Jeg visste før året startet, at det ville bli travelt. Startet nyåret med å jobbe meg ferdig, si hadet til nevøene mine. Også dro jeg og Kiwi ut på tur. Og for en tur det var. Jeg kjenner at tanken på en stor reise er veldig slitsom i dette øyeblikket, men jeg angrer absolutt ikke i det hele tatt på å ha valgt å reise. Det jeg erfarte, fikk sett, fikk gjort—det er en av de største gevinstene dette året, og for hele livet mitt. Jeg gliser så fort jeg tenker tilbake til et øyeblikk på reisen, og selv om det virker slitsomt å dra på en slik reise igjen, hadde jeg spolt tilbake til den turen uten å hesitere. Vi hadde timet turen så utrolig bra, at vi kom hjem til finværet. Og for en mottakelse vi fikk også. Det tok ikke lang tid før jeg var ute og reiste igjen, dog på vei til min søster, hvor jeg satt barnevakt. Det føltes ut som om jeg plutselig fikk rollen som alenemor for to barn under fem år. Dro altså hjem igjen med tanken om at jeg aldri skal ha barn. Sommermånedene kom, og sommerturnusen hadde så vidt startet før jeg satte meg på et fly igjen. Denne gangen var det etter jeg hadde spydd et par ganger den morgenen. Heldigvis varte det kun ut dagen, og jeg fikk de resterende dagene i solskinnet og med familien. Da jeg kom hjem igjen, var det rett til Toten. Jeg fikk leve hyttelivet en liten stund, og en tour av hjemmestedet til min belieber friend. Det var litt mer en uke med jobbing før utdrikningslaget skjedde. Utdrikningslaget som hadde plaget meg mye i månedene før jeg dro til Asia, og etter jeg kom hjem. Det gikk heldigvis bra, selv om vi alle var utslitte dagen etter. Heldigvis sov vi på toget hjem. Det gjenstod en måned igjen av sommerturnusen, før jeg vendte nesen mot Toten, hvor årets bryllup skulle befinne seg. Annet enn backpacking-turen, var bryllupet årets anledning. Og det var virkelig årets begivenhet, det var lykke. Det føltes ut som om jeg var med på noe veldig stort. Like etter bryllupet, dro jeg til Syden. Mutters aleine. Solte rumpen og brente omtrent hele kroppen. Det var ikke nok med reising på meg, så jeg reiste til Bergen for å besøke Monchita. Vi kjøpte planter for å optimalisere O2-produksjonen i hybelen, og tok banen opp Fløyen. I september dro jeg på konsert alene for første gang, også reiste jeg til Lynx og co for å feire eldste nevøen. Jeg malte i den nye leiligheten til ekteparet, og jeg fikk følelsen av å etterlate spor etter meg rundt omkring i verden. Vi prøvde oss på en Halloween-feiring, og alkoholinntaket ble litt mer enn hva kroppen likte. Lærte ikke helt leksa uken etter heller, da vi befant oss i London og fikk gin tonic med den doble gin-mengden. Så har man tisset bak biler i gangavstand til en hovedvei. Det gjorde hjertet godt å se noen av de vi møtte på backpacking-turen. Jeg tenkte at det ikke ble flere reiser på meg i løpet av året, men så gikk turen til Trondheim for å se på det nye huset til Volla og Mog. Jeg la fra meg malingsspor der også. Uken etter kom de hit for å feire jul. Broderen kjøpte seg leilighet, og jeg meldte meg som frivillig maler.
Ti av tolv måneder har jeg befunnet meg på et fly dette året. En kan definitivt si at dette har vært et reiseår. Det har vært tidenes mest givende og det tøffeste året hittil. Jeg har satset mye, og med høye satsinger får du store gevinster eller tap. Og det har jeg kjent på—jeg har vært ganske dypt på bånn. Jeg har hatt mye tenketid, og jeg har fundert mye over livet. Ting som meningen med livet i form av hva som skal skje videre. Jeg vil tro at jeg har innsett et par ting, og en av de viktigste tingene jeg innså var at jeg faktisk levde drømmen min dette året. Men det tok meg omtrent ett år for å innse det. Jeg tenkte på det som bortkastet tid når jeg først innså det, men så må jeg jo innrømme at jeg har lært mye den tiden. Og jeg hadde ikke kommet til konklusjonen om jeg ikke hadde levd slik jeg gjorde. Jeg er så utrolig stolt av meg selv—jeg har virkelig trådd utenfor komfortsonen min. Jeg har gjort en hel del ting som jeg ønsket å gjøre, også en hel del ting som jeg aldri trodde jeg skulle gjøre. Når jeg tenker på det, så klarer jeg ikke å la vær å smile. Jeg har erfart og sett mange ting som har fått meg til å vokse ytterligere som person. Jeg har oppnådd så utrolig mye dette året. Med tanke på verdenen så føles det ut som om det har vært et dritt-år, jeg har vært veldig negativt påvirket at nyheter, og på et punkt så måtte jeg minimalisere antall inntrykkskilder. Men akkurat nå, i dette øyeblikket, så velger jeg å være optimist. Jeg velger å tro på at det vil skje gode ting også. Det nye året ser ut som et bra år med tanke på tilskudd i familien og bryllup. Hva er målene mine? Å overleve. Å jekke ned på forventningene til meg selv, se bort fra forventninger fra andre til meg, leve mer i nuet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar