Dagen har gått forbi uten at jeg har lagt merke til det. Skal sies at jeg ikke forlot sengen før lunsj-tider, fordi jeg hadde en natt med lite søvn igjen. Har nesten blitt så vant til søvnløse netter, at det er litt sånn "meh" uansett. Jeg har ryddet soverommet og en del av huset i dag, hadde en sen lunsj. Også har jeg pakket for morgendagen. Det føles ut som om jeg kunne ha pakket i blinde nå. Neida. Jeg satte av tid til en liten treningsøkt, før jeg dusjet av meg svetten. Jeg var akkurat ferdig til en episode av Snøfall. Men kunne like godt ha stirret i en vegg, for jeg så nyheten om at Louis' (Tomlinson) sin mor har gått bort. Det er et sjokk, for det var ingen (av det offentlige øye) som visste om kreften i det hele tatt. Det var noen som pekte ut at det fine ved det, var at de fikk privatlivet som var så viktig. Jeg ser kreft omtrent hver gang jeg går på jobb, men det blir annerledes når du har knyttet deg til en person. Ikke at jeg er knyttet til Louis' mor, men ham. Hjertet gjør vondt når jeg tenker på familien, de som gjenstår. Jeg grein ikke, jeg ville ikke fordi jeg nettopp hadde vasket ansiktet. Men Selma's Sang som spilles på slutten av hver episode av Snøfall begynte, og da kjente jeg tårene presset på. Tv'en ble slått av, og jeg gikk for å lage mat. Følte meg som en robot der jeg stod og kuttet opp gulrøtter og forsøkte å holde igjen tårene. Det virker så meningsløst noen ganger, og spesielt når jeg vet det gjenstår syv barn, der de yngste er to. Jeg klarer ikke å tenke på det, men håper inderlig at de er sterke nok til å komme seg igjennom det hele. Det er håndball, og jeg skal gi et forsøk på å se på det, men tankene er nok ikke der. Mamma kommer hjem i kveld, men det blir en svipptur, for hun er reisefølget mitt i morgen. Det blir hyggelig å se Mog og Volla.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar