torsdag 9. juli 2015

there's an art to life's distractions, to somehow escape the burning weight, the art of scraping through

I dag våknet jeg av en melding fra Kiwi. Rommet mitt luktet kakao, sjokoladekjeks. Dro ut gavene mine fra posen, og beundret dem som et barn som beundrer julegavene sine. Gårsdagen var bedre enn jeg hadde trodd det skulle bli. Men jeg burde skjønt det-- livet mitt består av gode og dårlige hendelser som skal skape en slags balanse. Jeg har hatt to relativt ugreie vakter på jobb, så gårsdagens feiring var selvfølgelig bra. Sugar måtte utebli grunnet sykdom, og det var litt merkelig, hun har jo tross alt vært med på bursdagsfeiringene mine de siste årene. Men i det jeg, Kiwi og Marble satt på toget og hørte at all togtrafikk ville bli forsinket, tenkte jeg at det var bra for hennes skyld at hun ikke kom. Stakkars belieber vennen min ankom restauranten før oss, ettersom vi hoppet av toget, tok bussen og deretter t-banen. På et stopp på t-banen, leste jeg et dikt som var klistret på veggen. Sommer het det, tror jeg. Det fikk meg til å smile. For noen dager siden spurte jeg vennene mine på Facebook-chatten vår: "noen innvendinger mot burgere?". Ingen svarte ja, så da reserverte jeg bord på Døgnvill - bar & burger. Det viste seg til å være det perfekte valget i mine øyne. Kiwi, Marble og jeg ankom restauranten en halvtime forsinket, til min store misnøye. Men jeg satt resignert på t-banen, og tenkte at det ikke var så mye jeg kunne gjøre med det. Heldigvis hadde min belieber venn opplevd god service den tiden hun satt alene og ventet på oss. Burger og øl, personale som gikk rundt i svarte jeans og blå jeans-skjorter, nærme tuppen av Tjuvholmen. Døgnvill var liksom perfekt for meg. Servitøren kom med burgerne våres, "Hot mama?" sa han. "Ja, det er meg," svarte jeg, og lo for meg selv. Kiwi og min belieber venn bestilte seg Corona, mens jeg og Marble drakk Guinness, som alltid vil være en påminnelse om Dublin. Fikk min belieber venn til å smake på Guinness, og hun syntes ikke den var forferdelig tror jeg. I tillegg sa hun at burgeren hun spiste var den beste hun hadde smakt (var usikker på om det skyldtes at hun var veldig sulten, eller ei). Da var jeg sikker på at jeg hadde valgt et bra sted. Personalet var ekstremt hyggelig, uten at de var særlig formelle. Det minte meg faktisk litt om Irland, og alt som minner meg om Irland er bra. Før vi bestilte dessert sa en "gaver?". Og jeg ble påmint om at det var min bursdagsfeiring, at jeg liksom skulle få gaver. Jeg spurte om det var vanlig å åpne gaver før eller etter kake. Vi bestemte oss for å åpne de ute i det fri. Vi bestilte alle ostekake. Jeg tok et par biter før jeg ikke klarte mer. Jeg hadde overskredet min egen grense. Jeg bestiller nærmest aldri dessert fordi jeg som oftest ikke har mer plass i magen. Men i går tenkte jeg at jeg måtte spise kake. Endte opp med å bli så stappmett at jeg måtte sette meg tilbake i setet mitt. Har faktisk ikke spist meg så mett på flere år, ikke engang ved julaften. Jeg mintes den gangen jeg og en barndomsvenninne spiste mer taco enn vi burde, og ble liggende på sofaen i en halvtime fordi det gjorde vondt å bevege oss. I går gjorde det vondt å ta dype åndedrag, og ikke minst le. Og i et øyeblikk kjente jeg tårer som presset på. Det gikk heldigvis over etterhvert. "Er dere forsynte?" spurte en servitør da han kom for å hente våre tallerken. Ja, svarte alle i kor. "Utenom deg da," sa han, og så på min tallerken. "Å, du, jeg er helt stappmett," svarte jeg. "Er du sikker på at du ikke vil la deg friste litt til?" spurte han. "Å nei, det klarer jeg ikke. Jeg er helt.. det går ikke!" sa jeg. "Men kaken var god?" spurte han i det han tok min tallerken. "Ja den var kjempe god!" sa jeg så entusiastisk jeg klarte. Vi ble beruset på en øl, allemann, og jeg spurte vennene mine om jeg skulle be om "servietten"? De forstod heldigvis hva jeg mente og sa ja. Vår servitør stod heldigvis rett bak meg da, og jeg spurte "kan vi få kvitteringen?" hvilket førte til at vennene mine brast ut i fnis. "Vent, er det kvittering det heter?" sa jeg til de. "Nei!" sa de, og lo. Jeg husker faktisk ikke hva det heter, men heldigvis forstod servitøren hva jeg mente. Jo, nå kom det til meg! Selvfølgelig heter det regningen. Etter et dobesøk, gikk vi utover Tjuvholmen, der jeg åpnet gavene. Jeg fikk det jeg ønsket meg og mer. Jeg har selvfølgelig ønsket meg packing cubes, og jeg fikk to sett av både Marble og min belieber venn. Vennene mine så på meg rart i det jeg beundret dem. "Det er dere som har valgt å være venner med meg," sa jeg. Marble hadde i tillegg bakt meg sjokolade cookies som jeg har pratet om så mange ganger nå. Kiwi gav meg konsertbilletter, hvilket var perfekt. Da jeg våknet i morges følte jeg meg som et barn. Dro frem mine nye packing cubes, og gjorde et forsøk på å pakke klær i dem. Min begeistring var nesten palperbar, og jeg kunne ha pakket ned hele garderoben min fordi jeg syntes det var så artig. Men tanken på å rydde det tilbake gjorde at jeg ikke pakket ned hele garderoben min. Det var så tilfredsstillende å se hvordan mine packing cubes passet inn i kofferten min. Organisering, dere, ah. Prospektet av å pakke gjør at jeg gleder meg enda mer til Paris. Og det jo faktisk bare en måned til, merkelig nok. I fjor var det Dublin i august, i år er det Paris. Gleder meg til å se om jeg blir like forelsket i Paris denne gangen også. I dag har jeg ikke lagt noen planer fordi jeg ønsket å ha en dag for meg selv, slappe av, lese bok, ta på neglelakk. Gratulerer med dagen til meg selv, og andre som fyller dag. Og god torsdag! 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar