Om jeg skulle fått julestemning i år, så hadde det vært i Trondheim. Kunne godt ha tenkt meg å feiret julen der. Det er fire år siden jeg sist var i byen, og det kjente jeg da jeg gikk igjennom flyplassen som jeg egentlig ikke kjente igjen. Vi vekket min noe fyllesyke søster for å få instrukser om hvordan å komme oss til huset, tok bussen frem dit. Volla møtte oss på busstoppet, så gikk vi en kort tur til huset. Jeg var på vei forbi, da Volla sa "tada, her er det". Mog møtte oss i gangen, og Volla sa: "se hvem jeg fant". Og jeg sa til Mog: "ja, vi var i nabolaget, så tenkte hvorfor ikke komme på besøk?". Mamma og jeg fikk en rask gjennomgang av huset, også satte vi oss for å spise frokost. Resten av dagen ble brukt til å sette sammen en sofa, krimserier og strikking. Sofa-sammensettingen var det kun jeg og Volla som drev med, så det tok litt tid, men vi fikk den opp og på plass. Jeg har ikke rørt et garnnøste siden Lynx bestemte seg for å lære seg å strikke (jeg la opp noen masker for henne). Sist jeg fullførte noe er årevis siden, men Volla gav meg oppgaven i å lage et teppe til den nye babyen (teppet ser kanskje ikke fult så fint ut, men er vel tanken som gjelder?). På søndagen var vi ute av huset sent, dro en tur til sentrum og gikk igjennom Bakklandet. Akkurat denne turen igjennom denne delen av byen (har vært der før) fikk meg til å føle meg som en karakter i en julefilm. Vi gikk innom Seams, som er en liten klesbutikk med ukjente merker og god kvalitet. En herremann kom inn døren, og spurte kassamannen om ikke kona hans var der da. "Jeg er i prøverommet," hørte jeg og søsteren ei dame rope. Så vi svarte, "joda, hun er i prøverommet". Det var mye smiling, jeg følte at jeg smilte i overkant mye til kassamannen. Og da vi sa farvel, og atter en gang smilte til ham, så føltes det ut som om jeg liksom var keen på karen. Det var en vakker kar, men det finnes mange vakre karer. Uansett, vi gikk videre igjennom Bakklandet som var pyntet til jul. Folk satt ute og inne med varm drikke og selskap. Vi spiste på en vietnamesisk restaurant, og jeg tror jeg hadde min beste vietnamesiske mat-opplevelse. Det er en litt trist tanke ettersom jeg var i Vietnam-- men det skal sies at vi var noe uheldige med mat-situasjoner der. Jeg spiste som om noen skulle komme og ta ifra meg maten. Mog skulle på ski, så vi kjørte opp til huset, hvor vi satte oss i sofaen med mer krim. Vi begynte nemlig å se på en Netflix-serie som heter Paranoid? Tror det var det den heter, og mens Mog gikk på ski, og Volla dro en tur innom jobben, så satt jeg og strikket og fulgte med på serien. Den var veldig spennende, men omtrent alle hovedkarakterene gikk meg på nervene. Huseierne kom hjem etterhvert, også lagde vi oss litt kveldsmat. På mandag dro mamma og jeg ned til sentrum for å besøke Nidarosdomen. Det var veldig veldig kaldt, så jeg tok et par bilder før hendene ble dyttet inn i lommene igjen. Vi bestemte oss for å dra til Trondheim Torg for å varme oss opp. Jeg kjøpte meg to gråe klesplagg-- en genser og en cardigan. Genseren er favorittkjøpet mitt, mens cardiganen ble byttet ut med en annen cardigan/jakke i dag. Jeg liker ikke å kjøpe ting som jeg ikke har behov for, og ting som jeg vet jeg ikke ønsker å ha i garderoben min til neste år. Disse to klesplaggene var riktignok noe jeg virkelig ønsket, både grunnet stil, men også grunnet min mangel på gråfargede gensere. Årets vinterfarge er nemlig grå, mens fjorårets var svart. Etter å ha gått igjennom hele senteret, gikk vi ut på julemarkedet utenfor. Hadde bra timing, for det var et kor som holdt julekonsert. Så mens snøen dalet ned, og lukten av brente mandler var i luften, hørte vi på julekor. Alt føltes veldig bra i øyeblikket, og akkurat da skulle jeg ønske julestemningen kom til meg. Det gjorde den ikke, men jeg kjente meg uansett ganske glad. Vi møtte Volla og Mog som kom fra jobbene sine, også dro vi og spiste på en Thai-restaurant denne gangen. Spiste selvfølgelig pad thai, og overrasket selskapet mitt med å strø sukker over retten. Forklarte de at det var vanlig å gjøre det. Volla måtte en tur tilbake på jobben, og vi ble med for å se på. Det har alltids vært vanskelig for meg å si hva Volla jobber med, hva "hun er", men det var veldig opplysende å se henne i arbeid. "Du er en gal forsker," kommenterte Mog mens hun forklarte om at hun programmerte roboter. Vi fikk også sett på celler i mikroskoper som en avslutning. Det hele var fascinerende, og jeg har lært mye mer om min søster på denne turen enn jeg har gjort på lenge. Vi kom oss hjem tilslutt, og da var klokken mye. Jeg gjorde klar veggen jeg skulle male i stua så jeg