Det er første april, jeg sitter i hotellsengen i Laos' hovedstad. Gårsdagen ble for mye for meg. Hosten er fortsatt her etter det som føles ut som tusen år. Hostet på meg smerter i brystet. Var litt redd for at lungen min hadde kollapset, men brystkassen var symmetrisk ved inn- og ut -ånding. Også kjente jeg plutselig en dott i øret. Alt dette var kjipt, men greit. Ikke verdens undergang. Vi sjekket ut av hotellet kl 11. Jeg satte meg på en kafé, Kiwi dro på shopping. Etterhvert kom Kiwi inn, og deretter mesteparten av jentene i gruppen min. Jeg var på kake-duty. "If I buy cake, will you share with me?" spurte den ene tyskeren. Hun elsker kaker, og bare dagen i forveien hadde vi smakt på fire bakverk sammen. Så nå har jeg spist nok kake på en måned altså. Mistenker at det ikke blir siste kakebiten i nærmeste fremtid. Jaja. Alle utenom den andre tyskeren dro, så vi satt og snakket litt, før vi også bevegde oss ut. Jeg gikk tilbake til hotellet, hvor det var to andre fra gruppen min. Vi reiste nemlig fra hotellet ca 13.30. Tok fly med gruppen for første gang. Jeg kjente med en gang at flyet kjørte raskere enn jeg er vant til. Det var ganske opplagt med hvor fort vi tok av. Dette betød dessverre at trykket var høyere, så jeg var klar over at trommehinna mi, den kom til å sprekke. Tok vel kanskje ti minutter av flyturen før den sprakk. Jeg har kanskje sprukket trommehinna mi én gang før, og det er lenge siden. Fy søren så smertefullt. Jeg hadde en tåre i øyet mens jeg spurte Kiwi om tyggis. Det gikk greiere etter trommehinna var sprukket, i et kvarter hvertfall. Også tok det ikke lange tiden før vi begynte å fly lavere, og jeg fikk sånne stikkende smerter i øret. Det er noe med den følelsen hvor du sitter og vet at det kommer mer smerter, og du kan ikke gjøre noe annet å vente. Jeg var ganske anspent, skuldra var i høyde med ørene, og jeg byttet mellom å snyte nesen, og tørke tårer som kom uten tillatelse. Det var en så deilig følelse å se bakken nærme seg, og vite at snart var det over. Er lite glad i å gråte på offentlige steder, og hadde aldri sett for meg at jeg skulle sitte og gråte på et fly. At trommehinna sprakk, det var liksom når glasset mitt var overfylt. Og tårene som rant da, føltes mer ut som en konsekvens av at jeg var overveldet. Klarte ikke å prate med Kiwi uten å begynne å gråte, så jeg var ganske stille på veien til hotellet. Kiwi ordnet med nøkkel og passene våre, vi tok en nap etter å ha satt opp myggnettingene våre. Er veldig mange mygg her i Laos. Jeg sovnet faktisk, til min store overraskelse. Dynetrekket her luktet godt, nesten som hjemme. Sikkert derfor jeg sovnet så enkelt. Vientiane er en hel annen by enn Hanoi. Her er det stille, flere biler enn mopeder. Vi spiste med gruppen etter luren, også dro alle tilbake til hotellet. Regnet begynte å falle som bare det, jeg og Kiwi skrudde på tv'n (er ikke så ofte at det skjer) og endte opp med å se på The Voices med Ryan Reynolds. Det er en mørk komedie, ganske grotesk. Så ikke på hele, da jeg heller ville sove. I dag har jeg holdt meg inne. Sov lenge, skippet en guidet tour i dag. Jeg trenger egentlig en uke med ro for å komme meg. Jeg har vært syk så lenge fordi vi alltids er på reisefot, og det ikke finnes særlig med pauser. Kjenner at nå, så gleder jeg meg til en uke på samme sted og ro. En av de i gruppen min dro i går. Vi sa hadet dagen før fordi hun hadde et tidlig fly. For meg så var det trist både fordi at jeg innser at denne turen straks er over, og at jeg må si hadet til resten av gruppen. I tillegg var det som om vi ble mer kjent de siste dagene før hun dro. Jeg er fortsatt ganske emosjonell etter gårsdagen, så kan hende jeg plutselig bryter ut i gråt i dag. Hvem vet. Skal spørre kanadieren om en klem i dag. Krysser fingrene for litt bedre lykke de neste dagene. Gode nyheter er at det er varmere her, og har en følelse på at jeg vil sette mer pris på Laos!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar