Så var det faktisk slutten på et tiår. Jeg kan ikke si at jeg kan se tilbake på disse ti årene og si at de hadde et spesifikt tema for meg. Jeg var seksten ved starten på tiåret, og nå er jeg tjueseks. Tror de fleste kan være enig i at det er mye som skjer i løpet av de årene. Det er vel sånn sett enklere å se tilbake på dette året som kanskje kan oppsummeres med ordet: masteroppgave. Tror det ble med noen frustrasjoner i hensyn til oppgaven fra fjoråret til dette året. Eller tja, kanskje jeg heller kan si at konsekvensene av den sene starten fra ifjor ble veldig merkbar i år. Jeg endte jo opp med å utsette innlevering av oppgaven, og ble derfor ikke fullstendig ferdig med oppgaven før slutten av oktober. Så jeg satt igjen med to måneder av dette året hvor jeg ikke trengte å la livet styres av en oppgave. Det var en lang, frustrerende og ensom prosess. Sistnevnte er mye av min egen skyld fordi jeg absolutt kunne ha nådd ut til andre medelever og forsøkt å jobbe mer sammen med de. Men jeg jobber godt på egenhånd, og jeg vet at jeg fort kan miste fokus i gruppe. Noen ganger kan jeg tenke tilbake til bachelorutdanningen min og tenke at det er et mirakel at jeg fikk et greit snitt. Noe av det jeg husker mest er kanskje all tiden brukt med kilo-gjengen i kantinen hvor jeg egentlig ikke har gjort det jeg skulle gjøre. Og all den tiden jeg har brukt til å lese fan fiction på forelesninger. Jeg tror også det var naturlig for meg å ikke prøve å skape nærmere relasjoner til medelevene mine, da jeg egentlig hadde skapt relasjoner til flere medelever det første året. Dessverre avsluttet alle disse folkene studiet litt etter hverandre. Så jeg har tilbrakt mye tid med meg selv dette året, og jeg har vært svært inaktiv. Kroppen har definitivt merket endringen, og selv om det har vært litt merkelig for identiteten, liker jeg virkelig endringen. Unntaket er kanskje huden min som har vært påvirket av inaktivitet og mye stress. Det er først nå i desember jeg kan si at jeg føler at huden har begynt å komme seg. Ellers har jeg stort sett alltid hatt minst èn kvise på ansiktet nesten kontinuerlig i år. Når jeg ser tilbake på året, lurer jeg innimellom på hvorfor det føltes så utfordrende ut. Og det er ikke noe jeg nødvendigvis bare har tenkt nå, men som jeg kunne sitte og lure på mens jeg skrev. Hvorfor tok det meg så lang tid å finne ut av de ulike tingene, hvorfor så lang tid til å skrive innholdet? Var det virkelig så vanskelig? Jeg har fortsatt ikke helt svar på det, og jeg tror egentlig ikke at jeg finner ut av det heller. Til tross for disse tankene, sitter jeg igjen med at uavhengig om hvorvidt det er vanskelig å gjennomføre alt jeg gjorde i år i forbindelse med oppgaven, så var det vanskelig for meg. Av den grunn er jeg naturligvis veldig stolt av at jeg har fått det til. Jeg har jo lurt litt på om jeg hadde angret mest på å fullføre eller å ikke fullføre oppgaven, og det er fortsatt litt for nylig siden jeg jobbet med den at jeg klarer å si noe om det. Men det som har skjedd, er at dette året har vist meg ganske mye av det jeg klarer. Også har det vist meg det som jeg kanskje ikke klarer; 1. Det er helt uaktuelt for meg i dette øyeblikk å gjøre noe mer akademisk nå. 2. Jeg klarer ikke å dedikere livet til arbeid uten å ta meg tid til venner, familie og reising. Isåfall vil jeg falle ned i et svart hull. Har derfor funnet ut at isolasjon ikke er noe for meg. Dette siste året har ihvertfall bidratt til at jeg har fått et sterkere bilde av hva jeg faktisk ønsker med livet, hva som er viktig for meg. Og det er kanskje det som sitter mest i meg akkurat nå; jeg vet veldig mye mer om hva jeg ønsker de neste årene. Det er selvfølgelig ikke veldig detaljert, men det føles litt ut som om jeg endelig har funnet ut hva jeg vil. Jeg er åpen for at ønskene kan endre seg i løpet av årene, men det føles liksom ut som om jeg endelig har kommet meg til slutten av en reise hvor jeg ikke har visst hva jeg har lyst til å gjøre i livet. Mine planer for de to siste månedene etter jeg endelig var ferdig med masteroppgaven, var å ta meg fri og tid til å reflektere. Jeg synes jeg i stor grad fikk til å gjøre det i november, og jeg befant meg i et sånt vedvarende lykkerus. Plutselig ble jeg veldig klar for nye opplevelser og spent for hva som skulle komme i vente. Og det føles veldig spesielt ut å faktisk være spent på livet når du ikke har vært det på en stund. I desember har jeg ikke vært like flink på dette; tok på meg litt flere vakter på jobb enn tenkt, var i begravelse for første gang, besøkte familie, og ordnet rundt i huset. Alt desember og høytiden medfører gjør at det blir en travel måned. Så nå må jeg faktisk innrømme at jeg gleder meg til høytiden er over, at jeg får ryddet bort all julepynt og startet et nytt år. Det har vært et vanskelig år, og jeg er sikker på at neste også blir vanskelig. Men jeg er veldig klar for en ny start, og til tross for at jeg forventer vanskeligheter, gleder jeg meg til hva det nye året og starten på et nytt tiår har å tilby.
