«Å holde pusten er en roman om å få besøk fra barnevernet, om å ha en kjæreste som ligner på en firfisle, og venner som lever i en annen virkelighet. Det handler om å ha en mor som er syk, en far i Kristiansand, en lillesøster som ikke vil på skolen. Å holde pusten er en historie om en seksten år gammel jente. Den handler om å være barn, og om å holde på å bli voksen. Men mest av alt handler det om å holde ut. Holde fast. Og holde sine egne folk samlet».
Det kommer en dag i tredje klasse på videregående skole at norsklæreren begynner å prate om forslag til bøker å lese til særemnet. Alle begynner å lete etter bøker, og klikker seg frem på internett for å se om bøkene finnes i filmer. Ved denne tiden hadde jeg allerede lest ferdig fire bøker av Jostein Gaarder, selv om vi kun trengte å lese tre. Appelsinpiken, Sofies verden, Kabalmysteriet og I et speil, i en gåte. Men til tross for at jeg brukte sommeren på å lese meg klok på filosofi, endte jeg opp med å bruke oppvekstromaner til særemnet. Og slik blusset kjærligheten min for oppvekstromaner opp. Så når jeg så Å holde pusten av Agate Øksendal Kaupang på ARK bokhandel, stoppet jeg. Jeg så forsiden, og det var det som trenges for å stoppe meg. Det er en kort bok, med små glimt inn i livet til protagonisten. Og disse glimtene er så brutalt ærlige at det noen ganger kan oppleves litt ubehagelig. Her om dagen sa veilederen min at vi må lære å kjenne på de ubehagelige følelsene i stedet for å dytte de bort. For hjernen vil registrere det som viktig informasjon, og ubevisstheten vil dytte det frem igjen når du minst venter det. Så nå har jeg bestemt meg for at jeg ikke skal unngå ubehageligheter. Jeg syntes at romanen var fin, jeg som liker oppvekstromaner, jeg som liker å lese om dysfunksjonelle familier. Det både vondt og godt å lese boka. Vondt fordi jeg er innehaver av noe som kalles empati, og jeg har en forkjemper i meg som ønsker godt oppvekstmiljø for barn. Godt, fordi det belyser mye, bevisstgjør også mye for folk som ikke har så mye peiling. Godt fordi det er mange fine, hjerteskjærende skildringer. Og forfatteren, hun er jammen meg født i 1993. Det er imponerende og inspirerende. Så alt i alt, jeg er glad for at jeg har lest boka, men jeg tror ikke den kan anbefales til alle. For de som ikke liker litt triste bøker, så er kanskje ikke denne det beste valget. Men om man noen gang ønsker å lese en litt trist bok i løpet av livet, så bør man gi den en sjanse.
