«Håper på at 2015 vil være et bra år, og at jeg lærer mer om meg selv, og at jeg har flere positive opplevelser. Mine nyttårsforsett er å ikke være så hard på meg selv, og gjenoppta treningsrutiner og et sunnere kosthold enn det jeg har hatt de siste ukene». Dette var noen av de siste ordene jeg skrev i fjor til nyttårsinnlegget mitt. Det er vanskelig å summere dette året, annet enn at jeg tror det har vært et slags vendepunkt. Jeg har åpnet øynene til nye ting. I en lang stund i forkant av året, har jeg tenkt 2015 er tusenårsmålene, det er Back To The Future. Men i realiteten var det også året jeg var ferdig med bachelorgraden min i sykepleie, året jeg ble autorisert som sykepleier og gikk ut i yrket mitt på usikre bambi-ben.
Jeg startet året med å gå ut i praksis. Jeg følte meg overraskende trygg, fordi jeg visste så mye om praksisstedet. Sally hadde vært der i praksis før meg, hatt samme veileder. Kiwi jobbet der fra før. Så jeg gikk ut i praksis med en sikkerhet som jeg sjelden har møtt før. Det var en helt annen praksisperiode enn den forrige, og jeg følte meg virkelig på topp. Vel, tja, praksis er alltid slitsomt. Og tanken på steget videre var ikke så veldig positivt. For det neste steget var å skrive bacheloroppgaven min. Når jeg ikke prokrastinerte, brukte jeg lange tider på å jobbe med oppgaven. Innimellom føltes det ut som om jeg var på skolen mer enn jeg var hjemme. Det var på en måte en fin tid også, for det var den siste tiden som student, og mye av tiden ble tilbrakt med vennene mine som også irriterte seg over sine oppgaver. Denne perioden var også starten av mitt vennskap med Tumblr-vennen min. En av de mange overraskelsene som 2015 medbrakte. Han var et friskt pust i bakken når jeg ikke lenger ønsket å tenke på oppgaven min, han var og er en av de viktigste støttespillerne jeg hadde under denne perioden.
Så kom juni, vi leverte oppgavene våre og avsluttet utdanningen med et bang. Drakk masse enheter alkohol og danset på dansegulvet. Jeg dro til Bergen med natttoget. Sov ikke et blink, men satt og overhørte en samtale mellom en amerikaner og en bergenser mens jeg så på den fantastiske utsikten. Dro på Bergenfest der jeg falt pladask for First Aid Kit og endelig fikk sett Bastille. Fikk endelig gått i et fjell (vel, to fjell) i Bergen, og jeg hadde en fantastisk tid med fine mennesker. Jeg kom hjem, og det gikk knapt en uke før jeg dro på One Direction konsert. Første konserten min uten Zayn, og det gikk overraskende greit likevel. Et par dager senere startet jeg på sommerjobben min, som sykepleier. En av de vanskeligste tingene jeg har gjort, og gjør, er å være sykepleier. Tumblr-vennen min spurte meg om jeg følte meg som en sykepleier ennå, og jeg svarte «nei, vet ikke om jeg noen gang kommer til å gjøre det». Bursdagen min kom, og jeg kunne endelig synge 22 av Taylor Swift. Jeg fant en av mine favoritt restauranter ever, hvor jeg spiste meg stappfull, og dermed dårlig.
Min yngste nevø kom i mai, men det var ikke før i august at jeg fikk hilst på han. Jeg fikk som jeg ønsket, en baby som sovnet i armene mine. Det skal sies at det skjedde en gang, og kommer nok aldri til å skje igjen ettersom han aldri sitter stille. Søsknene kom på besøk til sensommeren, og vi grillet så mange dager som mulig. Tidlig august ble jeg ferdig med sommerjobben og dro av gårde til Paris med Oyster. Første tur sammen, der vi opplevde en hetebølge og en plutselig høstdag. Ble forelsket i empanadas, trosset høydeskrekken, var ordentlige turister, og drømte meg bort i en matbutikk. Oyster mistet lommeboken, men det gikk overraskende bra likevel. Denne gangen var vi på flyplassen i god tid, og det var ingen fare for å miste flyet. Vi kom tilbake til flott vær, hvilket jeg utnyttet til det fulle. Dro på stranden nesten hver dag, fikk noe skille og unngikk brennmaneter i vannet. August var liksom da sommerværet kom frem, og da jeg tok ferie. Kiwi og jeg drakk ingefærøl og diskuterte reise, noe som førte til at vi bestilte reise sammen. I slutten av august bekreftet reisemannen reisen for oss, og jeg betalte den største summen jeg noen gang har betalt med bankkortet mitt. Og like etter dro jeg til Ålesund for å feire dåpen til den yngste nevøen min. Jeg, Volla og Monchita ble faddere på Lynx sin familieside.
September kom, og jeg brukte hovedsakelig tiden på å jobbe, tjene penger til reisen. Oktober startet med å nyte solnedganger ute på terrassen mens jeg hørte på Leon Bridges. Jeg jobbet, og jobbet ikke. Jeg hadde mye fritid, og mye tid til å tenke på livet. Tid for meg selv. Jeg pakket bagasjen og dro til Ålesund i 10 dager, hvor jeg var på fjellet så ofte jeg kunne. Ble en del av det hektiske livet til Lynx, var barnepass opptil flere ganger. Jeg og eldste nevøen etablerte en hemmelig hand-shake, mens den yngste nevøen bablet i vei på babysk. Det var flere bursdagsfeiringer på en helg enn jeg vanligvis feirer i løpet av en måned. Dro hjem med tanken: «jeg skal ikke ha barn,» noe som jeg alltid gjør. Kom hjem akkurat i tide for Halloween, som jeg brukte på å stirre stygt på andre mennesker. Hensikten var å skremme mennesker med en kombinasjon av kostymet og oppførselen min.
November, hm, tror jeg jobbet i november. Begynte å tenke på jul, så jeg innen November var over, hadde jeg allerede kjøpt halvparten av gavene. Bestemte meg i november, kanskje før, at jeg skulle ha lang juleferie. Fordi jeg hadde følelsen av at jeg hadde jobbet så mye etter jeg kom hjem fra Ålesund. Og fordi jeg ikke ville miste muligheten til å faktisk ta en lang juleferie når jeg først kan. Desember kom raskere enn forventet, og jeg ble rastløs fordi jeg ønsket å pynte hele huset ferdig. Inkludert juletreet, som ikke kom opp før ca. halvveis i desember. Lynx og co kom på besøk, og vi feiret liksom juleaften. Julestemningen hadde reist til syden, mens jeg var gjenværende her i gråværet. Volla kom på besøk og vi bakte, var på/hadde familieselskap, spilte kort, drakk vin. Julaften kom og gikk, og plutselig er det nyttårsaften.
Dette har vært hva jeg har gjort i år, fysisk. Mentalt så har 2015 vært det mest krevende året hittil. Jeg startet året med min siste praksisperiode i sykepleiestudiet. Etter lange perioder med praksisperioder gjennom studiet, kjente jeg at jeg var ganske ferdig, ganske lei. Heldigvis havnet jeg på et sted jeg følte meg trygg, og et sted som både utfordret meg og gav meg mye i gjengjeld. Da jeg skrev bacheloroppgaven min forsøkte jeg å nyte de siste stundene som student, og jeg liker å tro at jeg i noen grad klarte dette. Det var en stressende periode, mer fordi at jeg forsøkte å gjemme meg under oppgaven fordi jeg gruet meg til å gå ut i det reelle livet. Jeg gikk ut i sommerjobben min som sykepleier for første gang tenkende: «det er bare en ny praksisperiode med litt mer ansvar». Og det var liksom slik det føltes. Også tok jeg ferie, i underkant av en måned. Ikke hadde jeg vært noe flink til å søke på stillinger. Nei, det gjorde jeg ikke før på slutten, når mine kolleger hadde mast på meg. Jeg vet enda ikke helt om det skyldtes at jeg var redd, eller om jeg ikke ønsket å jobbe. Tror det skyldtes begge. Jeg endte opp med å henge meg på Kiwi sin reise, og plutselig betydde det at jeg ikke kunne skaffe meg noe fast enda. Og det var en lettelse. Overgangen fra student til noenlunde voksen startet ikke så hardt som jeg hadde sett for meg. Det skal sies at det å jobbe ekstra ikke er noe særlig for meg i hensyn til at jeg foretrekker å vite på forhånd når jeg skal jobbe. Utenom det så er det en veldig grei stilling når du selv kan velge når du vil jobbe. Jeg hadde mye fritid på høsten grunnet dette, og jeg ble tvunget til å virkelig tenke over livssvalg, over hva jeg faktisk driver med i livet. Tanker som ofte hadde gått meg fly forbi før fordi jeg kunne distrahere meg selv med skolearbeid. Store spørsmål som «hvorfor ble jeg sykepleier?», «gjennomførte jeg utdanningen bare fordi jeg er sta og alltid ønsker å fullføre ting?» og «skal jeg gjøre dette for resten av livet?». Jeg føler at jeg er den personen som opplever en livskrise minst en gang i året, dog kanskje ikke med like stor intensitet som man ser i filmer. Noen ganger kunne jeg ønske at jeg flyttet til den irske kysten, til et lite sted der jeg var den rare utlendingen som sjeldent pratet med lokalbefolkningen. Ser for meg at jeg bor i et lite koselig hus og kjøper matvarer på den lokale matbutikken, skriver i dagboken mens jeg sitter ute og ser utover havet. Jeg har tenkt og tenkt, men jeg har ikke kommet til en konklusjon. Det vil jeg nok aldri gjøre. I min erfaring må en bare ta et valg og se hvor det fører. Det å ikke velge trygghet, ikke skaffe seg noe fast og heller velge å reise—det er ulikt meg. Sånn sett tror jeg 2015 har vært et vendepunkt, jeg har tvunget meg selv til å bearbeide følelser og tanker, og jeg har hørt på hjertet mitt. Jeg har vært mye redd, usikker og tvilende. Samtidig har jeg vært lykkelig og fornøyd. Dette året har vært et stort for min egen selvutvikling, jeg har hatt massevis av positive opplevelser, og jeg liker å tro at jeg har vært snillere mot meg selv. Ønsket om å gjenoppta treningsrutiner var nokså svakt dette året, motivasjonen ble plutselig borte. Sunnere kosthold har jeg i noen grad oppnådd, og det er jeg glad for.
Jeg håper at 2016 blir et bra år. Har på følelsen at det blir et jævla bra år faktisk, dog ganske stressende. På agendaen står en rekke reiser og bryllup. Nyttårsforsett er å fortsette å være snillere mot meg selv, tørre å ta steget utenfor komfortsonen oftere, bli flinkere til å bearbeide tanker. Ja, og selvfølgelig ha fokus på kostholdet og gjenoppta treningsrutiner. Sistnevnte er vel noe man alltid har som nyttårsforsett. Forhåpentligvis kommer viljestyrken min og staheten til å fullføre noe inn på den fronten. Selvutvikling er alltids et nyttårsforsett, for hvem vil vel forbli statisk når en kan være dynamisk. Godt nyttår, måtte 2016 bli bedre enn 2015.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar