Jeg kjente jeg ble skikkelig irritert, litt sinna fordi at hun ikke klarte å være selvstendig. Du vet når noen er så lite empowered, og de sitter med en blødende nese, men venter på at en annen skal hjelpe de, i stedet for å spørre om hjelp, eller ordne det selv. Akkurat dette var en metafor, ikke at jeg faktisk går forbi en blødende person uten å prøve å hjelpe. Denne ukens forelesninger har vært frustrerende hittil, fordi jeg hadde håpet på at de ville være mer oppklarende til et emne som jeg allerede synes er vanskelig. Men i stedet føles det bare ut som mer rot i hodet. Likevel klarer jeg ikke la være å dra på forelesningene fordi jeg lever i håp om at èn dag, så er det veldig oppklarende. På mandag satte jeg faktisk meg ned for å begynne på regneoppgaver, selv om jeg følte meg ganske sliten etter mange timer med forelesninger. I går jobbet jeg på manuset for arbeidskravet, for det skal selvfølgelig fremføres denne uken. Og i dag skal jeg forhåpentligvis gjøre litt av begge deler, før jeg forhåpentligvis får lagt meg litt tidlig. Det er mye forhåpentligvis-- fordi jeg er i tvil om at det skjer, men håpet er der. Jeg satt og spilte spill på mobilen mens jeg så på en video i bakgrunnen, og personen på videoen ble plutselig emosjonell, så da begynte selvfølgelig jeg å grine. Og det var litt sånn prikken over i'en, for det har vært mye emosjoner i dag. Det fikk meg til å innse at jeg er premenstruell, og at det kanskje er derfor jeg har vært så irritert, sint, trist og frustrert. I dag føles ting ganske surt, og jeg er klar for at dagen skal være over. Jeg satt og duppet av på slutten av forelesningene i dag, så jeg gleder meg til å legge meg.
