everybody here is watching you cause you feel like home, you're like a dream come true

Regel nummer en når du skal fylle ut en visa-applikasjon: alltid print ut flere kopier av applikasjonen fordi du garantert fyller ut noe i feil rute, også må du begynne på nytt. Den feilen har jeg gått på mang en gang. Da jeg og Kiwi bestilte reisen vår, var jeg høy på livet og noe solbrun etter late dager på stranden. At jeg måtte fylle ut skjemaer for å komme inn i noen av de landene vi hadde bestilt tur til, hadde jeg ikke tenkt over. Nei, det var en tanke som kom i etterkant. Det skal sies at disse skjemaene er enklere enn de jeg tidligere har måttet fylle ut. Eneste problemet mitt, er at ambassadene ligger i andre land, hvilket betyr at jeg må ta risikoen og sende passet mitt i posten. Til tross for at skjemaene har vært forholdsvis greie, har jeg sendt et par mailer på engelsk, og jeg stusset på hvordan jeg skulle avslutte de. "Looking forward to your reply," avsluttet jeg, og klikket send. Høres ut som om jeg skrev til en brevvenn. Avbildet er mine nye julepynter fra House Doctor. De er ikke nødvendigvis "julete", men jeg synes de likevel passer fint til juletreet. Nederste bildet er hælen på de nye skoene mine. Bling og jeg er noe som sjelden ser hverandre. Marble kommenterte på onsdag da hun så julegenseren min: "det er kun ved juletider at du bruker masse farger og bling". Men jeg er altså forelsket i skoene mine. Det er latterlig. Det hjalp lite å krysse fingrene for en mindre dramatisk håndballkamp i går. Jeg var rolig i første omgang, kunne sitte på mobilen min i ro. Men så kom andre omgang, og fem minutter før begge omgangene var ferdig hadde jeg begynt å akseptere tap. "Det var dumt da, vet ikke om jeg gidder å se på finalen," sa jeg til meg selv. Det var uavgjort ved kampslutt, og jeg var sikker på at det skulle være straffer som avgjorde, og da var jeg sikker på at vi skulle tape. Til min store overraskelse var det ekstraomganger. 5min x 2. I det Camilla Herrem (hun har vært min helt de to siste kampene) scorte det siste målet, brøyt jeg nesten ned i gråt. Ofte sitter jeg og banner og er irritert når jeg ser på håndballkamper, men det er sjeldent at jeg nistirrer på tv'n, krysser fingrene og lurer på om jeg skal be en bønn. Men det var situasjonen i går. Før håndballkampen klarte jeg faktisk å motivere meg selv til en liten treningsøkt. Det er ingen overdrivelse når jeg sier at jeg faktisk ikke har trent på en måned før treningsøkten i går. Årsaken til at jeg i det hele tatt startet å trene var grunnet helse. Jeg var bekymret for hvordan organene mine så ut, og tanken på hvor mye fettavleiring som befant seg i årene mine var bekymrende. Problemet med dette er at det er vanskelig å se noe resultat, ettersom jeg ikke kan se inn i kroppen min, kan bare se utad. Og utseendet har sjelden vært en motivasjonsfaktor, utenom følelsen av voksende muskler. Så når jeg prøver å motivere meg selv ved å si at jeg må ha en bra kropp til reisen i mars, så hjelper det lite, for jeg bryr meg overraskende lite om kroppen min sånn sett. Ah, livet. Hittil har jeg ikke sett noen julefilmer. Det skal endres på i kveld!