Eg sloss og jeg led, gjorde alt for å vinne. Da hørte eg englene synge om fred. Legg våpnene ned, det er jul du må finne. En fred inni hjertet et sted

Hei hei, nå fløy nettopp en kråke opp på taket ovenfor vinduet mitt. Skvatt noe, hvilket ikke er så overraskende for å være meg. I utgangspunktet hadde jeg tenkt å dra på matbutikken og få gjort noe juleshopping i dag. Men da jeg våknet var det veldig deilig å gjemme meg i sengen til tross for det fine sollyset. Skal sies at jeg ble vekket av en telefon fra jobb klokken sju. Da hadde jeg sovet i fem timer, og hatt en merkelig drøm. Se for deg en sitcom som tar utgangspunkt i et kontor/sykehus. Først er jeg en mann i førtiårene, tror jeg er sjef på kontoret. Jeg stopper opp ved en kontolpult og snakker med to av mine ansatte (de hadde ikke navn i drømmen, men for å enklere forstå får de navn her) Helene og Daniel. Helene er i starten av sekstiårene, og kontorets omsorgperson. Hun er den personen som plutselig finner på å strikke deg en lue fordi du frøs sånn. Daniel er pliktoppfyllende, i slutten av tjueårene. Er alltid presentabel til alle tider. Jeg, sjefen, jeg er litt sånn rar. Se for deg sjefen til Rachel fra Friends. Ja, jeg liker en limerick innimellom. Husker ikke hva jeg snakket med de om, men Helene lo, og Daniel så noe klein ut. Jeg gikk videre gjennom gangen, og stoppet opp ved Magne. Magne er kontorets Dwight (hvis du ikke har sett The Office (den amerikanske) så har du gått glipp av noe). Anses som merkelig, skal alltid ha ting riktig, og alle skal følge reglene. Han påpeker alles feiler, og dersom noen gjør noe som går utenfor reglene. Det innebærer også at han påpeker hver gang noen går fem minutter før arbeidstiden er over. Dessverre har han kontorpult nærmest døren, så man må gå forbi Magne når man drar fra kontoret. Plutselig er jeg meg igjen, og jeg er nødt til å dra hjem timer før arbeidstiden er over. Aner ikke hvorfor, men jeg måtte. Verken Helene eller Daniel synes det er noe merkelig at jeg går forbi, men jeg vet at Magne vil si noe. Jeg må ha en slags unnskyldning. I det jeg stopper ved pulten hans, ser jeg en overlege fra lunge komme gående. Han går sakte, og er langt unna. Magne står og tar bilder med polaroidkameraet sitt. Utenfor kontoret, gjennom vinduet, kan vi se en gigantisk hund. Høyere enn noen bygning jeg noengang har sett. Magne snur seg mot meg, sier: "jøss du må virkelig være allergisk mot hunder, du bør dra hjem". Jeg blir overrasket, men han fortsetter: "øynene dine er så røde at det er rart du ikke gråter" og gir meg et speil. Jeg innser at han tror jeg er dårlig, men i realiteten bare har vært dårlig på å "blende" den røde øyenskyggen min. Jeg lar han tro på det, og i det jeg går ut døren, hører jeg Magne si til overlegen: "ikke bekymre deg, jeg diagnostiserte henne for deg". Ja, også ble jeg vekket av ringelyd et par timer før jeg ønsket å stå opp. I går bestemte jeg meg for å lage nye julekort. Hadde ikke tenkt til å gjøre det, fordi jeg har mange til overs fra de siste årene. Men da jeg pakket inn gaver forrige dagen, syntes jeg at julekortene jeg lagde et par år siden var så fine. Så det var det jeg gjorde i går, tegnet motiver på 6x7 cm kort. Også malte jeg de i dag, hvilket virkelig gav meg maleglede. Å omfavne kreativitet er noe jeg alltid forsøker å gjøre. Jeg har ikke tenkt meg ut av døren i dag, men jeg kjenner at jeg gjerne skulle kjøpt meg mer sjokolademelk. Har blitt besatt, virkelig. Har drukket denne som om det er dessert, og den minner meg noe om sjokoladepuddingen som Monchita introduserte meg til. En av mine favoritt ting ved denne tiden, er at det går både langrenn og håndball på tv. Så i går så jeg på 15 km på morgenen, og håndballkamp mellom Norge og Sverige på kvelden. Det gir meg mye glede, men jeg antar også at blodtrykket mitt stiger iherdig. I morgen er det første desember, og jobbdag. Tror at jeg tar meg fri etter neste uken, og virkelig nyter juletiden. Ser for meg at jeg faktisk skal prøve meg på julebakst. Mon tro da, om jeg faktisk tør.