slapp å gjøre det dagen etter. Søsteren satte på Bletchley Circle, før hun og Mog la seg. Det er enda en krimserie, og jeg foretrekker karakterene i denne serien mye mer enn den forrige. Mamma la seg relativt tidlig etter de andre, mens jeg ble sittende en stund. Tirsdagsmorgenen ble brukt på å male førstestrøket på den bestemte veggen. Det er litt artig, for de har faktisk ulike farger i alle rom i huset. Men det passer seg uansett. Volla dro meg og mamma med for å kjøpe maling til gjesterommet, mens Mog begynte på middagen. Det tok ikke lange tiden før fargen ble valgt, så hamstret vi nudler på den asiatiske butikken, før vi gikk en tur innom City Syd. Vi kom hjem til kanskje min favorittmatopplevelse på turen. Det lønner seg å besøke matentusiaster, for de kan sin ting. Det føltes ut som en julemiddag fordi jeg syntes det var så innmari godt og kun ønsket å spise mer og meeeeer. Onsdagsmorgen malte jeg ferdig andre strøket på stueveggen. Volla kom hjem tidlig fordi hun har blitt syk, så mens hun satte seg i sofaen, fjernet jeg og mamma elektriske utløp og lister på gjesterommet. Mamma malte, mens jeg startet med grunning av den ene umalte veggen. Volla tok over for meg på slutten slik at jeg fikk tatt meg en dusj. Jeg så på dagens episode av Snøfall, før jeg ble kalt inn på kjøkkenet for å hjelpe med middagen. Jeg skrelte flere poteter enn jeg kan telle på mine ti fingre. Også raspet jeg de også. Jeg er lite glad i kniver, ostehøvler, men spesielt rasper. Lurer på hva statistikken er for å skade seg på en rasp. Jeg kom meg heldigvis unna noen kutt. Volla lagde en utrolig middag som var veldig imponerende grunnet alle komponentene. Vi ble ferdig å spise, Mog skiftet til treningstøy, også sa vi hadet til søsteren. Sa også hadet til kattene som jeg ble gode venner med. De er to snåle, veldig pratsomme, og respektfulle puser. Men når du har sovet litt for lenge, så får du høre det. Jeg synes alltids at det er avslappende å klappe dyr (som ønsker å bli klappet), og det er deilig når de legger seg i fanget. Mog kjørte oss til flyplassen, og vi var faktisk for sene for innsjekking. Automatene fungerte ikke, og det stod at vi måtte kontakte personellet. Men de hadde jo gått fordi at innsjekkingen var ferdig. Det var et øyeblikk da, der jeg tenkte "åh vel, da mister jeg faktisk et fly". Det var godt at vi ikke hadde mer enn håndbagasje med oss. Gaten vår var i ferd med å lukkes mens vi var i sikkerhetskontrollen. Heldigvis var det ikke bare vi som var sene, men to andre også. Uansett, det var en stressende løpetur til gaten. Vi kom oss hjem tilslutt, og jeg la meg hakket senere enn jeg burde med tanke på at jeg skulle stå opp tidlig i dag. Det var nemlig en kar fra strømselskapet som skulle montere en dings, så jeg måtte være tilgjengelig mellom et tidspunkt. Det fine med dette er at jeg har hatt en meget produktiv dag. Jeg hentet pakke hos posten, kjøpte nye julekuler til treet, byttet cardiganen, kjøpte tre julegaver, kjøpte ost (fire edamer, fy så tungt) og kakemenn, kjøpte ennå en gave, dro tilbake til posten og postet julegave, kjøpte brød og melk. Jeg hadde så mange poser på hver hånd, at jeg faktisk ble like bred som en liten bil. Og de tyngre varene gjorde at veien hjem nesten ble litt uutholdelig. Vurderte å sette meg ned på bakken et øyeblikk. Heldigvis klarte jeg å komme meg hjem, pakke ferdig de resterende julegavene. Nå mangler jeg faktisk kun en gave, hvilket er ganske utrolig i mine øyne. Etter julegavene var ferdigpakket, pyntet jeg treet. Jeg bruker alltids å ha rødt som grunnfarge i juletrepynten. Men ettersom min far klarte å kaste en haug med julepynt et par år tilbake, har det vært lite igjen av den røde pynten. Så treet har vært så tomt i mine øyne. Jeg fjernet kanskje elleve røde, gamle julekuler. Også la jeg til 46 nye røde. Det skal sies at 20 av disse er av en ganske liten variant. Men uansett, det er mye rødt nå. Kanskje i overkant mye. Jaja. Denne sesongen av Teen Wolf kan faktisk bli en favoritt slik som den har utfoldet seg hittil. Veldig overraskende, men det gjør meg utrolig glad. Jeg hadde en fantastisk tur til Trondheim, og jeg nøt tiden veldig! Jeg følte meg veldig takknemlig for livet, og i sånne øyeblikk tenker jeg alltids på teksten i Saturn av Sleeping At Last: "With shortness of breath, I’ll explain the infinite How rare and beautiful it truly is that we exist". Samtidig gjør det vondt i hjertet når jeg tenker på alle uheldige. Tankene ligger hos Aleppo og Standing Rock i disse dager. Nå skal jeg spise kakemann med te, også er det selvfølgelig Snøfall på programmet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar