Happy New Year. Let's hope it's a good one, without any fear

«Håper på at 2015 vil være et bra år, og at jeg lærer mer om meg selv, og at jeg har flere positive opplevelser. Mine nyttårsforsett er å ikke være så hard på meg selv, og gjenoppta treningsrutiner og et sunnere kosthold enn det jeg har hatt de siste ukene». Dette var noen av de siste ordene jeg skrev i fjor til nyttårsinnlegget mitt. Det er vanskelig å summere dette året, annet enn at jeg tror det har vært et slags vendepunkt. Jeg har åpnet øynene til nye ting. I en lang stund i forkant av året, har jeg tenkt 2015 er tusenårsmålene, det er Back To The Future. Men i realiteten var det også året jeg var ferdig med bachelorgraden min i sykepleie, året jeg ble autorisert som sykepleier og gikk ut i yrket mitt på usikre bambi-ben. 

Jeg startet året med å gå ut i praksis. Jeg følte meg overraskende trygg, fordi jeg visste så mye om praksisstedet. Sally hadde vært der i praksis før meg, hatt samme veileder. Kiwi jobbet der fra før. Så jeg gikk ut i praksis med en sikkerhet som jeg sjelden har møtt før. Det var en helt annen praksisperiode enn den forrige, og jeg følte meg virkelig på topp. Vel, tja, praksis er alltid slitsomt. Og tanken på steget videre var ikke så veldig positivt. For det neste steget var å skrive bacheloroppgaven min. Når jeg ikke prokrastinerte, brukte jeg lange tider på å jobbe med oppgaven. Innimellom føltes det ut som om jeg var på skolen mer enn jeg var hjemme. Det var på en måte en fin tid også, for det var den siste tiden som student, og mye av tiden ble tilbrakt med vennene mine som også irriterte seg over sine oppgaver. Denne perioden var også starten av mitt vennskap med Tumblr-vennen min. En av de mange overraskelsene som 2015 medbrakte. Han var et friskt pust i bakken når jeg ikke lenger ønsket å tenke på oppgaven min, han var og er en av de viktigste støttespillerne jeg hadde under denne perioden. 

Så kom juni, vi leverte oppgavene våre og avsluttet utdanningen med et bang. Drakk masse enheter alkohol og danset på dansegulvet. Jeg dro til Bergen med natttoget. Sov ikke et blink, men satt og overhørte en samtale mellom en amerikaner og en bergenser mens jeg så på den fantastiske utsikten. Dro på Bergenfest der jeg falt pladask for First Aid Kit og endelig fikk sett Bastille. Fikk endelig gått i et fjell (vel, to fjell) i Bergen, og jeg hadde en fantastisk tid med fine mennesker. Jeg kom hjem, og det gikk knapt en uke før jeg dro på One Direction konsert. Første konserten min uten Zayn, og det gikk overraskende greit likevel. Et par dager senere startet jeg på sommerjobben min, som sykepleier. En av de vanskeligste tingene jeg har gjort, og gjør, er å være sykepleier. Tumblr-vennen min spurte meg om jeg følte meg som en sykepleier ennå, og jeg svarte «nei, vet ikke om jeg noen gang kommer til å gjøre det». Bursdagen min kom, og jeg kunne endelig synge 22 av Taylor Swift. Jeg fant en av mine favoritt restauranter ever, hvor jeg spiste meg stappfull, og dermed dårlig. 

Min yngste nevø kom i mai, men det var ikke før i august at jeg fikk hilst på han. Jeg fikk som jeg ønsket, en baby som sovnet i armene mine. Det skal sies at det skjedde en gang, og kommer nok aldri til å skje igjen ettersom han aldri sitter stille. Søsknene kom på besøk til sensommeren, og vi grillet så mange dager som mulig. Tidlig august ble jeg ferdig med sommerjobben og dro av gårde til Paris med Oyster. Første tur sammen, der vi opplevde en hetebølge og en plutselig høstdag. Ble forelsket i empanadas, trosset høydeskrekken, var ordentlige turister, og drømte meg bort i en matbutikk. Oyster mistet lommeboken, men det gikk overraskende bra likevel. Denne gangen var vi på flyplassen i god tid, og det var ingen fare for å miste flyet. Vi kom tilbake til flott vær, hvilket jeg utnyttet til det fulle. Dro på stranden nesten hver dag, fikk noe skille og unngikk brennmaneter i vannet. August var liksom da sommerværet kom frem, og da jeg tok ferie. Kiwi og jeg drakk ingefærøl og diskuterte reise, noe som førte til at vi bestilte reise sammen. I slutten av august bekreftet reisemannen reisen for oss, og jeg betalte den største summen jeg noen gang har betalt med bankkortet mitt. Og like etter dro jeg til Ålesund for å feire dåpen til den yngste nevøen min. Jeg, Volla og Monchita ble faddere på Lynx sin familieside.

September kom, og jeg brukte hovedsakelig tiden på å jobbe, tjene penger til reisen. Oktober startet med å nyte solnedganger ute på terrassen mens jeg hørte på Leon Bridges. Jeg jobbet, og jobbet ikke. Jeg hadde mye fritid, og mye tid til å tenke på livet. Tid for meg selv. Jeg pakket bagasjen og dro til Ålesund i 10 dager, hvor jeg var på fjellet så ofte jeg kunne. Ble en del av det hektiske livet til Lynx, var barnepass opptil flere ganger. Jeg og eldste nevøen etablerte en hemmelig hand-shake, mens den yngste nevøen bablet i vei på babysk. Det var flere bursdagsfeiringer på en helg enn jeg vanligvis feirer i løpet av en måned. Dro hjem med tanken: «jeg skal ikke ha barn,» noe som jeg alltid gjør. Kom hjem akkurat i tide for Halloween, som jeg brukte på å stirre stygt på andre mennesker. Hensikten var å skremme mennesker med en kombinasjon av kostymet og oppførselen min. 

November, hm, tror jeg jobbet i november. Begynte å tenke på jul, så jeg innen November var over, hadde jeg allerede kjøpt halvparten av gavene. Bestemte meg i november, kanskje før, at jeg skulle ha lang juleferie. Fordi jeg hadde følelsen av at jeg hadde jobbet så mye etter jeg kom hjem fra Ålesund. Og fordi jeg ikke ville miste muligheten til å faktisk ta en lang juleferie når jeg først kan. Desember kom raskere enn forventet, og jeg ble rastløs fordi jeg ønsket å pynte hele huset ferdig. Inkludert juletreet, som ikke kom opp før ca. halvveis i desember. Lynx og co kom på besøk, og vi feiret liksom juleaften. Julestemningen hadde reist til syden, mens jeg var gjenværende her i gråværet. Volla kom på besøk og vi bakte, var på/hadde familieselskap, spilte kort, drakk vin. Julaften kom og gikk, og plutselig er det nyttårsaften. 

Dette har vært hva jeg har gjort i år, fysisk. Mentalt så har 2015 vært det mest krevende året hittil. Jeg startet året med min siste praksisperiode i sykepleiestudiet. Etter lange perioder med praksisperioder gjennom studiet, kjente jeg at jeg var ganske ferdig, ganske lei. Heldigvis havnet jeg på et sted jeg følte meg trygg, og et sted som både utfordret meg og gav meg mye i gjengjeld. Da jeg skrev bacheloroppgaven min forsøkte jeg å nyte de siste stundene som student, og jeg liker å tro at jeg i noen grad klarte dette. Det var en stressende periode, mer fordi at jeg forsøkte å gjemme meg under oppgaven fordi jeg gruet meg til å gå ut i det reelle livet. Jeg gikk ut i sommerjobben min som sykepleier for første gang tenkende: «det er bare en ny praksisperiode med litt mer ansvar». Og det var liksom slik det føltes. Også tok jeg ferie, i underkant av en måned. Ikke hadde jeg vært noe flink til å søke på stillinger. Nei, det gjorde jeg ikke før på slutten, når mine kolleger hadde mast på meg. Jeg vet enda ikke helt om det skyldtes at jeg var redd, eller om jeg ikke ønsket å jobbe. Tror det skyldtes begge. Jeg endte opp med å henge meg på Kiwi sin reise, og plutselig betydde det at jeg ikke kunne skaffe meg noe fast enda. Og det var en lettelse. Overgangen fra student til noenlunde voksen startet ikke så hardt som jeg hadde sett for meg. Det skal sies at det å jobbe ekstra ikke er noe særlig for meg i hensyn til at jeg foretrekker å vite på forhånd når jeg skal jobbe. Utenom det så er det en veldig grei stilling når du selv kan velge når du vil jobbe. Jeg hadde mye fritid på høsten grunnet dette, og jeg ble tvunget til å virkelig tenke over livssvalg, over hva jeg faktisk driver med i livet. Tanker som ofte hadde gått meg fly forbi før fordi jeg kunne distrahere meg selv med skolearbeid. Store spørsmål som «hvorfor ble jeg sykepleier?», «gjennomførte jeg utdanningen bare fordi jeg er sta og alltid ønsker å fullføre ting?» og «skal jeg gjøre dette for resten av livet?». Jeg føler at jeg er den personen som opplever en livskrise minst en gang i året, dog kanskje ikke med like stor intensitet som man ser i filmer. Noen ganger kunne jeg ønske at jeg flyttet til den irske kysten, til et lite sted der jeg var den rare utlendingen som sjeldent pratet med lokalbefolkningen. Ser for meg at jeg bor i et lite koselig hus og kjøper matvarer på den lokale matbutikken, skriver i dagboken mens jeg sitter ute og ser utover havet. Jeg har tenkt og tenkt, men jeg har ikke kommet til en konklusjon. Det vil jeg nok aldri gjøre. I min erfaring må en bare ta et valg og se hvor det fører. Det å ikke velge trygghet, ikke skaffe seg noe fast og heller velge å reise—det er ulikt meg. Sånn sett tror jeg 2015 har vært et vendepunkt, jeg har tvunget meg selv til å bearbeide følelser og tanker, og jeg har hørt på hjertet mitt. Jeg har vært mye redd, usikker og tvilende. Samtidig har jeg vært lykkelig og fornøyd. Dette året har vært et stort for min egen selvutvikling, jeg har hatt massevis av positive opplevelser, og jeg liker å tro at jeg har vært snillere mot meg selv. Ønsket om å gjenoppta treningsrutiner var nokså svakt dette året, motivasjonen ble plutselig borte. Sunnere kosthold har jeg i noen grad oppnådd, og det er jeg glad for. 

Jeg håper at 2016 blir et bra år. Har på følelsen at det blir et jævla bra år faktisk, dog ganske stressende. På agendaen står en rekke reiser og bryllup. Nyttårsforsett er å fortsette å være snillere mot meg selv, tørre å ta steget utenfor komfortsonen oftere, bli flinkere til å bearbeide tanker. Ja, og selvfølgelig ha fokus på kostholdet og gjenoppta treningsrutiner. Sistnevnte er vel noe man alltid har som nyttårsforsett. Forhåpentligvis kommer viljestyrken min og staheten til å fullføre noe inn på den fronten. Selvutvikling er alltids et nyttårsforsett, for hvem vil vel forbli statisk når en kan være dynamisk. Godt nyttår, måtte 2016 bli bedre enn 2015. 

my love is a river long

Hi, these are a few of my (current) favourite things. One of the surprises of December was how I got back into make-up. Well, slightly, anyway. Can't wait to play around with my new Sleek palette. Yesterday I met up with Oyster, seeing as Volla went to visit a friend in town. We headed to the mall, which is the worst thing to do if you're a stereotypical introvert. There were people everywhere, and both Oyster and I looked at each other with horror. Luckily we left pretty quickly-- I was just buying a few bits that I needed. We ate sushi, before we went back to Oyster's house. I watched her bake, whilst I finished reading a fan fiction. Sadly I had to go before they were anywhere near done. She did snap me a picture of them in the oven, though. I'm yearning for some baked goods myself, so I might make another banana bread tomorrow. We'll see. I had to go home because Volla and her boyfriend had arrived. Initially I thought they'd be back around 8 pm. However, they were back around 6 pm. So I walked home in a hurry, greeted my sister's boyfriend with a cold hug. We ate, chilled in the sofa, and then we played rounds of Sequence. "Great conversations," Volla's boyfriend said (should I name him, maybe? Mog)-- Mog said with a smile. When playing Sequence, you're usually very concentrated, which means no one bothers to talk. In hindsight I realise that talking could be a great tactic to ruin others concentration. However, I'm no Sherlock Holmes. I lost twice, won twice. When everyone had gone to bed, I was sat in the sofa, brushing my teeth whilst watching The Intouchables. It's been three years since I watched it at the cinema the first time, and it's kind of like a wine. Just gets better each time I watch it. After a week of visiting, Volla left today, with Mog. Mog only came around yesterday, as he had a meeting in the city yesterday. I imagine my heart will be a bit sorrowful the next days as it gets used to less people in the house. My sleeping pattern, I must try to change back to normal after days of late nights. That'll probably be the hardest thing to do. It's mere hours left of 2015 now, and I'm trying to make the most of them. 

candy canes and silver lanes aglow

"De var litt sånn gammeldagse i stilen," kommenterte Volla da hun så de nye skoene mine. Jeg hadde de på til julaften, og jeg gikk fornøyd rundt og viste de frem til alle. Lillejulaften ble jeg vekket klokken sju. Volla stod utenfor døren og lurte på om jeg kunne låse opp. Hun tok nemlig nattoget. Vi gikk og la oss, og huset var stille i et par timer til. Senere på dagen dro vi på senteret og kjøpte en hel del ingredienser. Vi bakte lussekatter på etter vi hadde kommet hjem, og spiste ferske lussekatter til kvelds. Julaften startet med Tre Nøtter til Askepott. "Ahh, igjen?" spurte mamma da hun gikk forbi tv'n. "Ja, det er jo tradisjon," sa Volla. Vi spiste julemiddagen tidlig for engangsskyld, og da alle var mette, tok vi med oss vinglassene til sofaen. Gaveåpningen startet, og jeg fikk alt jeg ønsket meg og masse mer. På et tidspunkt var jeg faktisk i ferd med å gråte, men tok meg sammen og gav søsteren en klem. Jeg ville vært fornøyd om jeg fikk èn joggebukse og myggnett. For det var egentlig det som var øverst på ønskelisten. I stedet fikk jeg to joggebukser, myggnett og masse annet. Jeg er veldig takknemlig og overveldet. Første juledag dro vi på familieselskap, hvor jeg smakte på masse mat, og lekte med en fireåring og treåring. Jeg puslet seriøst det samme Frost-puslespillet 20 ganger. Dette var med fireåringen. Hun ville ikke at treåringen skulle pusle med oss, så han puslet sitt eget. Men jeg måtte hjelpe til hos begge, for begge skulle ha oppmerksomheten min. Det var såklart veldig koselig, og det fikk meg til å savne mine nevøer. Vi dro hjem 20.30 og spilte noen runder Sequence, før vi satte oss ned for å se på en japansk animasjonsfilm. Andre juledag var det vi som arrangerte et familieselskap. Stuen var stappfull, og jeg rømte til soverommet og pratet med Ale over telefonen. Jeg ble sittende på barnebordet å spise, da jeg var sent ute da middagen ble servert. En av familiemedlemmene våre har visst hatt hund i over to år, noe som var en nyhet for meg. Fikk vite det da jeg gikk med søpla, og plutselig så en skikkelse i hagen som gikk med en hund i bånd. Trodde først at en fremmed hadde bestemt seg for å gå på tur i hagen vår. Men innså at det var et familiemedlem. Jeg fikk kose med hunden, og jeg kjente at jeg savnet hunden til Lynx og co. Vi avsluttet kvelden med enda et par runder Sequence. Gårsdagen var min mors bursdag, og vi hadde i utgangspunktet tenkt til å gå en lang tur. Vi ombestemte oss imidlertid da vi stod opp og snøen lavet ned. I stedet forble vi inne og så på en rekke filmer og slappet av. Spilte en runde gin'n'rummy, og så tilslutt Zodiac. Fy søren, den tror jeg aldri skal se igjen. Klarte ikke å legge meg med filmen i tankene, så jeg ble lesende i sengen i flere timer etter midnatt før jeg turte å lukke øynene. I dag dro vi på romjulsshopping i byen. Jeg hadde ingen planer om å kjøpe noe annet enn te i dag, så mens de andre så på klær, stod jeg liksom på steder der det ikke var så mange mennesker. Men på Zara, kom Volla med en jakke til meg. "Tror denne er veldig fin på deg," sa hun og oppfordret meg til å prøve. Så, jeg prøvde den på. Både hun og mamma syntes den passet meg perfekt. "Den kan du få, mamma kjøper den for deg," sa Volla, og mamma nikket. Det var et komisk øyeblikk synes jeg, for jeg hadde nærmest ikke sagt noe, men den skulle jeg visst ha. Den er en slags kåpe, men jeg kjøpte den ikke selv, så teknisk sett har jeg ikke brutt noen regler. Jeg og mamma gikk rundt og drømte oss bort i designerkåper, men vendte turen hjem da klokken slo 17. Akk, jeg har forelsket meg i klesmerket Sandro Paris. Det er nå synd at jeg ikke er millionær. Hittil har juletiden vært gull, og jeg er veldig glad for at jeg valgte å ta meg fri for å nyte tiden. Det er ikke mange dager igjen av dette året, og jeg skal virkelig kose meg med disse siste dagene. 

don't make me fall in love again if he won't be here next year

The other day I was in my underwear, ready for bed really, but sitting at my desk at 1 am to find a recipe for a Christmas drink. There's been a lot of late nights the past weeks, and late mornings. It's been a long time since I've had such great sleep. But it does mean I'm sometimes eating my breakfast 1 pm, which mostly happens when I'm hungover. In this case it's just the holidays. I spent my weekend watching television. Handball, and Christmas movies. Yesterday I got my sister to accompany me to the mall. My plan was to buy ingredients to the Christmas drink, and also for baking. After a swift trip to the post office, we walked home with heavy bags. My hands have seen better days. However, I baked banana bread for the first time. And it was surprisingly successful! I even made food whilst I was baking, which is double trouble. What wasn't successful, was the fact that when Monchita and I were leaving the house, we managed to lock our mum out. "This is the second time you've done it!" she told me. Then she went on about a time when I was a youngster. Thing is, my brother had come home an hour after we'd left. But my mum didn't notice, so she sat in the shed for two hours, waiting. "What kind of family is this," Lynx wrote in our sibling-Facebook chat. Volla sent me a text yesterday morning: "can you travel that weekend?" in which I answered "yes". Hours later, when Monchita and I were back from the mall, she called. "Are you bringing a luggage or not?". At this moment I was still holding heavy bags filled with flour, juice, milk, and alcohol. "Erm, well, it would be nice to know where we're going," I said. Imagine if I didn't even ask, and then I'd be travelling without knowing the destination. It seems like I'm doing a fair bit of travelling the next year. Volla is arriving tomorrow, which I'm looking forward to. It does mean however, that I'll be rooming with Monchita for a week. Well, if she'll allow me, actually. I just spoke with her, and she brought it to my attention that she stays up late, much later than I do. Maybe I'll move to the basement. It's two days until Christmas Eve, which is crazy. I've given up on finding the Christmas spirit, but that doesn't mean I'm not excited and happy. It's going to be quite a few days of festivities. The annual family get-together are happening-- house filled to the brim with people, 1/4 of them kids. It'll be interesting. Just wanted to stop by and wish everyone a merry Christmas and happy holidays. I'm guessing I'll disappear for a bit. For now, I really want to watch Bridget Jones. Christmas isn't the best time of year for everyone. For some it's the opposite. Appreciate important things, be safe and take care. 

everybody here is watching you cause you feel like home, you're like a dream come true

Regel nummer en når du skal fylle ut en visa-applikasjon: alltid print ut flere kopier av applikasjonen fordi du garantert fyller ut noe i feil rute, også må du begynne på nytt. Den feilen har jeg gått på mang en gang. Da jeg og Kiwi bestilte reisen vår, var jeg høy på livet og noe solbrun etter late dager på stranden. At jeg måtte fylle ut skjemaer for å komme inn i noen av de landene vi hadde bestilt tur til, hadde jeg ikke tenkt over. Nei, det var en tanke som kom i etterkant. Det skal sies at disse skjemaene er enklere enn de jeg tidligere har måttet fylle ut. Eneste problemet mitt, er at ambassadene ligger i andre land, hvilket betyr at jeg må ta risikoen og sende passet mitt i posten. Til tross for at skjemaene har vært forholdsvis greie, har jeg sendt et par mailer på engelsk, og jeg stusset på hvordan jeg skulle avslutte de. "Looking forward to your reply," avsluttet jeg, og klikket send. Høres ut som om jeg skrev til en brevvenn. Avbildet er mine nye julepynter fra House Doctor. De er ikke nødvendigvis "julete", men jeg synes de likevel passer fint til juletreet. Nederste bildet er hælen på de nye skoene mine. Bling og jeg er noe som sjelden ser hverandre. Marble kommenterte på onsdag da hun så julegenseren min: "det er kun ved juletider at du bruker masse farger og bling". Men jeg er altså forelsket i skoene mine. Det er latterlig. Det hjalp lite å krysse fingrene for en mindre dramatisk håndballkamp i går. Jeg var rolig i første omgang, kunne sitte på mobilen min i ro. Men så kom andre omgang, og fem minutter før begge omgangene var ferdig hadde jeg begynt å akseptere tap. "Det var dumt da, vet ikke om jeg gidder å se på finalen," sa jeg til meg selv. Det var uavgjort ved kampslutt, og jeg var sikker på at det skulle være straffer som avgjorde, og da var jeg sikker på at vi skulle tape. Til min store overraskelse var det ekstraomganger. 5min x 2. I det Camilla Herrem (hun har vært min helt de to siste kampene) scorte det siste målet, brøyt jeg nesten ned i gråt. Ofte sitter jeg og banner og er irritert når jeg ser på håndballkamper, men det er sjeldent at jeg nistirrer på tv'n, krysser fingrene og lurer på om jeg skal be en bønn. Men det var situasjonen i går. Før håndballkampen klarte jeg faktisk å motivere meg selv til en liten treningsøkt. Det er ingen overdrivelse når jeg sier at jeg faktisk ikke har trent på en måned før treningsøkten i går. Årsaken til at jeg i det hele tatt startet å trene var grunnet helse. Jeg var bekymret for hvordan organene mine så ut, og tanken på hvor mye fettavleiring som befant seg i årene mine var bekymrende. Problemet med dette er at det er vanskelig å se noe resultat, ettersom jeg ikke kan se inn i kroppen min, kan bare se utad. Og utseendet har sjelden vært en motivasjonsfaktor, utenom følelsen av voksende muskler. Så når jeg prøver å motivere meg selv ved å si at jeg må ha en bra kropp til reisen i mars, så hjelper det lite, for jeg bryr meg overraskende lite om kroppen min sånn sett. Ah, livet. Hittil har jeg ikke sett noen julefilmer. Det skal endres på i kveld! 

Christmas Eve will find me where the love light gleams

Føler jeg konstant er trøtt, inntil jeg skal legge meg. Da er jeg lys våken og føler meg som et barn, for jeg vil ikke sove. Vil bare at neste dag skal starte. Gårsdagen startet med en vekkerklokke som gikk ni, og deretter en lang frokost bestående av røkt laks og egg på ristet brød. Etter magen var tilfredsstilt, hoppet jeg i dusjen og gjorde meg klar for dagens aktiviteter. Jeg møtte min belieber friend i byen etter at jeg hadde vært innom Zara og kjøpt en julegave. Hun hjalp meg å finne den andre julegaven jeg så etter, hvilket også var den siste jeg manglet. Etter mindre gåing enn forventet, fant jeg det jeg så etter. Dro med meg min belieber friend for å kjøpe ennå mer julepynt. Fortalte det til Monchita nå, som sa "nå må du stoppe". Hvis jeg ikke kan kjøpe meg kåpe, så kjøper jeg julepynt. Jada, det er noe logikk i det. Etter min belieber friend ble en jakke rikere og noen hundrelapper fattigere, tok vi trikken til Grünerløkka, hvor vi gikk som gamle damer for å unngå å falle. "Stol på skoa dine," hadde visst Darren sagt til min belieber friend. Vi dro til Mathallen fordi jeg ville at min belieber friend endelig skulle få se hvordan det var. Ideen ble satt i gang da min belieber friend sa at Darren og hans klassekamerater (et morsomt ord som får det til å høres ut som om Darren går på barneskolen. Vil verken bekrefte eller avkrefte) skulle til Vulkan for å spise på Døgnvill. Jeg insisterte for at vi skulle dra til Mathallen, og deretter spise på Døgnvill. Min belieber friend ønsket ikke dette, men hun ble likevel med. Vi var der før Darren og co., og min belieber friend satt plassert slik at hun så mot inngangen. Stakkars henne, jeg satt og lo av hennes fortvilelse, som ble forverret da de faktisk ankom restauranten. "Nå må jeg vertfall ha en øl," tror jeg hun sa. Det tok litt tid, men Darren fikk øyekontakt med min belieber friend, og fortvilelsen forsvant vel. Vi spiste burger og drakk øl. En av mine favoritt-kombinasjoner. Jeg sparte plass til ostekake, og insisterte på å spandere en drink til min belieber friend. Hun sa til meg etter jeg hadde bestilt drinkene, at hun følte seg som om vi var på date siden jeg nesten hadde sagt alle bestillingene for henne i løpet av kvelden/ettermiddagen. Etter vi hadde betalt, presset oss inn på toalettet, og tatt med oss en refleks, tok vi turen videre tilbake til Karl Johan. Gikk blant annet igjennom julegata, som er et slags perfekt bilde av jul. Vi endte opp med å kjøpe oss billetter til pariserhjulet. Jeg har egentlig høydeskrekk, men det går vanligvis greit ettersom jeg alltid utfordrer meg selv. Blir bare litt skjelven, og vil helst legge meg ned og klamre meg fast i bakken. Men som sagt, går som oftest greit. Og greit gikk det, til vi kom helt opp mot toppen, og jeg så ned. Da måtte jeg finne meg noe å holde meg fast i. Vi var heldige og stoppet akkurat på toppen, hvor vi tok et par bilder. En romantisk avslutning til en fin date. Vi gikk hver våre veier, jeg dro til Oyster. Gikk et par steg ut av bussen og holdt på å falle på rompa. Var glattere enn jeg hadde forventet, så jeg inntok min gammel-dame-gåing. Jeg stoppet innom Oyster fordi jeg skulle levere julegave. Hadde i utgangspunktet tenkt å bare stoppe innom ettersom klokken hadde blitt 20.30 innen den tid jeg ankom hennes hus. I stedet tok jeg av meg skoene og satte meg ned i sofaen. Etter jeg hadde blitt matet, hatt en catch up med Oyster, Mars og co, var klokken blitt 22.30. "Burde nok la deg få sove nå," sa jeg til Oyster som hadde eksamen i dag. Var ikke hjemme før klokken var 23, og søvnen fant meg ikke før etter midnatt. Drømmene handlet om at jeg skulle farge brynene mine. Men hadde ikke så mye penger, men siden Lynx er så god venn med eieren av salongen hun jobber på, så fikk jeg det for en billig penge. Jeg satt i en stol, gjorde meg klar for å få brynene fikset. Også ble jeg bevisstløs. Da jeg våknet, var Kiwi der. Og jeg hadde plutselig lugg. Fikk altså vite at Kiwi hadde klipt lugg på meg mens jeg var bevisstløs. Jeg ble forbannet, og nektet å snakke med henne lenger. Var sikker på at jeg hadde lugg da jeg våknet, men nei. I dag har jeg hentet sko på posten. Det er lenge siden jeg har vært så forelsket i et par sko, men jøss for et par sko! I kveld er det håndballkamp. Forhåpentligvis er den ikke like dramatisk som kvartfinalen. Hvem vet. Krysser fingrene, i hvertfall. 

Every night I rush to my bed with hopes that maybe I'll get a chance to see you when I close my eyes

I had high aspirations for yesterday. I was going to wake up early, have a shower and get ready for the day. Was going to do my hair for once, and maybe even put on mascara before I went out. Instead I snoozed, slept three more hours than planned, which means I was really bloody late. I went to have more vaccines yesterday, and we spent an hour just cataloguing the ones I should take, and the ones I need to re-take. She told me I should come back several times, and I asked whether I can't take all of them at once, if there's any danger in doing it. She said "well, no, but most people don't like getting a load of shots at once". And well, I had to agree with her reasoning. But at least now I've got all of those sorted. After leaving the hospital, I went to the mall to do some shopping. I couldn't find the presents I was looking for, though I ended up buying new bauballs for the tree, one being the pictured one. And candy canes. I started putting candy canes on the tree a few years ago, and I've just continued the tradition. However, I purposefully waited to put them up, so they wouldn't be available when my nephew(s) were visiting. The oldest one has inherited a fondness of sugary things from his parents, so I knew he'd want to have one. From experience, I know a kid filled with sugar is not a good thing. I finally bought myself a binder as well, so I spent last night organising my important papers into a purple binder. My heart was happy when I was done. Although, walking around the mall, I did spot a lot of coats. And I am a bit pissed at myself for banning myself from buying a new coat this year. I mean- ahhhhhhhhh. It seems like it's going to be a mild Christmas this year, which is a bit sad. I would really love for it to be snow. But it is as it is. I woke up at 9 am today, for the first time in what seems like ages. I've actually done my hair somewhat and put on mascara! I mostly only wear mascara when I go out, or birthday celebrations (sometimes not). I just can't be bothered with it really. So, when I actually want to put on make-up, I do. I'm going to get dressed, well, somewhat. Coz I'm meeting Marble at the mall. Haven't seen her in absolute ages. Plus I need to give her the Christmas present. Gonna wear my Christmas jumper, I think. Out public. Thing is, it's kind of over the top and slightly tacky, some people would say. But I love it. And therefore I won't care. 

the truth is out, I realize that without you here, life is just a lie

I, god. I've just scrolled through my Tumblr-dashboard, and it's filled with pictures and videos of One Direction from their attendance and performances at the X Factor UK. Of course they performed History, and of course they looked happier than ever performing it. They've been doing so much lately; interviews, performances, etcetera. And I don't think I've properly thought about them taking a break, like what it means. And I guess it just really hit me now, seeing all these things on my dashboard, and it's a struggle to not cry. But what hit me most was probably how much of an importance they've had to me and my life, for others. Sometimes I read these comments, whether it's on a Youtube video, Instagram, Tumblr, Twitter or any other social media--- they say "they've saved me" or "changed my life" and likewise. Thinking of it, those comments sound so strange, like overly dramatic. But truly thinking about it, I can understand, and I can see how true it really becomes. Yesterday, or the day before that, Monchita told me how liking a certain famous person was lame. I told her that you should never ridicule someone's passion, someone's passion. I read this quote on Tumblr, and it goes: "". Sadly most famous people who attract a younger fanbase often gets ridiculed, because that fanbase often consist of young females, and society likes to ridicule and invalidate their emotions. How has One Direction affected my life? Well, for one, they've always been my escape when life has gotten tough. I always used to curse them when I was immersing myself into One Direction whenever I was supposed to think about my exams. In hindsight I know One Direction was a much needed break for my brain. They've also been a go-to whenever I'm feeling down. Through their fanbase, I've been able to take part of a bigger community. What I am trying to say is that One Direction is more than just music, to me, they're something bigger. I suspect I will be somewhat lost when they're away, but I'm very much looking forward to when they come back. On Wednesday I put up the Christmas tree. The hardest part about putting it up, is the lighting, I think. It makes me crazy, because it kind of needs to be perfect. Because it's the foundation isn't it? I opted for less this year, just because I couldn't be bothered. Whilst decorating, I remembered last Christmas, when I realised a lot of the decoration had been thrown away. Including all my bauballs I've collected the past years. So it was a bit of a sad affair when I decorated the tree with the few bauballs I bought last year in an attempt to make up for it. I don't think I'll ever be the person to have a perfect Christmas tree. I don't like it to be all the same decorations, same colour scheme. Personally I think a Christmas tree is the greatest when it's decorated with personal bauballs and whatnot. My oldest nephew said to my mum when he arrived in the house: "wow, it's really pretty in here". He was looking at the tree whilst saying it, because he loves Christmas and presents and whatnot. Monchita and I were donning our Christmas jumpers that we got last Christmas from Volla. He was in awe, and jealous. We had a pretend Christmas Eve celebration on Saturday, so we ate loads of good food, opened presents and watched television. Well, my nephew opened presents, and in one of those was a Christmas jumper, which he immediately put on. My youngest nephew is almost crawling, and he was a big fan of the tree, presents and the shiny bauballs. He's in that phase where it's really exciting to explore. It was nice having Lynx, Grepper and co. here, though very briefly. However the small ones did keep me awake for hours at night. I really did feel the lack of sleep and exhaustion yesterday, though my evening shift at work was pretty good. It was strange working with Kiwi alone, but it was a lot of fun, and a great last shift this year. Once I got home I finally finished Carry On by Rainbow Rowell, went to bed at half one, woke up at 9.30 am today. Stayed in my bed for hours, seeing as it's been so cold today. Initially I planned to go to the shops today, but as I said to Kiwi yesterday "it probably won't happen". Nope, instead I've stayed inside, cleaned, wept at One Direction, made some soup. The latter actually made me feel a bit Christmas-y. I'll go outside tomorrow, brace the cold then. 

What if to love and be loved's not enough? What if I fall and can't bear to get up? Oh, I wish, for once, we could stay gold

Kiwi and I strolled through the Christmas-y parts of town after the kilo-gang had dinner together on Tuesday. I had a jolly drink, named Berry White. I'm a sucker for a pun, and berry drinks are always a good idea around Christmas times. That is my personal opinion, of course. Although the weather was awful, it was nice to see all the lights. Usually, or, well, the past few years Christmas spirit has always made a way to me. Though usually before Christmas. So I'd be reading curriculum, revising for an exam and feeling all jolly. This time, however, it seems to just have evaded me completely. It's still two weeks left until Christmas Eve, so it might still arrive. Kiwi, dressed in her green coat and bubble hat actually made me feel a bit Christmas-y, just by her outfit. Anyway, I've spent this day doing mundane and boring things I've been putting off for awhile. Went through important documents, did a cleaning. It reminds me that I have to buy a binder, so I can sort all of them out. As we are going travelling, it means there's a lot of pre-work to do. Research. We went to have vaccines on Tuesday, and I'll probably be back there in a few days. I also need to see my doctor about the travels. Need to think about bills that has to be paid when we're gone. Need to have official documents in order. I postponed thinking about it until now, because back then it would have been too early. I've been having a really hard time trying to get up early in the mornings. Even when I've gotten a good amount of hours, I still can't get up at my first alarm. I don't understand whether it's the lack of a routine, too many late nights, or just the weather. Or, well, it might as well be a combination of all those. My sister and nephews are flying in tomorrow, and I've really been looking forward to it. Too bad I'm also working whilst they are here. Regardless, I'm going to spend tomorrow (my day off) having cuddles. For now, I might convince myself to do some exercise (oh god, let's not go down that road), and then there's a handball match tonight. Yes. 

I wanna sleep next to you, but that's all I wanna do right now. And I wanna come home to you. But home is just a room full of my safest sounds

I told my mum that I was going to watch handball in twenty minutes. "Oh god," she responded. I think that's an accurate reaction to the person I become when I watch handball. My urge to break the tv has evaporated. However, I can't promise it won't appear again. Yesterday I cleaned my bedroom, cleaned my leather shoes and gave them a new coat of wax. Before that, I watched cross country skiing. It was a proper Sunday where I did all the things I wanted to do and had a pampering session. I even opened my book before bed. I woke up today, thinking that I'd get out of bed and get ready to head outside. Right. That didn't happen. Nope, I postponed it as long as I could. I spent some time drawing and painting. It's no secret that I love blue. And it's probably why I'm so in love with the Blue Neighbourhood albumcover. But I'm also in love with the song Talk Me Down. It was the first song I heard, and it was an instant favourite. I thoroughly enjoy the lyrics, and I spent last night before bed dancing around my bedroom to the song. I felt a bit like I was fifteen and giddy about life. It's kind of annoying to fall in love with albums so close to Christmas, because it means I'm not listening to Christmas tunes, and therefore not helping myself with the Christmas spirits. Anyway, I ended up getting out of the house around 6 pm. Only for an hour and half though. And by my pace inside the mall, you'd think I was going to run. Oh well. I need to go, because handball, duh.  

fingers walk your thigh

Jeg er absolutt ikke den du vil irritere mens jeg ser på en intens håndballkamp. Jeg har en tendens til å slenge banneord rundt meg når jeg er spesielt oppspilt, men skumlest er jeg kanskje når jeg er stille. I dag var en av den siste varianten-- første håndballskamp i VM for kvinner, og Norge taper for Russland med ett mål. Selv om jeg allerede tenkte at det ville ende med en russisk seier før avstart, hadde jeg fortsatt håp. Men de siste 15 minuttene satt jeg og var pottesur. Jeg gikk kanskje fra sofaen og tv'n rolig, men hadde veldig lyst til å knuse tv-skjermen, ikke minst være med i en slåsskamp med Nora Mørk mot russeren som dro i skjorta hennes. Til tross for nederlag, må jeg gi all heder og ære for målvakt Grimsbø. Hun gjorde en fantastisk jobb, og jeg synes at hun absolutt var banens beste spiller. Det fine med nederlag, er at det gir mer motivasjon. For engangsskyld har jeg ingen eksamener eller skoleting å tenke på, så da kan jeg følge med på VM med god samvittighet. I går hadde jeg kveldsvakt på jobb, noe som jeg ikke ønsket-- men sånn er det å være voksen. Det var en veldig grei kveldsvakt, og jeg hadde ingenting å klage på. Hadde bare ikke ønsker om å jobbe. Kollegaen spurte om jeg skulle jobbe i dag, og jeg kom med et klart nei. "Hva har du planer om å gjøre da?" spurte hun. Juleshopping sa jeg, litt tvilsomt. Tvilsomt fordi jeg satt og gjespet noe iherdig klokken ni på kvelden. Jeg har jobbet sammen med denne personen èn gang før, og da var det noe kaotisk. Men det første hun sa til meg var "så koselig å jobbe med deg igjen, du som er så flink". Og jeg måtte tenke tilbake til den gangen jeg stod mer på medisinrommet enn jeg så til pasientene mine. I dag dro jeg ikke på juleshopping. Istedet pakket jeg inn gavene jeg kjøpte på torsdagen. Det er femte dagen i desember, og jeg mangler egentlig bare to gaver. Er nesten litt latterlig, for nå vet jeg ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg selv. Den gode nyheten er at broren min synes at det absolutt er greit for meg å sette opp juletreet. Jeg lastet ned Blue Neighbourhood av Troye Sivan i dag. Overraskende nok, var det Sam Smith sin Instagram som påminnet meg om at albumet kom ut i går. Blir så glad av artister som støtter hverandre, spesielt når det er noen av mine favoritter. For meg, er Blue Neighbourhood årets fineste albumcover. Og det er ingen overraskelse for meg at jeg allerede er glad i mange av sangene. I morgen har jeg planer om å lese. Kommer meg ikke så langt med å lese de bøkene jeg har lånt. Det er ikke det at jeg ikke leser. Neida, leser fan fiction i en fei. Men det som er så enkelt med fan fiction er at du leser om karakterer som du allerede har blitt glad i, og har skapt et forhold til. Med bøkene som ligger på bordet mitt, er det nye karakterer som jeg må lære å kjenne. Hittil har jeg vært for lat til å gjøre det.  

we're snuggled up together like two birds of a feather would be

Dette er årets julepapir dere. De siste årene har jeg valgt å bruke resirkulert julepapir, fordi det er bedre, og jeg har muligheten til det. Kortene er en blanding av min kreativitet fra de forrige årene. De som er tegnet og malt på disse bildene var inspirasjonen bak kortene jeg lagde forrige dagen. I går hadde jeg i utgangspunkt tenkt til å dra på juleshopping. Sov leeeenge, og satt og leste til langt på dagen. Inntil jeg fikk en telefon fra sjefen kl 13. Planene ble utsatt, og jeg brukte en time på å dusje, spise, lage matpakke, før jeg gikk til bussholdeplassen. "Vi er jo tilkallingsvakter," sa Kiwi til meg på tirsdagen. "Nei," sa jeg. Men i går ble jeg tilkalt, og for første gang på lenge sa jeg ja til å jobbe. Sa klart ifra til sjefen at fra og med uke 51 og ut desember, så skal jeg ha fri. Det var en grei vakt til tross for at halvparten av pasientene mine plutselig var noe dårlige. Hva er det vi kaller de? Stabilt dårlige. De er greie, så lenge de holder seg stabile. Jeg la meg ikke før klokken var halv ett, og det skyldes at jeg har kommet i en vane med å legge meg altfor sent. Fikk en jobbtelefon i dag også, men det var heldigvis ikke om noen flere vakter. Da jeg var hos min belieber friend for en uke siden, fikk jeg en jobbrelatert melding. Takket nei til å jobbe, og hun sa "åh, er du der igjen?". Ja, sa jeg. Nå er jeg i en fase der jeg overhodet ikke ønsker å jobbe. Sjefen min sa til meg i går da jeg sa at jeg skulle ha fri: "jeg vet jo at dere (jeg og Kiwi) må tjene penger til turen, også vil jeg jo ikke at dere skal glemme hvordan dere skal jobbe". Jeg sa ikke akkurat bullshit, men jeg kom med motargumenter, hvilke hun lo av. Når jeg først er komfortabel med mennesker, er jeg ikke redd for å si ifra om ting. Noen ganger tror jeg at jeg er en litt vanskelig person å ha med altså. Uansett, i dag har jeg fri, og det skal jeg virkelig ha. Så da ble juleshoppingen flyttet til i dag. Det er tredje desember, og jeg kjenner en kløe etter å sette opp juletreet. Ser at det er mange ulike tradisjoner, og hadde min mor fått det som hun ville, hadde ikke vårt tre vært oppe før langt inn i desember. Så langt jeg har klart, har jeg satt det opp så tidlig som mulig. Juletiden er så kort, så jeg forsøker alltid å forlenge den. Kanskje, hvis jeg ikke får noen dødsblikk, så får jeg satt det opp i løpet av helgen. I det siste har humøret vært noe traurig grunnet at jeg er bortreist når Adele kommer til Norge. Hun er ikke den første artisten som kommer når jeg er bortreist, men jeg kjente det virkelig i sjelen da jeg innså at jeg mest sannsynligvis ikke får sett denne fantastiske sangeren på en lang stund. Jeg vet i meg selv at jeg ikke kommer til å ønske bort reisen min til Asia med en konsert når jeg først er bortreist. Men akkurat nå var det ganske surt. I stedet ser jeg på konserter som foregår mens jeg faktisk er hjemme. Tror det skal bli min julegave til meg selv i år-- konsertbilletter. Nei, nå må jeg gjøre meg klar for å møte verden. 

Eg sloss og jeg led, gjorde alt for å vinne. Da hørte eg englene synge om fred. Legg våpnene ned, det er jul du må finne. En fred inni hjertet et sted

Hei hei, nå fløy nettopp en kråke opp på taket ovenfor vinduet mitt. Skvatt noe, hvilket ikke er så overraskende for å være meg. I utgangspunktet hadde jeg tenkt å dra på matbutikken og få gjort noe juleshopping i dag. Men da jeg våknet var det veldig deilig å gjemme meg i sengen til tross for det fine sollyset. Skal sies at jeg ble vekket av en telefon fra jobb klokken sju. Da hadde jeg sovet i fem timer, og hatt en merkelig drøm. Se for deg en sitcom som tar utgangspunkt i et kontor/sykehus. Først er jeg en mann i førtiårene, tror jeg er sjef på kontoret. Jeg stopper opp ved en kontolpult og snakker med to av mine ansatte (de hadde ikke navn i drømmen, men for å enklere forstå får de navn her) Helene og Daniel. Helene er i starten av sekstiårene, og kontorets omsorgperson. Hun er den personen som plutselig finner på å strikke deg en lue fordi du frøs sånn. Daniel er pliktoppfyllende, i slutten av tjueårene. Er alltid presentabel til alle tider. Jeg, sjefen, jeg er litt sånn rar. Se for deg sjefen til Rachel fra Friends. Ja, jeg liker en limerick innimellom. Husker ikke hva jeg snakket med de om, men Helene lo, og Daniel så noe klein ut. Jeg gikk videre gjennom gangen, og stoppet opp ved Magne. Magne er kontorets Dwight (hvis du ikke har sett The Office (den amerikanske) så har du gått glipp av noe). Anses som merkelig, skal alltid ha ting riktig, og alle skal følge reglene. Han påpeker alles feiler, og dersom noen gjør noe som går utenfor reglene. Det innebærer også at han påpeker hver gang noen går fem minutter før arbeidstiden er over. Dessverre har han kontorpult nærmest døren, så man må gå forbi Magne når man drar fra kontoret. Plutselig er jeg meg igjen, og jeg er nødt til å dra hjem timer før arbeidstiden er over. Aner ikke hvorfor, men jeg måtte. Verken Helene eller Daniel synes det er noe merkelig at jeg går forbi, men jeg vet at Magne vil si noe. Jeg må ha en slags unnskyldning. I det jeg stopper ved pulten hans, ser jeg en overlege fra lunge komme gående. Han går sakte, og er langt unna. Magne står og tar bilder med polaroidkameraet sitt. Utenfor kontoret, gjennom vinduet, kan vi se en gigantisk hund. Høyere enn noen bygning jeg noengang har sett. Magne snur seg mot meg, sier: "jøss du må virkelig være allergisk mot hunder, du bør dra hjem". Jeg blir overrasket, men han fortsetter: "øynene dine er så røde at det er rart du ikke gråter" og gir meg et speil. Jeg innser at han tror jeg er dårlig, men i realiteten bare har vært dårlig på å "blende" den røde øyenskyggen min. Jeg lar han tro på det, og i det jeg går ut døren, hører jeg Magne si til overlegen: "ikke bekymre deg, jeg diagnostiserte henne for deg". Ja, også ble jeg vekket av ringelyd et par timer før jeg ønsket å stå opp. I går bestemte jeg meg for å lage nye julekort. Hadde ikke tenkt til å gjøre det, fordi jeg har mange til overs fra de siste årene. Men da jeg pakket inn gaver forrige dagen, syntes jeg at julekortene jeg lagde et par år siden var så fine. Så det var det jeg gjorde i går, tegnet motiver på 6x7 cm kort. Også malte jeg de i dag, hvilket virkelig gav meg maleglede. Å omfavne kreativitet er noe jeg alltid forsøker å gjøre. Jeg har ikke tenkt meg ut av døren i dag, men jeg kjenner at jeg gjerne skulle kjøpt meg mer sjokolademelk. Har blitt besatt, virkelig. Har drukket denne som om det er dessert, og den minner meg noe om sjokoladepuddingen som Monchita introduserte meg til. En av mine favoritt ting ved denne tiden, er at det går både langrenn og håndball på tv. Så i går så jeg på 15 km på morgenen, og håndballkamp mellom Norge og Sverige på kvelden. Det gir meg mye glede, men jeg antar også at blodtrykket mitt stiger iherdig. I morgen er det første desember, og jobbdag. Tror at jeg tar meg fri etter neste uken, og virkelig nyter juletiden. Ser for meg at jeg faktisk skal prøve meg på julebakst. Mon tro da, om jeg faktisk tør. 

If I could fly, I'd be coming right back home to you

"All of us, in this life are improvising. We're all without maps or guidelines. There's no knowing and there will never come a time that you can be positive of the road you've set before yourself. We we will always be lost, but we are lost together. And the one definitive truth I've found is that love is, by far, the strongest compass to the places we are happiest" (1). Dette sitatet kommer fra en fan fiction. Jeg svømmer i et hav av fan fiction, fordi jeg vet at blant talg og maneter, finner du de vakreste ting. Denne er så velskrevet, så terapeutisk, at jeg nærmest kjente en indre ro i meg til alle tider. Den handler om et romantisk forhold mellom to mannlige karakterer fra mitt elskede Teen Wolf. Men i hovedsak handler den vel om personlig vekst, om å gradvis bli en bedre versjon av seg selv. Og det var noe jeg kunne relatere til. Denne uken har vært en fantastisk uke. Har vært fornøyd, tilfreds med meg selv, og med livet. Jeg har utnyttet å ha fri så mye jeg kunne, og selv om det innimellom kan være slitsomt for kroppen, så har min mentale kropp hatt stor glede. Torsdagskveld satt jeg og skrev i notatblokken min før jeg la meg, for jeg følte meg så inspirert, så mye glede. Gårsdagen var en noe slitsom vakt på jobb. Min kollega måtte hjelpe en del til en annen, enn hos meg. Det førte til at jeg til tider ble alene. Men det gikk fint, og kollegaen unnskyldte seg. Jeg børstet det av, sa jeg forstod det. Og det gjør jeg virkelig. Jeg gikk fra jobb noe sliten, men med en god samvittighet og en følelse av mestring. I dag dro jeg på juleshopping alene. Med min liste, forberedte jeg meg for menneskemengden. En lørdag på et shoppingsenter, det er i mine øyne noe en alltid bør unngå dersom en misliker store menneskemengder. Men jeg var bestemt på at jeg skulle få unnagjort noen julegaver. Tror ikke jeg var der mer enn 90 minutter, kanskje mindre. Stod i kø i en klesbutikk, og enten skulle de foran meg kjøpe en haug med ting, ellers var kassamannen treg. Tror det var sistnevnte, for han brukte himla lang tid på å brette den ene tingen jeg skulle ha. Han gjorde visst noe feil da, så han måtte brette den på nytt. Var i ferd med å rope "er du perfeksjonist eller?". Dro hjem med fire nye gaver og nytt gavepapir. Skrudde på julemusikk av Kurt Nilsen, tente lys og pakket inn gavene. Hittil har jeg vegret meg for å høre på julemusikk, for jeg tror jeg visste at det ikke ville gi meg julestemning i år. Og riktignok fikk jeg ikke særlig følelse av jul. Men det er greit. Det kommer vel et tidspunkt i livet der en bare må akseptere at julestemning ikke kommer. Det eneste irriterende ved denne uken, er at jeg fant en veldig spennende bok på en bokhandel, men idiotiske meg valgte å ikke ta bilde av boken i tro at jeg ville huske tittelen. Neida, aner ikke hva den heter, jeg. Kommer sikkert til å plage meg helt inntil jeg drar tilbake til bokhandelen. Eller til jeg glemmer hele greia da, kan jo ikke stole på hukommelsen min. Til tross for en god uke, har søvnen vært noe merkelig. Heldigvis ingen skumle drømmer, men opphold på natta der jeg innimellom har tenkt "ja, det er jo bare en time til klokken er seks, kanskje jeg kan stå opp likevel siden jeg er så lys våken". I morgen åpner jeg forhåpentlig vis en av bøkene jeg har lånt, for det har jeg vært dårlig på å gjøre. 

take your eyes off of me so I can leave, I'm far too ashamed to do it with you watching me

God kveld. Det har foreløpig vært en veldig god uke. Tirsdagen var noe traurig grunnet mye trafikk, og dermed store forsinkelser. Måtte dermed stå ute i det gråe regnværet mye lengre enn jeg hadde planlagt. Heldigvis kom jeg meg til destinasjonen til slutt, bare en time senere enn jeg ønsket. Kilo-gjengen var samlet på vårt stamsted. Vi skulle på juleshopping, men var faktisk ingen av oss som kjøpte en eneste julegave. I går dro jeg til min belieber venn for å spise pølse og sushi. "Hvem skal spise pølse, og hvem skal spise sushi?" spurte Darren. Rar kombinasjon kanskje, men ja, jeg spiste sushi og pølse. Og det var akkurat det jeg trengte. Hadde ønsker om å ta meg en tur på museum denne uken, ettersom det nærmest har vært en friuke. Jeg forsøker jo å ta mulighetene mens de er der. Så i dag tok jeg like godt turen til Kunstindustrimuseet. Hva er det? Nei, det visste jeg ikke da jeg bestemte meg for å dra. Jeg ble gledelig overrasket, da jeg innså at det ikke bare var kunst, men i stor grad interiør. Jeg er veldig glad i stoler fra barokk- og rokokko- tidsperioden, så jeg ble veldig glad da jeg fikk øye på de. Var kanskje den eneste personen utenom ansatte på museet. Det ligger dessverre litt avsides, og det er minimalt med informasjon om museet, så det er kanskje ikke så merkelig. Jeg var der i underkant av tre timer (!!!!), takket for meg etter jeg hadde sett på kongelig mote, hvilket var ennå en overraskelse. Vandret litt rundt i byen, kjøpte to julegaver, og nøt julelyset. Julegaten, som er avbildet på mitt siste bilde, åpnes vel i løpet av uka. Pariserhjulet er definitivt nytt, og det ser ikke ut som det eneste som er nytt. I morgen er det jobb, men for nå er det håndballkamp mellom Russland og Norge. 

don't try to change my mind, I'm being cruel to be kind

I spent today as if it was Sunday. Meaning, I cleaned my bedroom. I prefer cleaning in the mornings when I'm able to see the dust particles, which is why I didn't clean yesterday, the actual Sunday. No cos, Sunday mornin' I was working. Despite getting a bit hectic at the end of my shift, it was a good day at work. The Christmas party on Saturday was ace. Way, way better than what I'd expected. It's the strangest thing, seeing your co-workers in their own clothes, rather than the white uniform we usually don in each others company. "I didn't recognise you," one commented. I said "nah, it's cos I've actually got eye-shadow on, isn't it?". First of all, I hadn't realised there would be more than my co-workers who works with lung patients attending. Nor did I realise doctors usually attended as well. I ended up hiding behind a wall to scare someone, I feed my unsuspecting neighbour, someone put a pine cone on my head, and so on. After our stomachs had been well-fed, we pushed the tables back to make space for a dance floor. And then we danced until we got sweaty and in need for cooling down. As I had work Sunday morning, I sadly left the party at 10.30 pm. Can't say I had the best of sleeps, but come morning I managed. After work yesterday, I went to see Oyster at her house. We basically sat down and had a four hour-long chat. It's not even a joke. I came to realise Oyster and I are more alike than I'd noticed. You learn something new about people all the time, despite how long you've known them. I walked home on the cold winter night. The trek from her house to mine, is actually one of those I thoroughly enjoy, because it usually means I walk through the centre of the place we live, and it's nice to see what people get up to. I've officially started planning Christmas presents, started asking people for their wishes. I always do a list in a notebook I've had for years. Oyster laughed at my problem, but as we've gotten a new sofa this year, it takes up a lot more space than the old ones. It means I've no idea where to put the Christmas tree this year. My second favourite part about Christmas is decorating the tree, which is why it's so important that I find a spot for the tree. I'll probably be thinking about this for the whole of this week. Right now I'm going to put some nail varnish on, then watch Grand Designs. Been a good Monday. 

Made in the A.M

0. If you couldn’t tell already, this is my subjective review of One Direction’s new album, which is more for myself than anyone else. Initially I thought this was something I’ve done as a tradition, but I realised I only did last year. I’ve written many, many words in this post, more than some of the papers I’ve written in my studying years. It’s a warning for you to probably skip this. That is unless you’d like to read 2800 words related to One Direction. 1. Lately, I have admittedly gradually immersed myself back into One Direction, though avoiding the negative aspects of the fandom that I didn't enjoy. I think it's just the thought that this is the last time we'll see them together for awhile. It might be a hiatus for one year, two years, or who knows, maybe even five more years. So I figured, right, I'm going to miss them profusely when they are gone, so I'm just going to soak up all I can get of One Direction as they are now. I was also drawn back in by Zayn's departure, not because it was a joyous moment, but because once you realise something isn't forever, you hold on tighter. 2. Truthfully, I was appalled when I first saw the cover and name of the new One Direction album. After having fallen in love with the FOUR cover, Made In The A.M. was a definite let down in the aesthetics area. (That's why I've chosen to not include a photograph of the actual cover). But to be fair, that's a subjective meaning, and I'm sure a lot of people love it. I just don't. I would really have preferred something a lot simpler, even one of Harry’s black and white pictures would be better. 3. The release of Drag Me Down was a total surprise out of nowhere, and my jaw was ajar throughout listening to the whole song. I just couldn't wrap my head around the fact that I was listening to One Direction, and not some other artist. It's one of their most commercial songs to this day, I think, and why it got so many positive responses. And well, I was struggling to understand what kind of direction they were heading towards. But in my experience, there’s always a song in the One Direction album that’s an a, and then there’s another song that’s z. Meaning they’ll be completely different. Hence why I didn’t really think of Drag Me Down as a representative for the new material. 4. If I’m not incorrect, the album leaked a week before it's release date. I don’t think anyone was surprised. I wasn’t—in fact I was waiting for the inevitable to happen. However, for once I didn't listen to it, maybe as a treat to myself. Or maybe because I didn’t have access to it due to unfollowing a lot of people in the fandom. For the first time in the past years, I didn't buy the regular book-alike deluxe version. Not because I didn't want to, but because I couldn't find it in the store. Instead I bought "ultimate fan edition", and I am now a owner of a 1D bracelet. 5. I read a quote from a review somewhere, and it said something about One Direction's legacy as a "boyband" is being able to change their sound. They've been really smart about it, not changing to much so they won't lose fans, but changing enough to always evolve. It’s very noticeable when you compare Up All Night to Made in The A.M. When I first listened to this album, I couldn't help but think that it was different somehow. I find it hard to pinpoint what exactly. Anyway, here's my honest song-by-song review. Keep in mind that these are my opinions after getting to know the songs for a week. They're bound to change.

1. Hey Angel. This song instantly made me think of Robbie Williams. Admittedly, it's not really my cup of tea. My favourite part of the song is the fast-paced part, which is the bridge, I think. I just don't think I get the song, the meaning behind it. I need someone to explain to me what this is actually about, and then maybe I’ll appreciate it more, but for now it’s just background music. 

2. Drag Me Down. When I first heard this song, I was flabbergasted. Didn't quite know what to think, and what to expect of their new music. I did and truly do like this song, and it's one of the songs I'd really like to see live. I remember when they dropped the song in the midst of the tour, and that same day (or the day after), they surprised everyone by performing it. My favourite line is the simple "I'm not scared of the dark". Although I enjoy it, it’s also a very repetitive song, which means it’s one that I easily tire. 

3. Perfect. Initially I didn't like this song very much. I just really dislike the verse, the sound of it. I can't really put my finger on what exactly puts me off, but it does. The chorus is good, catchy. Harry's answer to Taylor Swift, it's been considered as. This song to me, feels like when a person uses humour as their defence mechanism. And they’ll say something in a humorous manner, but also genuinely mean it. So there’s lines like “I might never be your knight in shining armour” which feels a bit less serious, but then there’s my favourite line: "I can be the one you love from time to time" that kind of says “but really, we could actually be great together given the chance”. It’s neither a favourite, nor one I truly dislike. 

4. Infinity. This is either the second, or the third song I heard off this album. It was an instant favourite. Maybe because Niall opens it, but I think it's more the sound of this song. I like everything from the verse, pre-chorus, chorus, instrumental part. The latter is my absolute favourite part. I'm a sucker for good instrumental parts, and I would love for it to be longer, even. Listening to the song, I always imagine them singing the chorus in an open arena, Harry singing passionately towards the night-sky or summat. Dramatic, yes. When I first heard it, it gave me the same feelings as Best Song Ever gave me, which is probably why it instantly became a favourite of mine. Favourite line(s) is "How many nights does it take to count the stars. That's the time it would take to fix my heart". That’s a long time Harry (er, Harry sings this line). It’s in my top favourites. 

5. End of The Day. This song confuses me greatly. It's such a big switch from the verse to the chorus, and then back. Initially I was wary about it, leaning more towards the negative emotion aspects. However, I’ve found that after listening to it, and seeing the lads perform it live, I’ve grown more fond of it. It still confuses me a lot. I have several favourite lines from this song: “just me, her, and the moon”, “you follow your heart even though it will break sometimes”, “you love who you love, there ain’t no other way” and “the priest thinks it’s the devil, my mum thinks it’s the flu, but girl it’s only you”. In other words, I profusely enjoy this lyrically. And well, have learned to enjoy it melodically too.

6. If I Could Fly. My favourite line is the first line: "If I could fly, I'd be coming right back home to you". I love this song a lot, the simplicity allows the seriousness to show through. Kiwi talked to me about a song where everyone sings in the bridge. Yes, it's confusing to hear Louis, then Niall, then Harry, then Liam, then Harry, and then everyone together. To never perform this song live would be devastating. Whenever Louis sings "And pain gets hard," I always hear "A big ass heart," which is definitely different. It’s another one in my top favourites. 

7. Long Way Down. This song always remind me of Kodaline, just because of the title. My favourite line is "built a Cathedral, but we never prayed". The line "I try to forgive you but I struggle cos I don't know how" reminds me of Zayn and the rest of the lads. It’s not a favourite, nor is it background music. But I feel like this is one of the songs I’ll just someday find myself really enjoying. 

8. Never Enough. This strange, strange song is surprisingly my absolute favourite. Before listening to any of the songs, I read this song-by-song review, and the reviewer wrote: "Who’d have thought Niall Horan would be responsible for one of One Direction’s most brilliantly bizarre tracks ever. There are barbershop quartet harmonies, gutsy grunts powerful enough to put the All Blacks’ Haka in its place, flourishes of tropical brass, and Liam doing some truly maniacal ad-libs. It doesn’t sound like it should work on paper, but somehow it all comes together with a crazy-in-love lyric to be an album highlight." By the time I listened through the album, I'd forgotten about which song had warranted this review. But the moment Never Enough started, I knew this was the one. I think it's such an "out there" song that it's one of those you either hate or love. For me it was the latter, because it's like the reviewer said, it shouldn't work with all the different things in the song, but it does. I bloody love everything about this song, which as you might have seen is rare. Favourite line is "lips so good I forget my name". First time I heard this song, I remember hearing the instruments after the first chorus, and thinking of Jonas Brothers back when they introduced so many new instruments to Lines, Vines and Trying Times. I love the crazy chants of "it's never enough", the grunts, and my god, if they don't perform this, it'll be a travesty. It's a crazy song, but in a good way. It makes me want to dance and laugh.

9. Olivia. To me, this is a bit like Act My Age part two. I don't have that much against the verse, but for some reason I really, really dislike the chorus. It’s the one song I always skip because I can’t bring myself to listen to it. It reminds me of a song from the theatre. My favourite part is actually the bridge. Favourite line is "this isn't the stain of a red wine, I'm bleeding love". I hope they don't perform this song, unless it's a completely different renedition. Ugh.

10. What A Feeling. This is one of the surprises on the album, I think. It's got such vibe, and reminds me of Norwegian artist Donkey Boy. Favourite line is "Whatever chains are holding you back, holding you back, don't let them tie you down". It’s not exactly a favourite, nor background music. It’s just there with it’s funky vibe. 

11. Love You Goodbye. Favourite line is “One more taste of your lips just to bring me back to the places we've been and the nights we've had. Because if this is it, then at least we could end it right”. In other words, my favourite part is the bridge when Louis sings, or pleads let me have you one more time. I love this song because it sounds like a classic One Direction ballad, and because I think it’s so honest, and I’ve got an emotional attachment to Louis and Eleanor. 

12. I Want to Write You A Song. First time I heard this song, I almost cried. And it's all because of the last part that Niall sings. "I wanna write you a song, one to make your heart remember me. So anytime I'm gone you can listen to my voice and sing along". That’s my favourite part. It feels like this is their song saying giving thanks to the fans, and saying "hey, we'll be back, but here's a song for you to listen to when we're gone". It’s a song for the fans, and I think that a lot of these songs were written with the intention to give to the fans. It makes me all emotional, and it’s definitely one of my favourites.

13. History. What a perfect song to end the album with. After their X Factor performance on Sunday 15th of November, they had actually made a commercial, thanking the fans. This was nice, of course. But especially because it felt like an answer to the full-page advert in Billboard magazine that some fans orchestrated a month ago or something. The full-page advert was basically a thank you to the boys, and I remember all of the boys’ surprise and happiness when they saw it. So when I saw the commercial, using History as the background music, I nearly started crying, because this is such a great picture of One Direction and fans. In This Is Us, Simon Cowell says that it was the fans that was the power behind them going from ending up in third place on X Factor to becoming the biggest boyband at the moment. The lads have a habit of always thanking the fans, because I do actually think they realise the importance the fans have made for their success. History was also an instant favourite when I first heard it. It's got such a different vibe from their previous work, and it’s a song for their fans. It’s actually got vocals from a group of fans. My favourite line is "You and me got a whole lot of history, so don't let it go. We can make some more, we can live forever". But my favourite part is when Louis sings rather adamantly “this is not the end”. And well, it doesn’t sound like it.

Bonus Tracks

14. Temporary Fix. It's the most rock-y song on this record. Niall described this as a song with a bit of grit to it. It’s actually a song where the lads are saying “hey I can be your booty call”. Favourite line is “all that I can see’s you waking up in my t-shirt”. Only complaint is this line: “ya body’s saying everything, I don’t have to read your mind”. Body language can often be difficult to understand, and please make sure to ask the partner of their desires. Right, yes. Apart from that, I very much enjoy this rocky tune, and it’s right up my street. 

15. Walking in The Wind. This is one of those songs that doesn’t really fit into this album, and is probably why it’s one of the bonus tracks. Regardless, I quite enjoy the vibe it gives, and my favourite line is "I know we'll be alright child," sung by Haz, as if he's not a mere child himself. The bridge is just gold. 

16. Wolves. Favourite line is “it’s bringing my demons out”. I’m not so happy with the predator and damsel in distress-theme, but I really do enjoy the song. I love the chorus, and I’ve often found myself singing this song in the shower. Also, I need to add this thread from Tumblr. A person on Tumblr posted this about the song: “HOW!!!??? DO PEOPLE???!!!!? DISLIKE!!!!! WOLVES?????????”, and another person, who didn’t know it was about the song, answered: “Well my best friend had a boyfriend in high school who manipulated her and another friend into joining a cult based on the idea that they were all a part of a wolf pack in a past life. So none of us are the biggest fans of wolves anymore.”. The original person then answered: “this is about a one direction song but sorry about your friend”. It’s probably not polite to laugh at that, but god, I almost pissed my pants when I read it. But yes, it’s one of my faves. 

17. A.M. I'm not sure why this is in the bonus tracks, and only available in the deluxe version of the album, seeing as this song inspired the album title. It's strange, isn't it? But this was also an instant favourite. My favourite line is basically the whole chorus: “all my favourite conversations, always made in the A.M cos we don’t know what we’re saying. We’re just swimming round in our glasses and talking out of our asses”. I also really like the lines “I’m always coming back to this place” and “I’m always gonna look for your face”. It feels like a song for the boys really, when they’re on their hiatus and no longer living in each other pockets. And then maybe they’re in a familiar place some day, somewhere they had a gig, and they’ll look around for the others, only to realise that they’re not there. Agh, that was a bit sad. But yes, deffo a favourite.

A part of me keeps holding on just in case it hasn't gone. I guess I still care, do you still care?

I had an awful dream. Very awful indeed. It woke me up at 4 am, and I couldn't fall asleep for awhile, so I ended up on my phone, reading, in hopes of tiring. That didn't happen, but I decided I'd try falling asleep anyway. Back in dreamland, I slipped right back to that dream. Nightmare, I guess would be more appropriate. I've no idea what prompted the dream, but regardless, I hope it won't reappear. I was slightly awoken around 8 am, because work was calling my phone. In my state, I thought it was my alarm. I always do. At 10 am, when I rose, I saw the calls and text. On another note, I've fallen head-first for When We Were Young by Adele. It's just gorgeous, and I love the theme of it. Thus far it's my favourite. That said, I've only heard Hello and this song. She never disappoints, does she? I am looking forward to collect her new CD to add in my collection of Adele albums. There's been so much new music as of late, that I can't. Meaning, my head and ears cannot, and is not capable of thoroughly loving all the new music at the same time. I've no idea when I am going to start listening to Christmas music now, as I'm definitely going to immerse myself into Adele's voice. I haven't even heard Coldplay's single, or any of the album. It wasn't before two weeks ago that I finally heard the Ed Sheeran and Rudimental collaboration. I could go on, but the point is that I behind on new music, and it's why you can find me falling in love with an album a year after it's release. Work yesterday was good, though hectic at the end. Sugar was also working yesterday, but we barely saw each other because we weren't caring for the same patients. It wasn't exactly unexpected, because I rarely ever get to care about the same patients when working with either Sugar or Kiwi. Tomorrow I'm going to a Christmas dinner with work. Luckily it's quite close to my house, so I don't have to worry that much about getting home too late. I've got the morning shift on Sunday, which means I can't stay out too late. It's started to annoy me, how I cannot find Christmas spirit in the white frost outside, the neighbour houses decorated with lights. It's like I am Cindy Lou Who, and singing "where are you Christmas" (spirit) "why can't I find you?". Oh well, the struggle is real. I'm gonna leave with this link to Justin Bieber performing Sorry on Jimmy Fallon. My favourite kind of Justin is when he sings renditions of his songs in a similar way to this. My belieber friend says she'd like this version in her veins. Yes. Happy weekend.