some die young

Døden har vært et ganske vanlig ord i mitt vokabular de siste årene. Det er en tanke som har slått meg ofte. I midten av februar i år fant jeg en klump i brystet. Ufarlig tenkte jeg. Jada, ufarlig. Jeg kan ikke dø, jeg er jo så ung, tenkte jeg. Men tanken om kreft snek seg tilbake til hjernen, uansett hvor mye jeg prøvde å glemme det. Så jeg dro meg til legekontoret - en måned etter jeg oppdaget klumpen. Sa ingenting til ingen. Jeg ville ha svar der og da. Håpte at jeg fikk vite om det var noe ufarlig, eller om det faktisk var noe skummelt. Men så måtte jeg komme tilbake igjen. En måned etter. I mellomtiden klarte jeg å tenke på lykkeligere tanker. Ja, det går fint, jeg er frisk. For jeg er jo frisk, har aldri hatt noen symptomer. Snakket om det til venner og familie. Ja, snakket til andre om det. Jeg klarte å slutte å tenke på klumpen. Helt fullstendig. Til det var tid for meg å dra til legen igjen. Jeg håpte igjen på å finne svar. Men i stedet sa han at jeg måtte bestille time til mammografi. Frykten kom tilbake. Min eldste søster var bekymret. Noen sier at man blir født med morsinstinkt. Det tror jeg er tull. Jeg tror det handler om øving. Om du har hatt småsøsken. Min eldste søster var vår andre mor. Det er hun fortsatt. Selv om hun har fått eget barn, klager hun alltid på at vi har på lite klær, og kommer for å kneppe opp jakken og ta på oss skjerf. Hun prøvde å kjøpe meg ting. "Det var en fin shorts," sa søsteren min. "Ja, det var en fin farge," sier jeg. "Vil du ha den? Jeg kan kjøpe den til deg," sier hun. "Neida, den passer sikkert ikke," sier jeg. Også gikk vi videre, til jeg så på noe annet. "Vil du ha den?" spør hun, og jeg sier nei atter en gang. I dag dro jeg til radiologen. Jeg la meg ned på en stol, toppløs, i et lite grått rom med en maskin stående ved stolen min. Det var rart, men egentlig ikke. Det har blitt en prosedyre jeg har blitt vant til. Frykten dro raskt. En dame med et smil kom inn og presenterte seg. Hun fortalte ting jeg allerede visste, men det var fortsatt betryggende. Jeg fikk en ultralyd, og tenkte på utdanningsvalget mitt. Jordmord. Der skal jeg ta masse ultralyd på andre, men ikke i brystet. Magen. Det var facinerende nesten. Jeg forsøkte å se etter hva som var klumpen. Men jeg så ingenting. Skjønte ikke hva de gråe greiene var. Hun sa at det mest sannsynligvis var en ufarlig klump. Stenen på skuldrene mine falt, og jeg ble glad igjen. Men jeg skal tilbake. Med mamma. Ja, jeg merker at i slike tider blir jeg barn igjen. Jeg blir baby, nesten. Jeg vil ha mamma. Selv om hun irriterer meg utrolig noen ganger med alt snakket hennes og alle tingene hun mener som jeg er helt i mot. Men nå er jeg plutselig mammas lille jente. Jeg skal stikke en nål i brystet. Det høres litt brutalt ut, men man gjør alt for å få svar. Det verste er egentlig ventingen. Jeg vil bare ha svar. Men ventingen får deg til å tenke på alt det du ikke vil tenke. Jeg har alltid tenkt at jeg er den typen som ikke er redd for å dø. Jeg har ikke levd et særlig langt liv, og jeg har ikke funnet kjærligheten, jeg har ikke barn. Det er kanskje urettferdig å dø ung, men jeg tror det er mer uutholdelig å dø når man har så mye å miste. Det jeg tror er det vanskeligste, er å se dine nærmeste slite med å godta det. Tenk å miste et barn før du skal dø. Det tenker jeg er det vanskeligste. Jeg er helt ok. Jeg tror at alt skal gå bra, vet nesten at alt skal gå bra. Er ikke redd for å jinxe megselv engang. Uansett har jeg levd et godt liv, nei, et fantastisk liv. Og jeg har minner som får meg til å smile, le, gråte. Noen dør ung, og selvom det er urettferdig, skjer det.