I hope you have a safety net, cause I'm gonna push you over the edge

Jeg har hatt et par veldig gode fridager. På fredag spilte jeg volleyball i hagen til Oyster, hvilket har gitt meg litt hevelse i armene, og en noe blåere høyre håndflate. Jeg fikk til å stå på hodet for første gang i livet mitt. Har imidlertid ikke gjort så mange forsøk heller, men det var likevel en stor bragd da jeg fikk til å strekke ut bena mine i en litt rettere grad. Jeg hadde lyst på sushi, men det ble glemt i volleyball-spillingen, og jeg endte opp med å spise med Oyster-familien, altfor sent i hensyn til min vanlige rutine, og mer enn jeg burde. Endte selvfølgelig opp med å være for mett, som jeg ofte har følt meg i løpet av de siste dagene. Gikk hjem rundt midnatt, hvilket var veldig deilig for magen og for sjelen. Gårsdagen, timer etter jeg hadde gått hjem fra Oyster, våknet jeg for å dra til Tusenfryd. Forrige uke kanskje, fant Kiwi ut at vi fikk rabatt på billetter grunnet arbeidssted. Og det ønsket vi selvfølgelig å utnytte. Så gårsdagen ble brukt på Tusenfryd, hvor jeg ikke har vært på 4-5 år. Lillebroren til Oyster sa at han skulle på tivoli, og jeg sa "jeg også!". Min favoritt-attraksjon var dessverre stengt, men denne gangen fikk jeg endelig prøvd ut Speed Monster, som var stengt de to forrige gangene jeg var på fornøyelsesparken. Den var egentlig over før nervene fikk satt inn ordentlig, derav navnet Speed. Vi tok egentlig de fleste største berg og dalbanene, men siden Spin Spider, min favoritt var stengt, snudde vi oss mot Sky Coaster. Det skal sies at jeg egentlig har høydeskrekk, men jeg har alltid utfordret meg selv i hensyn til høyder likevel. Vi stod i kø i kanskje 45 minutter før vi fikk tre opp trappene og bli festet, og jeg var dermed ikke så veldig nervøs lenger. Mens vi stod i køen vitnet vi til glade og litt mer emosjonelle øyeblikk, og jeg tror både Sugar og Kiwi ble litt tårevåte. Da det var vår tur, ble vi heist opp tilsynelatende 33 meter i høyden til King av Years & Years, før Sugar dro i "spaken" som slapp oss løs. Vi hylte selvfølgelig alle tre, men det verste var det første som skulle skje, og deretter var det mer sang enn hyl. Kiwi og jeg sang I Believe I Can Fly. Etter dette tok vi den tredje og siste pausen vår. Vi spiste frozen yoghurt, og satt på bussen tilbake til sentrum rundt åtte. Det innebærer at vi var på Tusenfryd i ca. åtte timer, og vi sovnet dermed alle tre på bussen etter en slitsom dag. I dag har jeg ryddet rommet, lest ferdig en ny fan fiction som jeg startet i går. Lesehastigheten min må ha blitt forbedret, for jeg skjønner ikke hvordan jeg fikk lest 2000 sider på iBooks i løpet av de få timene jeg leste. Akkurat nå ser jeg på Wimbledon. Pleier ikke å se på det til vanlig da jeg synes det er et arrangement som er veldig overklasse-preget og hovedsakelig limitert til eliten, enn et arrangement som handler om kjærlighet for selve spillet. Det er imidlertid min egen subjektive mening. Det skal sies at det er veldig spennende å se på kampen mellom Djokovic og Federer. Salen holder til Federer, høres det ut. Det er ihvertfall mer applaus på hans side. Men jeg heier på Djokovic, selvfølgelig. Heier nesten alltid på underdogen, ikke at han er særlig underdog med all suksessen hans. Tennis fan? Jeg, nei, jeg bare har kunnskaper om sport innimellom, selv om jeg ikke nødvendigvis vet hvor de kommer fra. Nå skal jeg se ferdig kampen, før jeg fjerner neglelakken og tar meg en dusj. I morgen venter jobb, og muligens en ny CD. Men det er morgendagen. God søndag!