are we out of the woods yet?

For tiden er vi i Uluwatu, Bali. Vi sjekket inn på kanskje det stiligste stedet vi har bodd hittil. Bali er overraskende i den form at det ikke bare er et feriested som er tatt over av de vestlige turistene. hadde også sett for meg strender på strender. Surprise, Bali er faktisk mye mer enn som så. De neste dagene skal vi bare slappe av. Eneste som egentlig er på agendaen er å dra til et tempel her. Jeg er i lykkerus stortsett hele tiden, men skal innrømme at hjemmelengselen er her. Skulle bare ønske jeg skulle hjem en liten stund for å så reise videre igjen. En kan ikke alltids få det en vil.

near, far, wherever you are

I skrivende tid sitter jeg paa flyplassen i Singapore. Vi har vaert her i et par timer allerede, og venter paa et fly til Bali som skal gaa snart. Det er midt paa natten her, og jeg maa innromme at jeg tror jeg foretrekker flyplasser paa natten. Jeg sitter og skriver paa en pc her, hvilket er veldig merkelig etter en og en halv maaned uten. Det er derfor jeg mangler tre viktige bokstaver fra det norske alfabetet. Jeg har faatt gaatt igjennom mailen min og diverse ting. Mistet nemlig mobilen min forleden dag, hvilket har isolert meg fra omverdenen. Har gaatt rundt uten oversikt over tid og dato naa, og vet ikke helt om jeg synes det er forfriskende eller forvirrende. En blanding, sikkert. Det jeg vet er at jeg tok det overraskende bra. Ingen taarer, eneste som er kjipt er bilder og videoer. Heldigvis har jeg ikke tatt saa mange paa denne turen med mobilen min. Kuala Lumpur og Singapore har vaert overraskelser, og det har vaert deilig med litt by etter en uke med strand og sol. Skal riktignok innromme at det skal bli godt aa dra tilbake til strand og sol. Heldigvis er temperaturen noe mildere i Bali. Jeg fungerer nemlig veldig daarlig i altfor mye varme. I immigrasjonen i dag spurte damen: "where are you going after Bali?" og jeg tok litt tid, for det er forste gang jeg sier: "I'm going home" paa lenge. Kjenner jeg gruer meg veldig til aa reise hjem og mote realiteten igjen. Samtidig gleder jeg meg til min egen seng og mitt eget soverom, slippe aa leve utifra en sekk. Tror det tar en dag for jeg onsker meg tilbake, ikke det engang. Men jeg skal forsoke aa unngaa aa ta sorgene paa forskudd. Jeg er hvertfall i lykkerus stortsett hele tiden, og jeg er saa takknemlig for livet mitt og de mulighetene som har fort meg hit. Jeg sa til Kiwi forrige gang vi var paa flyplassen: "det er saa merkelig aa se paa oversikten over flytider og steder, ogsaa se at jeg faktisk kan ramse opp en del av de som steder jeg har vaert". Unnskyld meg, men fy soren, livet er herlig.

won't you stay with me

De siste dagene har vært en emosjonell rollercoaster som de sier. Har tatt farvel med mange gode mennesker, og det har ikke vært alle på en gang fordi alle hadde ulike tider de skulle dra. Det førte til en forlengelse av tristheten. Hvem skulle tro at fire uker ville få meg så tilknyttet mennesker jeg ikke kjente før turen? Det var en slags angst der, ikke like sterk som seperasjonsangst-- men noe som lå over meg dager i forveien av de siste dagene våre. Klamret meg fast i folket. I går var vi plutselig bare seks mennesker igjen ved lunsjen. Det gikk greit, for man kan jo bare tenke at de andre er på en annen restaurant. Det begynte å bli knapp tid, vi betalte for lunsj, gikk tilbake til hotellet. Så at klokken faktisk var 13.54, og vi skulle dra 14.00. Dro med meg sekkene ut til taxien. Også stod vi der, noen på gråten. Jeg kjente ingen tårer, bare en tristhet. Alle klemte hverandre, "it was nice to meet you," sa vi. Fikk ekstra klemmer av noen. Også skulle jeg gå inn i taxien, men klarte ikke. Jeg initierte en gruppeklem, også satte jeg meg inn i taxien. Snudde meg for å se mens vi kjørte avgårde. De andre løp, vinkende mens vi kjørte. Og da kom tårene. Kiwi og jeg satt på hver vår side av taxien og gråt hele veien til flyplassen. Hvor alle tårene kom fra vet ikke jeg, for jeg trodde jeg var dehydrert. Det var også noen spontane tårer mens jeg var på flyplassen. Heldigvis var flyturen bra, og flyplassene var mer avslappende enn jeg er vant til. I løpet av flyturen kjente jeg endelig at jeg begynte å glede meg til Krabi. Vi kom frem i går kveld, etter å ha utdelt spøkelseshistorier i taxien. Satte oss i lobbyen, klokken var 19.30, tiden vi vanligvis har måttet møte i lobbyen for å spise middag med gruppen. Det var en rar følelse å ikke gjøre det for første gang på en måned. I dag har vi spist en god frokost, ligget på stranden og slappet av. Nå skal vi ut for å finne et sted å spise lunsj. Resten av dagen har vi ingen planer, så mon tro hvor livet fører oss. 

on the right side on the wrong bed

Det er første april, jeg sitter i hotellsengen i Laos' hovedstad. Gårsdagen ble for mye for meg. Hosten er fortsatt her etter det som føles ut som tusen år. Hostet på meg smerter i brystet. Var litt redd for at lungen min hadde kollapset, men brystkassen var symmetrisk ved inn- og ut -ånding. Også kjente jeg plutselig en dott i øret. Alt dette var kjipt, men greit. Ikke verdens undergang. Vi sjekket ut av hotellet kl 11. Jeg satte meg på en kafé, Kiwi dro på shopping. Etterhvert kom Kiwi inn, og deretter mesteparten av jentene i gruppen min. Jeg var på kake-duty. "If I buy cake, will you share with me?" spurte den ene tyskeren. Hun elsker kaker, og bare dagen i forveien hadde vi smakt på fire bakverk sammen. Så nå har jeg spist nok kake på en måned altså. Mistenker at det ikke blir siste kakebiten i nærmeste fremtid. Jaja. Alle utenom den andre tyskeren dro, så vi satt og snakket litt, før vi også bevegde oss ut. Jeg gikk tilbake til hotellet, hvor det var to andre fra gruppen min. Vi reiste nemlig fra hotellet ca 13.30. Tok fly med gruppen for første gang. Jeg kjente med en gang at flyet kjørte raskere enn jeg er vant til. Det var ganske opplagt med hvor fort vi tok av. Dette betød dessverre at trykket var høyere, så jeg var klar over at trommehinna mi, den kom til å sprekke. Tok vel kanskje ti minutter av flyturen før den sprakk. Jeg har kanskje sprukket trommehinna mi én gang før, og det er lenge siden. Fy søren så smertefullt. Jeg hadde en tåre i øyet mens jeg spurte Kiwi om tyggis. Det gikk greiere etter trommehinna var sprukket, i et kvarter hvertfall. Også tok det ikke lange tiden før vi begynte å fly lavere, og jeg fikk sånne stikkende smerter i øret. Det er noe med den følelsen hvor du sitter og vet at det kommer mer smerter, og du kan ikke gjøre noe annet å vente. Jeg var ganske anspent, skuldra var i høyde med ørene, og jeg byttet mellom å snyte nesen, og tørke tårer som kom uten tillatelse. Det var en så deilig følelse å se bakken nærme seg, og vite at snart var det over. Er lite glad i å gråte på offentlige steder, og hadde aldri sett for meg at jeg skulle sitte og gråte på et fly. At trommehinna sprakk, det var liksom når glasset mitt var overfylt. Og tårene som rant da, føltes mer ut som en konsekvens av at jeg var overveldet. Klarte ikke å prate med Kiwi uten å begynne å gråte, så jeg var ganske stille på veien til hotellet. Kiwi ordnet med nøkkel og passene våre, vi tok en nap etter å ha satt opp myggnettingene våre. Er veldig mange mygg her i Laos. Jeg sovnet faktisk, til min store overraskelse. Dynetrekket her luktet godt, nesten som hjemme. Sikkert derfor jeg sovnet så enkelt. Vientiane er en hel annen by enn Hanoi. Her er det stille, flere biler enn mopeder. Vi spiste med gruppen etter luren, også dro alle tilbake til hotellet. Regnet begynte å falle som bare det, jeg og Kiwi skrudde på tv'n (er ikke så ofte at det skjer) og endte opp med å se på The Voices med Ryan Reynolds. Det er en mørk komedie, ganske grotesk. Så ikke på hele, da jeg heller ville sove. I dag har jeg holdt meg inne. Sov lenge, skippet en guidet tour i dag. Jeg trenger egentlig en uke med ro for å komme meg. Jeg har vært syk så lenge fordi vi alltids er på reisefot, og det ikke finnes særlig med pauser. Kjenner at nå, så gleder jeg meg til en uke på samme sted og ro. En av de i gruppen min dro i går. Vi sa hadet dagen før fordi hun hadde et tidlig fly. For meg så var det trist både fordi at jeg innser at denne turen straks er over, og at jeg må si hadet til resten av gruppen. I tillegg var det som om vi ble mer kjent de siste dagene før hun dro. Jeg er fortsatt ganske emosjonell etter gårsdagen, så kan hende jeg plutselig bryter ut i gråt i dag. Hvem vet. Skal spørre kanadieren om en klem i dag. Krysser fingrene for litt bedre lykke de neste dagene. Gode nyheter er at det er varmere her, og har en følelse på at jeg vil sette mer pris på Laos!