Det er en bittersøt følelse. Plutselig er jeg på topp på verden. Også er jeg plutselig helt nede, og alt er galt i verden. Og jeg finner meg i å lure på om det er meg. Om det faktisk er jeg som er lei meg, eller om det er noe jeg innbiller meg, eller om det er en annens smerte jeg har tatt på meg. For mennesket eier medfølelse. Men betyr det at du kan føle en annens smerte? Det tror jeg ikke. Men så er det jo det tomrommet. Følelsen av at noe mangler. Hele tiden. Også når du er på topp på verden, når du har alt. Men det er noe som mangler. Og vi ønsker bare mer. Bare for å fylle det tomrommet. Gamle minner som ikke engang tilhører meg kan få meg på gråten. Kanskje skyldes det at det er kveld, og at jeg er overfølsom. Nå har jeg lest igjennom det jeg har skrevet, og en kan jo konkludere med at jeg er deprimert. Men det tror jeg ikke på. Det blir feil å diagnosere meg noe jeg selv vet jeg ikke lider av. Jeg tror jeg er filosofisk. Jeg er en drømmer. Jeg lever seperate liv. Et grått liv i hverdagen, og et fargerikt liv i drømmene. Dagen jeg gir slipp på drømmene mine, er dagen jeg blir deprimert. Eller dør for den saks skyld. Nå hører jeg på Nat King Cole. Alle klassikere får meg til å smile. Jeg skulle ønske jeg hadde en bestefar som plapret på et språk som var forståelig for meg. Jeg vet at mange unngår besteforeldrene sine når de blir eldre. De prater bare om krigen, sier de. Om nonsens. Men jeg synes det er underholdende å høre på eldre. De har så mye å si. Så mye. Min bestefar bor på den andre siden av verden. Og han prater et språk jeg forstår lite av. Og han prater stortsett lite også. Men det er familien min. De sier ikke så mye, ikke så mye om personlige ting. Dagen jeg dro fra besteforeldrene mine, satt jeg med min bestemor på soverommet jeg hadde sovet på i 2 og en halv uke. Hun gråt og holdt meg i hånda. Jeg spurte henne hvorfor hun gråt. Prøvde å trøste henne. Hun sa at hun ikke visste når vi skulle komme neste gang. Det hadde vært lenge siden foreldrene mine hadde vært i Kina siden sist. Over et tiår. Og bestemor innrømte at hun var redd hun skulle være død neste gang vi kom til Kina. Jeg hadde ingen ord. Kunne ikke si mye. Kunne ikke språket. Så jeg satt jeg med hånda hennes i min. Jeg klemte den. Også reiste hun seg tilslutt, og vi gikk inn i stuen til de andre. Det er slike øyeblikk jeg aldri kommer til å glemme. Bestemoren min, eller nærmere, mormoren min er identisk med moren min. De er helt like.
Det er få som har et veldig nært forhold til sine mødre. Vel når jeg tenker på det, kjenner jeg mange som er bestevenner med sine mødre. Men for meg i hvertfall er det ikke faktum. Mamma er mamma for meg. Du glemmer litt at foreldrene dine er mennesker også. At de er en person med en personlighet. At de har levd et liv du ikke har vært vitne til. Dersom du tar deg tid til å lytte en dag, vil du nok bli servert historier som du aldri har hørt om før. Livet er en bittersøt reise. En lang reise, tenker du nå. Men når du ligger på dødsleiet, tenker du - det gikk forbi i en fei. Nevøen min er snart 6 måneder gammel. Det føles ut som om jeg møtte han for første gang i går. Da han sovnet i armene mine, og jeg nektet å legge han i krybben. Da jeg sniffet inn lukten av en baby. Første gang han lo med meg. Nå er det bare to dager til jeg ser han igjen, og min kjære søster. Livet passerer deg så fort uten at du er klar over det. Gjør det beste ut av alt. Ikke vær lei deg, når du vet at du kan være glad. Men husk at du har lov til å være lei deg også. Det er jo det livet går ut på. Å være lei seg, og å være glad.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar