Jeg sov så godt natt til mandag, og det var solskinn da jeg våknet opp. Ryddingen og vaskingen som jeg ikke hadde klart å tvinge meg selv til å gjøre på søndagen, ble gjort på mandag mens jeg hørte på en spilleliste av gamle sanger fra fortiden min. Jeg hadde planer om å få ordnet ferdig gaver og begynne å pakke inn alt, fordi det var så lyst, og jeg ville utnytte lyset. Det har jo vært forholdsvis mange mørke dager hvor det føles ut som om kvelden er konstant. Stod og vasket inne på badet da mamma kom hjem fra jobb og kom løpende opp for å få hjelp til å ringe personen som hadde sendt henne en tekstmelding. Hun kom nettopp hjem, og begynte å kle på seg igjen, for hun skulle til sykehuset. Vi har et familiemedlem som i utgangspunktet ikke er relatert til oss hvis du skal være teknisk. Det er ikke noe blod som binder oss, men min mormor tok nærmest inn et ekstra barn blant hennes mange andre barn for flere tiår siden. Mamma kaller henne for tante, og hennes mann for onkel. I oppveksten var jeg, Monchita og Lumba ofte på besøk hos de. Vi var små den gangen, og deres barn var litt eldre enn meg. Hun ene pleide å få meg med til å hjelpe med bakingen, og jeg er sikker på at det er hun som introduserte meg til ostekake. For noen måneder tilbake ble onkelen til mamma dårlig, eller dårligere. Helsen har ikke vært på topp de siste årene, men tror kanskje kroppen sa ifra at nå er det noe som skjer, noe som har skjedd. Jeg har fått tidvise oppdateringer fra mamma over det som sikkert er noen måneder, men som føles ut som uker. Det har gått så fort. Det var kreft, og det var metastaser til det som hørtes ut som hele kroppen. Jeg får litt flashback til at jeg sitter og leser dokumentasjon om en pasient mens jeg har en legevisitt, og vi diskuterer hvor trist situasjonen er. Blikket til legen er nesten limt fast i minnet mitt. De siste årene har vi i min søskenflokk blitt voksne. Det er ikke lenger vi som er barna, men tante og onkel til mamma har fått en haug med egne barnebarn. Vi prater heller ikke samme språk, så kommunikasjonen med tanten og onkelen til mamma har vært dårlig. Av den grunn er det nesten alltid kleint å dra på besøk, for vi kan si hei og hadet. Men samtalen i mellom er veldig vanskelig å få til. Konsekvensen er at det har blitt færre besøk. Mamma spurte om jeg skulle bli med på sykehuset, stoppe innom og si hei. Jeg vet at hun vil at jeg skal være med, men jeg står midt i vaskingen, og hun skal straks hentes. Jeg sa nei, hva skal jeg si? Hun reiste, og jeg ble stående og tenke på det hele. Tenkte på hva jeg ville angre mest på, også snudde jeg det heller mot onkelen til mamma. Vil han ha glede av å ha meg på besøk? Og da ble det ganske klart hva jeg skulle gjøre. Jeg spiste et knekkebrød, gikk på do, kledde på meg, også tok jeg bussen til sykehuset. Har aldri vært på avdelingen han lå på før, til tross for at jeg relativt ofte har overført pasienter dit. Innerst i gangen, i hjørnet lå rommet hans hvor hans kone, mamma og to av hans døtre satt inne hos han. Jeg har aldri vært i kontakt med noen som er døende utenfor jobb, og jeg følte meg ukomfortabel. Kjente at jeg nesten gikk inn i rollen min som sykepleier, fordi det var mer komfortabelt. Og jeg innså at jeg ikke har peiling på hvordan å oppføre meg ovenfor noen døende og pårørende når jeg ikke står i en profesjonell rolle. Når det er noen som er familie, men som jeg ikke har særlig mye kontakt med. Men jeg fikk snakket med onkelen til mamma, og det var klart at det gikk mot slutten. Men vi lo av noen teite vitser, snakket om jobb, og livet generelt. Han vinket hadet til meg flere ganger, for han trodde jeg skulle dra. Men jeg forklarte at jeg bare skulle gå utenfor, for der satt resterende av familien litt rundt omkring. Etterhvert kom munken, og jeg ble med på det som virket som et rituale. Vi stod nesten som en sirkel rundt onkelen til mamma, og jeg tror kanskje protokollen var å lukke øynene, men jeg hadde mine åpne. Og han så litt rundt seg, nesten som om han prøvde å memorisere ansiktene, før han lukket øynene og så fredfull ut. Jeg gikk ut underveis fordi Lumba ringte meg tilbake etter jeg hadde forsøkt å få tak i han. Han hadde ankommet sykehuset, og jeg gikk ned for å hente han. Lumba er ganske god venn med yngste ungen til onkelen til mamma. Og jeg kjente det var godt at han kom, for de hadde en sånn type samtale som jeg tror bare de kunne ha hatt. Etter to timer på sykehuset, reiste jeg hjemover. Og i går fortalte mamma at onkelen hennes hadde gått bort senere på kvelden etter vi hadde vært på besøk. Jeg ble ikke overrasket over det, men det var likevel trist. På en måte føles det litt ut som om jeg ikke fortjener å bli trist grunnet det, fordi at jeg ikke har hatt et særlig nært forhold til han. Men det er en sånn brå oppvekker om mortalitet, og at om noen år så kan det være mine egne foreldre. Tristheten skyldes også alle de han forlot, og jeg vet at det var ekstra tøft for den yngste sønnen. Det er trist fordi hele familiedynamikken på en måte er endret, og det kommer alltid til å være et slags hulrom. Jeg hadde ikke helt forventet å kjenne på sorg, fordi vi har hatt såpass lite kontakt. Men sorg er merkelig slik.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar