fingers walk your thigh

Jeg er absolutt ikke den du vil irritere mens jeg ser på en intens håndballkamp. Jeg har en tendens til å slenge banneord rundt meg når jeg er spesielt oppspilt, men skumlest er jeg kanskje når jeg er stille. I dag var en av den siste varianten-- første håndballskamp i VM for kvinner, og Norge taper for Russland med ett mål. Selv om jeg allerede tenkte at det ville ende med en russisk seier før avstart, hadde jeg fortsatt håp. Men de siste 15 minuttene satt jeg og var pottesur. Jeg gikk kanskje fra sofaen og tv'n rolig, men hadde veldig lyst til å knuse tv-skjermen, ikke minst være med i en slåsskamp med Nora Mørk mot russeren som dro i skjorta hennes. Til tross for nederlag, må jeg gi all heder og ære for målvakt Grimsbø. Hun gjorde en fantastisk jobb, og jeg synes at hun absolutt var banens beste spiller. Det fine med nederlag, er at det gir mer motivasjon. For engangsskyld har jeg ingen eksamener eller skoleting å tenke på, så da kan jeg følge med på VM med god samvittighet. I går hadde jeg kveldsvakt på jobb, noe som jeg ikke ønsket-- men sånn er det å være voksen. Det var en veldig grei kveldsvakt, og jeg hadde ingenting å klage på. Hadde bare ikke ønsker om å jobbe. Kollegaen spurte om jeg skulle jobbe i dag, og jeg kom med et klart nei. "Hva har du planer om å gjøre da?" spurte hun. Juleshopping sa jeg, litt tvilsomt. Tvilsomt fordi jeg satt og gjespet noe iherdig klokken ni på kvelden. Jeg har jobbet sammen med denne personen èn gang før, og da var det noe kaotisk. Men det første hun sa til meg var "så koselig å jobbe med deg igjen, du som er så flink". Og jeg måtte tenke tilbake til den gangen jeg stod mer på medisinrommet enn jeg så til pasientene mine. I dag dro jeg ikke på juleshopping. Istedet pakket jeg inn gavene jeg kjøpte på torsdagen. Det er femte dagen i desember, og jeg mangler egentlig bare to gaver. Er nesten litt latterlig, for nå vet jeg ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg selv. Den gode nyheten er at broren min synes at det absolutt er greit for meg å sette opp juletreet. Jeg lastet ned Blue Neighbourhood av Troye Sivan i dag. Overraskende nok, var det Sam Smith sin Instagram som påminnet meg om at albumet kom ut i går. Blir så glad av artister som støtter hverandre, spesielt når det er noen av mine favoritter. For meg, er Blue Neighbourhood årets fineste albumcover. Og det er ingen overraskelse for meg at jeg allerede er glad i mange av sangene. I morgen har jeg planer om å lese. Kommer meg ikke så langt med å lese de bøkene jeg har lånt. Det er ikke det at jeg ikke leser. Neida, leser fan fiction i en fei. Men det som er så enkelt med fan fiction er at du leser om karakterer som du allerede har blitt glad i, og har skapt et forhold til. Med bøkene som ligger på bordet mitt, er det nye karakterer som jeg må lære å kjenne. Hittil har jeg vært for lat til å gjøre det.