Jeg har ikke ett eneste bilde av juletreet mitt fra ifjor. Det er ganske irriterende, men så var desember en travel måned med deadlines, tur til London og feiring på vestlandet. Selv om pynten min hovedsakelig forblir den samme, er det artig for min egen del å se om treet forandres over årene. Tror nemlig at årets tre er hakket annerledes enn det pleier å være. Jeg sier det nå, også er det sikkert helt likt fjorårets! I dag fant jeg endelig tid til å dra frem juletreet og all pynten, og det er offisielt jul i heimen. Det har tatt meg litt tid, noe som Volla kommenterte på. "Jeg er overrasket over at treet ikke allerede er oppe," sa hun til meg. Der jeg synes november hovedsakelig var veldig avslappende, og jeg faktisk tok meg tid for meg selv-- har desember vært litt mer hektisk. Som konsekvens av det har jeg kjent meg litt mer engstelig for kommende begivenheter. Begravelse, besøk, jobb, reise, og lignende har liksom bare bygd på engsteligheten, som deretter har påvirket søvn og hvile. Jeg som liksom bare skulle ha tid til å gjøre ingenting og samtidig alt jeg hadde lyst til å gjøre ut dette året. Livet er uforutsigbart, og plutselig ender man opp med å gjøre ting man ikke hadde sett for seg. På lørdagen møtte jeg Marble i sentrum, hvor jeg prøvde på et strikket "set" bestående av en crop top og cardigan. Dessverre var toppen så kort av den nesten så mer ut som en bralette enn en topp. Videre stoppet vi opp ved slottet for å se på garden gjøre sitt vaktskifte, stoppet innom julemarkedet som var stappfullt, og lette etter et sted å sette oss som ikke hadde lang kø. Vi endte faktisk opp på sentralstasjonen på en restaurant verken av oss har hørt om eller sett før. Men desperate times, aka. vi var begge slitne og sultne. Jeg var veldig fornøyd med maten min, og det var helt fantastisk å sette seg ned. På søndagsmorgen kom Volla og yngste niesen, og det var veldig hyggelig å få kos av yngstemann i familien. Det er bare to måneder siden sist, men det gjøres visst mye voksing likevel. Hun er fortsatt skeptisk og hovedsakelig rolig av seg, men på den annen side er hun uredd og høylytt. Med andre ord ligner hun plutselig mer de andre tantebarna mine, dog hun er en kinaputt i sammenligning med det reelle fyrverkeriet de utgjør. Mandag var min første opplevelse med begravelse, og jeg ante ikke hva jeg gikk til. Mye foregikk på et språk jeg ikke prater, men det er enkelte ting som på en måte kan oversettes universelt dersom du ser på kroppsspråk og kontekst. Trodde jeg skulle komme meg igjennom uten å gråte, men så holdt eldstesønnen tale, og han knakk litt sammen. Og da klarte ikke jeg å holde tårene inne. Det var en religiøs begivenhet, og vi endte opp på et tempel hvor jeg fikk på meg en drakt som minnet meg om klærne til munkene. Apropos munkene, var den samme munken som jeg hadde møtt på sykehuset uken før også der. Jeg hilste på han, også begynte et rituale som varte i ti minutter kanskje. Deretter var det en matservering, hvor alle satte seg ned og spiste. Atmosfæren var definitivt annerledes, og tårene hadde blitt utbyttet for smil og latter. Etterhvert dro vi hjem, og pappa var sjåfør for flere ulike mennesker. Så jeg endte opp hjemme med Volla, og "vi" hostet noen kanadiske slektninger som hovedsakelig snakket kinesisk. Heldigvis er Volla den flinkeste i søskenflokken på å prate kinesisk, så hun fikk automatisk ansvar for å underholde. Jeg derimot, gjemte meg på kjøkkenet for jeg frenetisk lette etter kaffe uten hell, og lagde altfor sterk kinesisk te. Foreldrene mine kom omsider hjem heldigvis, og niesen våknet opp etter sin lur. Så jeg slapp å ha særlig med slektningene. Etterhvert kjørte pappa Volla og niesen til toget, da de skulle reise hjem igjen. Slektningene ble i et par timer til, før de og foreldrene mine reiste til tanten til mamma. Jeg fikk ryddet, selv om jeg kjente meg helt utslitt. Lå klar i sengen klokken ti på kvelden. I går hadde jeg en litt slitsom kveldsvakt, og jeg endte opp med litt overtid selv om jeg hadde sett for meg at det skulle bli lenger. Det er ikke ofte jeg gjør sårskift på tampen av vaktskifte, men jeg hadde liksom hatt det på planen hele vakten. En av tingene som er avgjørende for hvordan en vakt føles ut, er absolutt kollegene. Og i går kjente jeg på at jeg hadde kolleger som heller mer mot den late siden. Altså at de ikke tok særlig initiativ, og at når jeg spurte om ulike oppgaver, så var det stort sett noe annet som ble prioritert først før ting ble gjort. Jeg er veldig glad for at jeg ikke har jobbet i dag, selv om jeg ble spurt om det. Skal riktignok jobbe neste uke, men det tror jeg kanskje blir siste vakt ut dette året. Annet enn å sette opp juletreet og diverse pynt i dag, har jeg pakket kofferten. Jeg er klar til å reise til vestlandet. I morgen er planen å reise på kjøpesenteret for å kjøpe en julegave, mat, diverse husholdningsartikler, og sende en pakke. Nå, derimot, skal jeg spise litt kvelds og ta meg en etterlengtet dusj. Det blir ingen trening denne uken, dog jeg tror det blir litt løping i forbindelse med å sitte barnevakt til helgen. Heldigvis er det kun en natt jeg og mamma skal sitte barnevakt, mens de andre dagene er foreldrene deres tilstede.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar