So what you been doing? I've been loving my life

Jeg visste før året startet, at det ville bli travelt. Startet nyåret med å jobbe meg ferdig, si hadet til nevøene mine. Også dro jeg og Kiwi ut på tur. Og for en tur det var. Jeg kjenner at tanken på en stor reise er veldig slitsom i dette øyeblikket, men jeg angrer absolutt ikke i det hele tatt på å ha valgt å reise. Det jeg erfarte, fikk sett, fikk gjort—det er en av de største gevinstene dette året, og for hele livet mitt. Jeg gliser så fort jeg tenker tilbake til et øyeblikk på reisen, og selv om det virker slitsomt å dra på en slik reise igjen, hadde jeg spolt tilbake til den turen uten å hesitere. Vi hadde timet turen så utrolig bra, at vi kom hjem til finværet. Og for en mottakelse vi fikk også. Det tok ikke lang tid før jeg var ute og reiste igjen, dog på vei til min søster, hvor jeg satt barnevakt. Det føltes ut som om jeg plutselig fikk rollen som alenemor for to barn under fem år. Dro altså hjem igjen med tanken om at jeg aldri skal ha barn. Sommermånedene kom, og sommerturnusen hadde så vidt startet før jeg satte meg på et fly igjen. Denne gangen var det etter jeg hadde spydd et par ganger den morgenen. Heldigvis varte det kun ut dagen, og jeg fikk de resterende dagene i solskinnet og med familien. Da jeg kom hjem igjen, var det rett til Toten. Jeg fikk leve hyttelivet en liten stund, og en tour av hjemmestedet til min belieber friend. Det var litt mer en uke med jobbing før utdrikningslaget skjedde. Utdrikningslaget som hadde plaget meg mye i månedene før jeg dro til Asia, og etter jeg kom hjem. Det gikk heldigvis bra, selv om vi alle var utslitte dagen etter. Heldigvis sov vi på toget hjem. Det gjenstod en måned igjen av sommerturnusen, før jeg vendte nesen mot Toten, hvor årets bryllup skulle befinne seg. Annet enn backpacking-turen, var bryllupet årets anledning. Og det var virkelig årets begivenhet, det var lykke. Det føltes ut som om jeg var med på noe veldig stort. Like etter bryllupet, dro jeg til Syden. Mutters aleine. Solte rumpen og brente omtrent hele kroppen. Det var ikke nok med reising på meg, så jeg reiste til Bergen for å besøke Monchita. Vi kjøpte planter for å optimalisere O2-produksjonen i hybelen, og tok banen opp Fløyen. I september dro jeg på konsert alene for første gang, også reiste jeg til Lynx og co for å feire eldste nevøen. Jeg malte i den nye leiligheten til ekteparet, og jeg fikk følelsen av å etterlate spor etter meg rundt omkring i verden. Vi prøvde oss på en Halloween-feiring, og alkoholinntaket ble litt mer enn hva kroppen likte. Lærte ikke helt leksa uken etter heller, da vi befant oss i London og fikk gin tonic med den doble gin-mengden. Så har man tisset bak biler i gangavstand til en hovedvei. Det gjorde hjertet godt å se noen av de vi møtte på backpacking-turen. Jeg tenkte at det ikke ble flere reiser på meg i løpet av året, men så gikk turen til Trondheim for å se på det nye huset til Volla og Mog. Jeg la fra meg malingsspor der også. Uken etter kom de hit for å feire jul. Broderen kjøpte seg leilighet, og jeg meldte meg som frivillig maler. 

Ti av tolv måneder har jeg befunnet meg på et fly dette året. En kan definitivt si at dette har vært et reiseår. Det har vært tidenes mest givende og det tøffeste året hittil. Jeg har satset mye, og med høye satsinger får du store gevinster eller tap. Og det har jeg kjent på—jeg har vært ganske dypt på bånn. Jeg har hatt mye tenketid, og jeg har fundert mye over livet. Ting som meningen med livet i form av hva som skal skje videre. Jeg vil tro at jeg har innsett et par ting, og en av de viktigste tingene jeg innså var at jeg faktisk levde drømmen min dette året. Men det tok meg omtrent ett år for å innse det. Jeg tenkte på det som bortkastet tid når jeg først innså det, men så må jeg jo innrømme at jeg har lært mye den tiden. Og jeg hadde ikke kommet til konklusjonen om jeg ikke hadde levd slik jeg gjorde. Jeg er så utrolig stolt av meg selv—jeg har virkelig trådd utenfor komfortsonen min. Jeg har gjort en hel del ting som jeg ønsket å gjøre, også en hel del ting som jeg aldri trodde jeg skulle gjøre. Når jeg tenker på det, så klarer jeg ikke å la vær å smile. Jeg har erfart og sett mange ting som har fått meg til å vokse ytterligere som person. Jeg har oppnådd så utrolig mye dette året. Med tanke på verdenen så føles det ut som om det har vært et dritt-år, jeg har vært veldig negativt påvirket at nyheter, og på et punkt så måtte jeg minimalisere antall inntrykkskilder. Men akkurat nå, i dette øyeblikket, så velger jeg å være optimist. Jeg velger å tro på at det vil skje gode ting også. Det nye året ser ut som et bra år med tanke på tilskudd i familien og bryllup. Hva er målene mine? Å overleve. Å jekke ned på forventningene til meg selv, se bort fra forventninger fra andre til meg, leve mer i nuet. 

I'm screaming "I don't want you" but you know that I do

I was practically staring out my window, at the postman driving down the road, just waiting for him to get to my house. Been waiting for packages to arrive for what feels like all day. The package that arrived to my house today included two dresses. Did I mention I've got a dress-addiction? It's like I was blind to it before I counted the amount of dresses I own. One of the two dresses is getting returned. I already knew it was a bit of a long shot, but it was one of the options for my sister's wedding before I found my dress. I just think it's gorgeous, however it doesn't suit me at all. Second dress, the one pictured, has a really low cleavage for a cleavage I don't have. But the quality of the fabric is actually so good, and I quite like it. We'll see. Generally I try to avoid buying things online which I know can be ill-fitting, because it's an effort to return the items. That being said, I didn't even notice the cleavage part when I clicked the dress home. Oh well. I went to bed earlier yesterday, though still way past midnight. However, I woke up at a decent hour (due to my alarm), so I'm slowly trying to get my routines back. Actually had a proper exercise-session today, which makes me happy. I've got a package waiting for me at the post office, but I've decided to get it tomorrow along with the few errands I'll be running. I'm going to see my belieber friend tomorrow, gonna see how the apartment has turned out. 

your point of view is medieval

I tried going to bed early yesterday, as I've been up past midnight every day for what feels like forever. However I was dragged out of bed due to my sister and mum getting a new phone. And therefore they both needed new sim cards, and apparently my dad's internet user is actually my mail. (It's been years since we made the user, so I'd obviously forgotten about it. Although it made a lot more sense why I constantly get e-mails from the company). After that whole thing (each member of the family currently in our house stepped a foot into my sister's bedroom), I went back to bed. However, instead of shutting my eyes, I decided to read some fan fiction. And then one lead to another, and suddenly it was 3.30 am. I was aghast, because I do actually need to get back into normal routine soon. Oh well, at least they were really good reads. One especially, because it was essentially like my favourite book. One of the things I came across on Tumblr really angered me. It was a review of the new film Passengers with Chris Pratt and Jennifer Lawrence. It's a movie within a genre I quite like, however, there was a review on television the other day. It got a 3/6, and the reviewer commented the lack of chemistry between Pratt and Lawrence. I didn't think much of it, because I wasn't planning to see it anyway. Spoiler alert! Anyhow, I read the review, which said that Pratt's character is basically awoken before anyone of the others who are still in hibernation in their pods. He's woken too early, before they've arrived to wherever they're supposed to arrive. He tries to get to the crew area, however, obstacles makes it seemingly impossible for him. He then proceeds to become obsessed with Lawrence's character after he notices her sleeping in her pod. He's lonely, and he wants company-- so he wakes her, and they fall in love. Except Lawrence's character doesn't know he awoke her. Eventually she finds out, and she accuses him for basically murdering her. In the end though, because this is Hollywood, she forgives him. And they live happily ever after. It's another story where a male gets away without consequences. I want to add a quote from the review: "Passengers takes male sexual entitlement — the idea that what a man wants is more important than what a woman wants, more important than her life — and warps it into a (supposedly) charming love story". It infuriates me, because I think it's a perfect picture of how society is today. Sexism is so deeply ingrained, people can't even see it. I went to the mall today, but it seems like I might have to go back tomorrow. It's like the crowd just overwhelmed me, and I forgot about all of the things I was planning to get. I met Marble and her mum, who were just passing through the mall mid-jog due to the cold weather. When I got home, I wrapped the baby blanket and some other pieces for my sister. Then I did a quick clear out in my wardrobe. And since I'd begun doing that, I figured I'd do a bit of a clear out in the closet in the hall. I basically halved the section I was clearing. Most of the things in that closet is old. I usually use it to store seasonal clothing. I got my sewing kit out, re-fastened a few buttons and whatnot. Now that I'm done knitting the blanket, my hands are impatient to do something. I might get some new knitting gear tomorrow, I might not. Who knows. 

Will you be my best friend? Will you be my last? I need somebody who can love me like that

Avbildet er to favoritter disse dager. Har riktignok ikke lest lenger enn prologen i Lyrebird, men boken er er så utrolig vakker. Piano-versjonen av Miss You av Gabrielle Aplin er sangen som spilles mest disse dager, har blitt spilt siden før jul. Mon tro om jeg kommer til å assosiere sangen med jul. Julaften var bra, og selv om det ble mindre gaver i år, så var det fortsatt mange gaver. Samtidig føltes det mer genuint når ikke alle fikk et lass med ting (vel, et mindre lass). Secret Santa ble ikke så veldig "secret", ettersom de andre sakte avslørte seg ovenfor hverandre. Jeg visste hvem jeg skulle få gave fra før gave-oppakningen begynte. Det skal sies at jeg glemte å fjerne en gave til meg fra Marble inni vinposen jeg hadde pakket inn til mottakeren min. Kom på det på kvelden på lillejuleaften, og tenkte at jeg skulle fjerne den når alle hadde gått og lagt seg. Dessverre er det slik at jeg ikke er en av de som vanligvis sitter oppe lenge. Så jeg gikk selvfølgelig og la meg, glemte det bort. Inntil dagen etter. Problemet mitt da, var at alle befant seg i stuen, og mottakeren min var der nesten konstant. Det var et øyeblikk jeg forsøkte å åpne vinposen på en diskret måte. Det gikk ikke så bra, så jeg gav opp. Volla og Mog har reist hjem, og resterende har trådd tilbake i våre huler for å ta pause fra å være sosial. Jeg ryddet rommet mitt i dag, og bestemte meg for å bytte bilder i bilderammene mine. Det er tross alt et nytt år straks. Ingen av de tre bildene er "typiske" bilder du rammer inn og viser frem. De er liksom ikke de fineste, ikke der du sitter klar for bildet. Men de er så ekte, og de får meg til å smile. Det er jo det som er viktig. Jeg har utnyttet romjulssalget, blant annet til å fremkalle flere bilder. Jeg hadde en mini-treningsøkt. Det var ganske minimalt, så jeg klarer ikke helt å kategorisere det som en økt. Men uansett, det var mer enn jeg har gjort på en lang stund. Det føles ut som om jeg har sittet på rumpa i en måned akkurat nå, men sånn er det vanligvis i jula.  

I'm dreaming of a white christmas

Jeg skulle ønske det så litt ut som dette utenfor vinduet, men du får ikke alltid det du ønsker. Viktigere er at det går bra med alle kjente og kjære. Om det er et ønske som jeg kunne fått oppfylt, så hadde det vært fred. Men i disse dager virker det som om det er umulig. Julaften er endelig her, selv om det føles ut som om desember ikke har startet ennå. I går byttet vi ut The Holiday med Planet Earth i stedet. Kan ikke tro at jeg aldri har sett på det før, for det var akkurat min ting. Vakreste dokumentarene jeg har sett på i hvertfall. I dag startet dagen naturligvis med Tre nøtter til Askepott. Strikketøyet ligger i sengen, for armen trenger en pause fra en full strikkedag i går. Jeg er uansett straks ferdig, så det haster ikke like mye. Nå skal jeg gå ned igjen i stuen, sette meg i sofaen med de andre. God jul. 

Then you tell me that you miss me and I'm like "Oh God, I miss you too. It's all I ever do"

Ryddedag numero dos er ferdig. Gikk en svipptur på butikken for å kjøpe et par ting, også startet jeg på rydding i kjellerstua, hvor Volla og Mog skal sove. Det er i bunn og grunn et kaos nede i kjelleren, da hovedoppgavene til kjelleren er vaskerom og lagringsplass. Jeg har jobbet med å organisere kaoset, så det tok meg ganske lang tid. Da jeg omsider var ferdig, tok jeg meg matpause mens jeg så på den nye episoden av Snøfall. Kan nesten ikke tro at et bare er to episoder igjen. Det er noen karakterer jeg er blitt glad i, så det blir jo trist å ta farvel. Ses vel antakeligvis til neste jul igjen. Jeg dro på meg julegenseren i dag for første gang denne julen-- hadde nesten glemt den. Når du ikke har julestemning, ikke hører på julemusikk, og det ikke er snø ute, så blir det nesten som om det ikke er jul. Og da glemmer jeg meg bort litt. Nå skal jeg strikke som bare det før Volla og Mog kommer. Dagene har liksom gått bort til gjøremål og rydding, så det har blitt knapt med tid til strikking. Huff da.  

Are you doing the same thing? Convincing yourself you're better alone

I går var det julebord med jentene som stod på agendaen. Første gang på fire måneder at vi har samlet oss alle sammen. Vi valgte indisk som ikke akkurat skriker "julebord", men det var det vi ønsket. Jeg spiste det jeg alltids spiser, fordi jeg elsker saag. Jeg møtte min belieber friend på Vinmonopolet, hvor hun hjalp meg å finne siste delen av Secret Santa gaven min. Og det betyr at jeg er helt ferdig med julegavene. Marble kom like etter vi gikk ut av polet, også spaserte vi i retning julegata. Der møtte vi Sugar, også gikk vi videre igjen, til julegata hvor vi møtte Kiwi. Det føltes litt ut som om jeg plukket opp folk èn om gangen. Vi ble sittende på restauranten i flere timer, pratet en hel haug. Jeg tok meg dessert, som egentlig er ganske utypisk meg, spesielt på indisk restaurant, fordi retten jeg velger er såpass "tung". Jeg var helt fornøyd frem til jeg kom hjem senere. Da var jeg stappmett. Fikk servert gode nyheter da, broderen har kjøpt seg leilighet! Får se om han ønsker litt hjelp til maling, han også. Jeg satte meg naturligvis i sengen og begynte å strikke. Holdt på til rundt halv to på natta, og da hadde jeg forsøkt å strikke en rekke med det lille garnet jeg hadde igjen i nøstet. Den strakk ikke hele rekka. Jeg har nemlig forsøkt å starte med nytt garnnøste i starten/slutten av en rekke, slik at teppet blir mer uniformt. Jaja, det er ikke akkurat slik at det ser perfekt ut heller. Dagen har blitt brukt til rydding og vasking. Volla og Mog kommer i morgen, så jeg tenkte at jeg skulle starte på ryddingen i dag slik at jeg slapp alt i morgen. Fikk heldigvis delegert noen oppgaver til mamma og Monchita. Ellers hadde jeg muligens ligget strakt ut på sengen nå. Er fortsatt mye som gjenstår, men det får bli til morgendagen. Teen Wolf har tatt pause frem til nyåret, hvilket jeg var utrolig irritert over. Jeg hadde gledet meg til å se den nye episoden, men neida. Åh vel. Nå skal jeg fortsette strikkingen, i håp om at jeg faktisk blir ferdig. 

loneliness has always been a friend of mine

Glemte å spise sjokolade på lørdagen. Søndag var slitsom, gadd ikke å rydde så rommet mitt har ikke sett ut. Til tross for at jeg egentlig er ganske sliten, så bestemte kroppen min seg for å våkne klokken fem. Da hadde jeg fått fire timer, hvilket er halvparten av det jeg ønsket. Jeg tenkte ikke så mye på det, fordi det hvertfall er bedre enn to timer søvn (eller ingen søvn). Så klokken fem lå jeg og myste mot mobilen mens øynene vennet seg til lyset. Jeg gjorde research om puter, naturligvis. Som vanlig når jeg ikke får sovet så lenge, så husket jeg drømmen min ganske godt. Denne gangen var det jeg og Robbie Williams som antakeligvis var med i en musikal, der vi gikk/danset oss igjennom en slags hage mens vi sang. Mangelen på søvn gjorde seg kjent da jeg bestemte meg for å dra på senteret og gjøre ferdig juleshoppingen. Kjente at jeg ikke klarte å fokusere særlig med øynene, også klarte jeg nesten ikke å løfte bena mens jeg gikk. Hovedgrunnen til at jeg dro, var for å kjøpe gave til pappa som jeg ikke ante hva jeg skulle kjøpe til. Så jeg vandret rundt i butikker for å se om noe sa pling oppi hodet. Det gjorde det altså ikke, så jeg endte opp i en klesbutikk, hvor jeg så på t-skjorter. Også kommer ene ansatte litt sånn bak meg og spør om jeg trenger hjelp. De fleste som kjenner meg vet at jeg er ganske skvetten, så jeg skvatt naturligvis i det øyeblikket. Han beklaget seg, jeg sa "det gjør ikke noe", blablabla. Når jeg sier at jeg er skvetten, så betyr det at slike tilfeller skjer meg ofte. Så jeg er vant til at folk unnskylder seg, og jeg må si "neida, det er ikke din feil". Uansett, jeg var litt usikker angående størrelser, så han sa hva han brukte i størrelse og lot meg bruke han som øyemål. Jeg tror det var butikk nr. 13 i mitt forsøk på å finne en gave. Jeg var sliten og hadde veldig lyst til å legge meg på golvet, men i stedet stod jeg og stirret på en muskuløs overkropp og tenkte at livet er merkelig. På veien hjem kjøpte jeg meg en pute, den som jeg hadde gjort research om. Får se da, om den er bra. Isåfall skal jeg nok kjøpe meg en til. Monchita kommer hjem i dag, og vi tar ennå et steg nærmere julaften. Jeg sortere gaver under treet i stad, fordi i likhet med andre ting som stables, så må det organiseres på en måte for å optimalisere plass. Trykk her for å se noe søtt (mulig at det kan gjøre dagen din litt bedre). 

started with a perfect kiss, then we could feel the poison set in

Skrittelleren på mobilen viste at jeg hadde hatt det travelt i går. Satte meg i sengen etter en rask dusj, dro frem strikketøyet og hørte på Sleeping At Last. Jeg slapp taket i tankene og det gjenværende stresset, skuldrene senket seg endelig. Jeg har circa fire garnnøste å strikke ferdig før Volla kan hjelpe meg med å felle av. De kommer om fem dager, så det er ganske knapt med tid, spesielt fordi at jeg ikke har alle døgnene fri. Det virker usannsynlig, men skal uansett forsøke å bli ferdig. Jeg våknet ganske trøtt i morges. Har våknet en del i løpet av de siste nettene, så søvnkvaliteten er ikke så mye å skryte av. Heldigvis er det straks juleferie. Ute av det blå spurte broren min meg: "har du tenkt til å flytte ut?". Jeg hadde nettopp vasket hendene etter å ha kastet epleskrotten i søppelbøtta. Skulle bare rette på julestjerna i spisestua, der han stod. Og jeg kjente at pulsen steg med tanke på lån. Tankene gikk fra en mulig hypotese til at det skulle være reellt, og at jeg stod med en haug regninger og purringer. Går det an å ha katastrofetanker om et lån liksom. Jeg satte meg i sofaen med strikketøyet og Kevin McCloud, så fant jeg roen igjen. Det er ganske utrolig å tenke på at om èn uke, så er julaften her. Nå skal jeg fortsette strikkingen, kanskje finne meg litt sjokolade ettersom det er lørdag. 

I don't care who you are, where you're from, what you did, as long as you love me

Om jeg skulle fått julestemning i år, så hadde det vært i Trondheim. Kunne godt ha tenkt meg å feiret julen der. Det er fire år siden jeg sist var i byen, og det kjente jeg da jeg gikk igjennom flyplassen som jeg egentlig ikke kjente igjen. Vi vekket min noe fyllesyke søster for å få instrukser om hvordan å komme oss til huset, tok bussen frem dit. Volla møtte oss på busstoppet, så gikk vi en kort tur til huset. Jeg var på vei forbi, da Volla sa "tada, her er det". Mog møtte oss i gangen, og Volla sa: "se hvem jeg fant". Og jeg sa til Mog: "ja, vi var i nabolaget, så tenkte hvorfor ikke komme på besøk?". Mamma og jeg fikk en rask gjennomgang av huset, også satte vi oss for å spise frokost. Resten av dagen ble brukt til å sette sammen en sofa, krimserier og strikking. Sofa-sammensettingen var det kun jeg og Volla som drev med, så det tok litt tid, men vi fikk den opp og på plass. Jeg har ikke rørt et garnnøste siden Lynx bestemte seg for å lære seg å strikke (jeg la opp noen masker for henne). Sist jeg fullførte noe er årevis siden, men Volla gav meg oppgaven i å lage et teppe til den nye babyen (teppet ser kanskje ikke fult så fint ut, men er vel tanken som gjelder?). På søndagen var vi ute av huset sent, dro en tur til sentrum og gikk igjennom Bakklandet. Akkurat denne turen igjennom denne delen av byen (har vært der før) fikk meg til å føle meg som en karakter i en julefilm. Vi gikk innom Seams, som er en liten klesbutikk med ukjente merker og god kvalitet. En herremann kom inn døren, og spurte kassamannen om ikke kona hans var der da. "Jeg er i prøverommet," hørte jeg og søsteren ei dame rope. Så vi svarte, "joda, hun er i prøverommet". Det var mye smiling, jeg følte at jeg smilte i overkant mye til kassamannen. Og da vi sa farvel, og atter en gang smilte til ham, så føltes det ut som om jeg liksom var keen på karen. Det var en vakker kar, men det finnes mange vakre karer. Uansett, vi gikk videre igjennom Bakklandet som var pyntet til jul. Folk satt ute og inne med varm drikke og selskap. Vi spiste på en vietnamesisk restaurant, og jeg tror jeg hadde min beste vietnamesiske mat-opplevelse. Det er en litt trist tanke ettersom jeg var i Vietnam-- men det skal sies at vi var noe uheldige med mat-situasjoner der. Jeg spiste som om noen skulle komme og ta ifra meg maten. Mog skulle på ski, så vi kjørte opp til huset, hvor vi satte oss i sofaen med mer krim. Vi begynte nemlig å se på en Netflix-serie som heter Paranoid? Tror det var det den heter, og mens Mog gikk på ski, og Volla dro en tur innom jobben, så satt jeg og strikket og fulgte med på serien. Den var veldig spennende, men omtrent alle hovedkarakterene gikk meg på nervene. Huseierne kom hjem etterhvert, også lagde vi oss litt kveldsmat. På mandag dro mamma og jeg ned til sentrum for å besøke Nidarosdomen. Det var veldig veldig kaldt, så jeg tok et par bilder før hendene ble dyttet inn i lommene igjen. Vi bestemte oss for å dra til Trondheim Torg for å varme oss opp. Jeg kjøpte meg to gråe klesplagg-- en genser og en cardigan. Genseren er favorittkjøpet mitt, mens cardiganen ble byttet ut med en annen cardigan/jakke i dag. Jeg liker ikke å kjøpe ting som jeg ikke har behov for, og ting som jeg vet jeg ikke ønsker å ha i garderoben min til neste år. Disse to klesplaggene var riktignok noe jeg virkelig ønsket, både grunnet stil, men også grunnet min mangel på gråfargede gensere. Årets vinterfarge er nemlig grå, mens fjorårets var svart. Etter å ha gått igjennom hele senteret, gikk vi ut på julemarkedet utenfor. Hadde bra timing, for det var et kor som holdt julekonsert. Så mens snøen dalet ned, og lukten av brente mandler var i luften, hørte vi på julekor. Alt føltes veldig bra i øyeblikket, og akkurat da skulle jeg ønske julestemningen kom til meg. Det gjorde den ikke, men jeg kjente meg uansett ganske glad. Vi møtte Volla og Mog som kom fra jobbene sine, også dro vi og spiste på en Thai-restaurant denne gangen. Spiste selvfølgelig pad thai, og overrasket selskapet mitt med å strø sukker over retten. Forklarte de at det var vanlig å gjøre det. Volla måtte en tur tilbake på jobben, og vi ble med for å se på. Det har alltids vært vanskelig for meg å si hva Volla jobber med, hva "hun er", men det var veldig opplysende å se henne i arbeid. "Du er en gal forsker," kommenterte Mog mens hun forklarte om at hun programmerte roboter. Vi fikk også sett på celler i mikroskoper som en avslutning. Det hele var fascinerende, og jeg har lært mye mer om min søster på denne turen enn jeg har gjort på lenge. Vi kom oss hjem tilslutt, og da var klokken mye. Jeg gjorde klar veggen jeg skulle male i stua så jeg slapp å gjøre det dagen etter. Søsteren satte på Bletchley Circle, før hun og Mog la seg. Det er enda en krimserie, og jeg foretrekker karakterene i denne serien mye mer enn den forrige. Mamma la seg relativt tidlig etter de andre, mens jeg ble sittende en stund. Tirsdagsmorgenen ble brukt på å male førstestrøket på den bestemte veggen. Det er litt artig, for de har faktisk ulike farger i alle rom i huset. Men det passer seg uansett. Volla dro meg og mamma med for å kjøpe maling til gjesterommet, mens Mog begynte på middagen. Det tok ikke lange tiden før fargen ble valgt, så hamstret vi nudler på den asiatiske butikken, før vi gikk en tur innom City Syd. Vi kom hjem til kanskje min favorittmatopplevelse på turen. Det lønner seg å besøke matentusiaster, for de kan sin ting. Det føltes ut som en julemiddag fordi jeg syntes det var så innmari godt og kun ønsket å spise mer og meeeeer. Onsdagsmorgen malte jeg ferdig andre strøket på stueveggen. Volla kom hjem tidlig fordi hun har blitt syk, så mens hun satte seg i sofaen, fjernet jeg og mamma elektriske utløp og lister på gjesterommet. Mamma malte, mens jeg startet med grunning av den ene umalte veggen. Volla tok over for meg på slutten slik at jeg fikk tatt meg en dusj. Jeg så på dagens episode av Snøfall, før jeg ble kalt inn på kjøkkenet for å hjelpe med middagen. Jeg skrelte flere poteter enn jeg kan telle på mine ti fingre. Også raspet jeg de også. Jeg er lite glad i kniver, ostehøvler, men spesielt rasper. Lurer på hva statistikken er for å skade seg på en rasp. Jeg kom meg heldigvis unna noen kutt. Volla lagde en utrolig middag som var veldig imponerende grunnet alle komponentene. Vi ble ferdig å spise, Mog skiftet til treningstøy, også sa vi hadet til søsteren. Sa også hadet til kattene som jeg ble gode venner med. De er to snåle, veldig pratsomme, og respektfulle puser. Men når du har sovet litt for lenge, så får du høre det. Jeg synes alltids at det er avslappende å klappe dyr (som ønsker å bli klappet), og det er deilig når de legger seg i fanget. Mog kjørte oss til flyplassen, og vi var faktisk for sene for innsjekking. Automatene fungerte ikke, og det stod at vi måtte kontakte personellet. Men de hadde jo gått fordi at innsjekkingen var ferdig. Det var et øyeblikk da, der jeg tenkte "åh vel, da mister jeg faktisk et fly". Det var godt at vi ikke hadde mer enn håndbagasje med oss. Gaten vår var i ferd med å lukkes mens vi var i sikkerhetskontrollen. Heldigvis var det ikke bare vi som var sene, men to andre også. Uansett, det var en stressende løpetur til gaten. Vi kom oss hjem tilslutt, og jeg la meg hakket senere enn jeg burde med tanke på at jeg skulle stå opp tidlig i dag. Det var nemlig en kar fra strømselskapet som skulle montere en dings, så jeg måtte være tilgjengelig mellom et tidspunkt. Det fine med dette er at jeg har hatt en meget produktiv dag. Jeg hentet pakke hos posten, kjøpte nye julekuler til treet, byttet cardiganen, kjøpte tre julegaver, kjøpte ost (fire edamer, fy så tungt) og kakemenn, kjøpte ennå en gave, dro tilbake til posten og postet julegave, kjøpte brød og melk. Jeg hadde så mange poser på hver hånd, at jeg faktisk ble like bred som en liten bil. Og de tyngre varene gjorde at veien hjem nesten ble litt uutholdelig. Vurderte å sette meg ned på bakken et øyeblikk. Heldigvis klarte jeg å komme meg hjem, pakke ferdig de resterende julegavene. Nå mangler jeg faktisk kun en gave, hvilket er ganske utrolig i mine øyne. Etter julegavene var ferdigpakket, pyntet jeg treet. Jeg bruker alltids å ha rødt som grunnfarge i juletrepynten. Men ettersom min far klarte å kaste en haug med julepynt et par år tilbake, har det vært lite igjen av den røde pynten. Så treet har vært så tomt i mine øyne. Jeg fjernet kanskje elleve røde, gamle julekuler. Også la jeg til 46 nye røde. Det skal sies at 20 av disse er av en ganske liten variant. Men uansett, det er mye rødt nå. Kanskje i overkant mye. Jaja. Denne sesongen av Teen Wolf kan faktisk bli en favoritt slik som den har utfoldet seg hittil. Veldig overraskende, men det gjør meg utrolig glad. Jeg hadde en fantastisk tur til Trondheim, og jeg nøt tiden veldig! Jeg følte meg veldig takknemlig for livet, og i sånne øyeblikk tenker jeg alltids på teksten i Saturn av Sleeping At Last: "With shortness of breath, I’ll explain the infinite How rare and beautiful it truly is that we exist". Samtidig gjør det vondt i hjertet når jeg tenker på alle uheldige. Tankene ligger hos Aleppo og Standing Rock i disse dager. Nå skal jeg spise kakemann med te, også er det selvfølgelig Snøfall på programmet. 

fly som ein fugl, lag deg ein veg så du kan komme heim til meg

Dagen har gått forbi uten at jeg har lagt merke til det. Skal sies at jeg ikke forlot sengen før lunsj-tider, fordi jeg hadde en natt med lite søvn igjen. Har nesten blitt så vant til søvnløse netter, at det er litt sånn "meh" uansett. Jeg har ryddet soverommet og en del av huset i dag, hadde en sen lunsj. Også har jeg pakket for morgendagen. Det føles ut som om jeg kunne ha pakket i blinde nå. Neida. Jeg satte av tid til en liten treningsøkt, før jeg dusjet av meg svetten. Jeg var akkurat ferdig til en episode av Snøfall. Men kunne like godt ha stirret i en vegg, for jeg så nyheten om at Louis' (Tomlinson) sin mor har gått bort. Det er et sjokk, for det var ingen (av det offentlige øye) som visste om kreften i det hele tatt. Det var noen som pekte ut at det fine ved det, var at de fikk privatlivet som var så viktig. Jeg ser kreft omtrent hver gang jeg går på jobb, men det blir annerledes når du har knyttet deg til en person. Ikke at jeg er knyttet til Louis' mor, men ham. Hjertet gjør vondt når jeg tenker på familien, de som gjenstår. Jeg grein ikke, jeg ville ikke fordi jeg nettopp hadde vasket ansiktet. Men Selma's Sang som spilles på slutten av hver episode av Snøfall begynte, og da kjente jeg tårene presset på. Tv'en ble slått av, og jeg gikk for å lage mat. Følte meg som en robot der jeg stod og kuttet opp gulrøtter og forsøkte å holde igjen tårene. Det virker så meningsløst noen ganger, og spesielt når jeg vet det gjenstår syv barn, der de yngste er to. Jeg klarer ikke å tenke på det, men håper inderlig at de er sterke nok til å komme seg igjennom det hele. Det er håndball, og jeg skal gi et forsøk på å se på det, men tankene er nok ikke der. Mamma kommer hjem i kveld, men det blir en svipptur, for hun er reisefølget mitt i morgen. Det blir hyggelig å se Mog og Volla.

scarves are wrapped tightly like gifts under trees

The soup I made the other day was delicious. I'm very tempted to make it again, because I can't get enough of it. Yesterday was very very tiresome, got back in a lot later than planned. Nothing ever goes as planned. Luckily my brother had made lasagna, so I didn't have to go hangry. I fell asleep past am, so when I woke this morning to a pressing bladder, I just really wanted to go back to sleep. The good thing is that it seems that I'm sleeping through the nights on a regular basis now. It's a cause for celebration-- surely that's why I've let myself eat so much coco pops. Teen Wolf is agonising, and I'm trying to see the pattern. I'm also terrified someone's going to die all the time, I'd rather have the solution to be something cheesy, like a true love's kiss. Let them all live happily ever after please. My bruise is slowly turning yellow. It's not as visible in this picture, but my bruise kind of looks like a mouth. The lip part is the blue/purple colour, and the teeth is the yellow part. It's kind of amusing. I ought to go, gotta catch up on television (yesterday's episode of the new Christmas calendar). I am really fancying some Christmas crackers at the moment, but I'm going away in two days, so maybe after that I'll go completely jolly holly.

eg drøymer at snart er du her og legg handa di trygt i mi

Natt til i dag, sov jeg uavbrutt i ti timer. Det er første gang jeg har sovet uavbrutt på elleve dager. Jeg er veldig fornøyd. Det skal sies at jeg nærmest døgnet natt til mandag, så jeg var nesten dau i går. Har fått meg et gedigent blåmerke på låret. Har gått rett i noe, men husker ikke hva. Jeg husker bare at jeg enten sa, eller tenkte "auu". Håndballkampen ble liksom lagt i andreplass bak Grand Designs, fordi jeg ikke orket å bli stresset. Så dog på siste delen av kampen, og jeg er fortsatt ikke helt "med" det "nye" laget. I dag har jeg vært produktiv med tanke på huset, og jeg har lagd suppe til middag. Suppe er faktisk noe av det beste jeg vet, fordi smakene som kombineres kan bli så gode. Nå er det Snøfall på tv'n, og jeg skal ta meg en klementin. God jul, liksom. Eller, ja, hvor er julestemningen denne gangen da? For den er ikkeeksisterende, også er det straks julaften. Det kom en pakke i posten, og jeg trodde jeg hadde bestilt noe jeg ikke har husket i det hele tatt. Også viste det seg å være til broderen. Oh well. Jeg leste et sitat forrige dagen mens jeg så på en video: "smooth seas don't make good sailors". Det er en påminnelse om at livet ikke er ment å være enkelt, og det er noe jeg trenger å bli påmint om mange mange ganger. 

Du kan gå mange mil om du veit ka du vil. Men kor høyrer du til

Årets julepapir, dere! Jeg er så forelsket i det at jeg har lyst til å hamstre til neste år også. Jeg forsørget for at min første gave var en perfekt firkant, slik at det var en god opplevelse. Mamma kom inn på rommet mitt og så at jeg pakket, spurte: "vil du pakke noen gaver for meg også?". Jeg liker å pakke, men ikke sånn mer enn jeg egentlig er nødt. Så hun fikk et raskt nei, før jeg fortsatte med de gavene jeg har. Det triste er at ingen av disse skal under mitt eget tre, så nå ligger de bare i en boks på rommet mitt. Nevnte forrige dagen at jeg hadde forelsket meg i Don't Be a Fool av Shawn Mendes, også hørte jeg en annen sang av han som jeg liker hakket mer. Så jeg bestemte meg for å høre på hele albumet for å se om det kanskje var noe for meg. Det er ikke helt det, men så har jeg hvertfall hørt Ruin, som jeg liker mer enn Don't Be a Fool. Min første tanke var John Mayer, også ser jeg at flere har kommentert at akkordene likner Dear John av Taylor Swift, som da er om John Mayer. Den minner meg uansett om Mayer, litt om Gravity kanskje. Jeg har ikke noe i mot det, da jeg er veldig glad i akkurat den sangen, og den sounden. Gårsdagen var en perfekt "hviledag". Jeg slappet av i sofaen og så på tv. Var litt bekymret for å legge meg fordi jeg ikke visste hvordan søvnen ble. Sov til klokken tre, tok en tur til do, også sov jeg videre, dog nærmere slumring enn søvn. Havnet ikke tilbake til den dype, deilige søvnen. Det var greit, for jeg fikk jo påfyll med søvn natt til i går. Spiste frokost, drakk varm sjokolade, også satte jeg i gang vaskemaskinen. Brettet dynetrekk, håndkle, også satte jeg meg i sofaen med en gammel episode av Grand Designs. Etter episoden, dro jeg med meg nytt sengesett opp til soverommet. Nå er jeg ferdigryddet inne på rommet, har også hengt opp håndklærne som dufter tøymykner. Det siste døgnet har fått meg til å føle meg litt som en husmor med tanke på all rydding og vasking som har foregått. Ikke for å nevne elting av deig-- jeg baker svært sjeldent, så det er nesten en fremmed følelse å kna deig. Må i grunn ta en tur på butikken, men det frister å gå ut i "kulden" (mon tro om det blir snø til jul i år da). Håper egentlig at noen av familiemedlemmene har tenkt seg ut-- jada, broderen dro ut og kjøpte det jeg trengte. Det er lørdag, og denne gangen har jeg slukt en hel sjokolade-bar. Tror det skyldtes mer at jeg er på kanten til sulten, enn at jeg faktisk ville spise en hel sjokolade. Tok meg også en klementin like etter, og nå er ikke magen min helt fornøyd. Nå skal jeg snart sette meg i sofaen og se på litt Jamie Oliver. 

When I’m cold, there’s a light that you give me. When I’m in shadow, there’s a feeling you give me, an everglow

Jeg våknet i dag etter å ha sovet mellom 10-11 timer. Halleluja sier jeg bare. Gårsdagen var utrolig slitsom. Sov selvfølgelig kun fire timer, og klokken halv to på natta lå jeg lys våken og vurderte å bare stå opp. Etter flere netter med utilstrekkelig søvn, så var jeg litt lei for å si det sånn. Men jeg forble i sengen og slumret inntil alarmen min gikk. Med lite søvn, husker jeg rare drømmer-- jeg dokumenterte drømmen, men på engelsk: "Newest dream-shenanigans involved me in a romantic musical. Apparently I hurt my love interest's feelings when we were flying around in the air on a surfboard. I was pretty straight ahead as I can be in real life too. We were on what seemed like a summer camp, and my bed was placed highest. So I had to climb stairs and ladders whilst my peers were singing their disappointments at me. During the time this and changing clothes in a bed with barely no space above (like the top bunk bed) takes me, I have a change of heart. Or, I realise that I too have feelings for this guy who reminds me of none other than a slick-looking Aladdin. His abs were amazing-- obviously held him around the waist when we were flying, so I had touched them too. Anywho, I tried to hurry downstairs to Aladdin, but was stopped by a peer who had bought a pack of ice lollys and was giving them to others. But she stopped when she saw me, because most of the others were mad I broke Aladdin's heart. Eventually I sang my way into getting an ice lolly, and then I carried on my merry way. I woke up shortly after this and I had a laugh in the middle of the dark because of the ridiculousness. I do wonder if Aladdin and I ever got a happy ever after". Attpåtil søvnmangel, så var det veldig slitsomt på jobben. Mange dårlige, slik at jeg gikk konstant. Det var ikke tid til dopause, og jeg gikk overtid. Så på veien hjem følte jeg meg egentlig litt sånn dau. Også var jeg selvfølgelig sulten, så jeg lagde spagetti og kjøttsaus, som er raskt. Spiste meg til kanten til matkoma, også satte jeg opp juletreet. Heldigvis var det ikke så mye arbeid, men lyset-- det er tidenes mest irriterende jobb. Det er som om jeg glemmer hvordan en gjør det hvert år. Det tok meg ikke så lang tid denne gangen, men så ser det ikke sånn utrolig bra ut heller. Jeg hadde ikke ork i meg til å fikse på det. Jeg stoppet ikke bare ved lysene, men da var jeg i gang, og begynte på pyntingen også. Avbildet er to "julekuler" som er kjøpt i år. Den øverste kjøpte jeg på Liberty, hvor jeg nesten dånte av alle julekulene. Den nederste er en juletre-bjelle, som er kjøpt i en bod i Litauen midt på sommeren. De er mine favoritter dette året. Jeg er fortsatt irritert på pappa som klarte å kaste halve julepynten et par år tilbake, og jeg synes fortsatt det er noe som mangler. Så nettopp på et bilde av fjorårets tre, og jeg ser at jeg faktisk har glemt mine "candy canes". Nå henger de oppe, men jeg synes det fortsatt er noe som mangler. Så på den nye norske julekalenderen i går, vel, halve-- for jeg glemte at den gikk. Og jeg tror absolutt at den blir en favoritt hos meg. Jeg har alltids foretrukket danske julekalendere, men denne måler seg faktisk opp tror jeg. Juletider betyr mye tv-titting for meg. Jeg er spesielt glad i å se på matlaging og bake-programmer. Første advent betyr at jeg offisielt har begynt å høre på julemusikk. Kan ikke si at jeg kjenner på noe julestemning ennå, men vi får se. Uansett, min slitsomme gårsdag kom seg med juletrepynting og kos. Jeg håpet, ba om, at jeg skulle få sove. Og det gjorde jeg jo, dog ikke uavbrutt. Våknet klokken ett og lurte på om klokken var seks. Men jeg sov lenger enn min planlagte alarm, for jeg var litt redd for at det blir flere søvnløse netter i fremtiden. Neste målet er jo uavbrutt søvn som varer tilstrekkelige timer, men jeg var veldig fornøyd denne morgenen. Har ryddet og vasket, satt opp det siste av pynt. Nå skal jeg lage pizzadeig.