when my times comes around, lay me gently in the cold dark earth

"Vi må ta den sunday-funday'en snart da," sa Kiwi til meg da vi satt og spiste. "Å, jeg skal på Munch museet på søndag," svarte jeg. Jeg har hatt ønsker om å se verkene hans en stund, så jeg slo endelig til på stortromma og dro med meg både min søster og mor. Munch er nok den kunstneren jeg har mest tilknytning til-- jeg har sett flere av hans verk enn noen andres, og jeg har forsøkt å kopiere maleriene hans flere ganger (sånn man gjør på barneskolen og kanskje ungdomsskolen). Fikk endelig sett "Pikene på broen", som jeg har malt sikkert fem ganger. Munch museet har for tiden utstilling av Vincent van Gogh's verk i tillegg, som det er en slags gjennomgående sammenligning med Munch. Må innrømme at jeg foretrekker Munch, og jeg vil ikke si at det skyldes nasjonalitet, men fordi jeg i mye større grad foretrekker Munch's maleteknikker. I tillegg synes jeg melankolien hans vises så sterkt i kunsten. Uansett, det var to verk som gav inntrykk. Det var ikke "Skrik", "Madonna", "Livets dans", "Puberteten", eller andre av hans mest kjente verk. Det var "Melankoli" (1900-1901). Jeg innså at jeg så på kunst i feil rekkefølge, men orket ikke å bry meg. Da jeg kom meg bort til dette maleriet, var det nesten ingen ved meg. Og jeg ble stående og se på denne kvinnen, tilsynelatende søsteren til Munch. Og det var som om jeg kunne se melankolien rett i øynene hennes. Det andre verket som gav inntrykk er en del av skisseboken til Munch, og det fikk meg nesten til å gråte. "INTET ER LITET INTET ER STORT – I OS ER VERDENER. DET SMAA DELER SIG I DET STORE DET STORE I DET SMAA" (dette er bare et utklipp av det hele, og følgende gir kanskje ikke mening med mindre hele teksten leses). Hvorfor det gjorde meg så emosjonell? I mitt hode så jeg for meg en Edvard Munch som skrev om livets gang og vanskeligheter forkledd i metaforer. Og jeg mintes om at selv en stor kunstner som Munch opplevde livet som vanskelig. Det er en trøst i det. Dessuten syntes jeg setningen "I os er verdener" er noe av det fineste jeg har lest. Etter vi hadde gått igjennom museet, dro vi videre til den botaniske hagen. Det viser seg at jeg hadde vært der i forkant av besøket mitt med min belieber venn. Jeg bare husket ikke det, for jeg var åtte den gangen. Jeg gikk inn i et par drivhus, der klimaet passet de ulike plantene. Det inkluderte tropisk klima og ørken klima. Må innrømme at jeg syntes det var litt vel varmt, til tross for at jeg hadde på meg shorts i dag. I bilen i dag, så Monchita på bena mine, og sa "du er mye brunere enn meg". Jeg ble overrasket, "nei, jeg er ikke brun i det hele tatt," sa jeg. Lyset endret seg, og hun oppdaget at jeg var like hvit som henne. Jeg hadde store ønsker om å dra innom Zoologisk museum, og gjemme meg litt for den sterke varmen ute. Så jeg fikk sett en hel del arter som jeg ikke visste eksisterte, som kivier eller dvergspisshjort. Kan i hvertfall si at jeg har hatt en lærerik og ikke minst kulturell dag, hvilket var akkurat det jeg ønsket for en sunday-funday. Vi spiste på Vapiano, før vi tok oss en tur til travle Tjuvholmen. Føttene har fått noen fine blemmer, men jeg sitter igjen med gode minner.