De siste dagene har vært en emosjonell rollercoaster som de sier. Har tatt farvel med mange gode mennesker, og det har ikke vært alle på en gang fordi alle hadde ulike tider de skulle dra. Det førte til en forlengelse av tristheten. Hvem skulle tro at fire uker ville få meg så tilknyttet mennesker jeg ikke kjente før turen? Det var en slags angst der, ikke like sterk som seperasjonsangst-- men noe som lå over meg dager i forveien av de siste dagene våre. Klamret meg fast i folket. I går var vi plutselig bare seks mennesker igjen ved lunsjen. Det gikk greit, for man kan jo bare tenke at de andre er på en annen restaurant. Det begynte å bli knapp tid, vi betalte for lunsj, gikk tilbake til hotellet. Så at klokken faktisk var 13.54, og vi skulle dra 14.00. Dro med meg sekkene ut til taxien. Også stod vi der, noen på gråten. Jeg kjente ingen tårer, bare en tristhet. Alle klemte hverandre, "it was nice to meet you," sa vi. Fikk ekstra klemmer av noen. Også skulle jeg gå inn i taxien, men klarte ikke. Jeg initierte en gruppeklem, også satte jeg meg inn i taxien. Snudde meg for å se mens vi kjørte avgårde. De andre løp, vinkende mens vi kjørte. Og da kom tårene. Kiwi og jeg satt på hver vår side av taxien og gråt hele veien til flyplassen. Hvor alle tårene kom fra vet ikke jeg, for jeg trodde jeg var dehydrert. Det var også noen spontane tårer mens jeg var på flyplassen. Heldigvis var flyturen bra, og flyplassene var mer avslappende enn jeg er vant til. I løpet av flyturen kjente jeg endelig at jeg begynte å glede meg til Krabi. Vi kom frem i går kveld, etter å ha utdelt spøkelseshistorier i taxien. Satte oss i lobbyen, klokken var 19.30, tiden vi vanligvis har måttet møte i lobbyen for å spise middag med gruppen. Det var en rar følelse å ikke gjøre det for første gang på en måned. I dag har vi spist en god frokost, ligget på stranden og slappet av. Nå skal vi ut for å finne et sted å spise lunsj. Resten av dagen har vi ingen planer, så mon tro hvor livet fører oss.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar