner ikke hvorfor et liv skal gå tapt så brått. Og du tenker, at når du takler det dårlig, hvordan skal alle pårørende takle det? Du håper inderlig at de kommer seg gjennom det. At de ikke bryter sammen fullstendig. At de ikke blir helt dysfunksjonelle i fremtiden. I blant er det vanskelig å se det positive aspektet ved noe. Og hva som er meningen med hendelser som virker helt ufattelige. Du blir etterlatt litt målløs.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar