Jeg har ikke følt meg like fredfull på en lang stund. Det gir perspektiv når du sitter ute på balkongen med en kopp te, og med den beste utsikten; en vakker solnedgang som maler himmelen i en fargepalett som en kan drømme om. Satt ute og nøt naturens vidunder. Det har vært en lang uke, en der jeg plutselig stod opp på feil ben en dag, og humøret var på bånn. Pottesur fordi jeg måtte stå opp så himla tidlig, slitsomme vakter på jobb- jeg har vært merkelig, mer merkelig enn vanlig i humør. Og det fortsatte frem til i dag, da jeg stod opp til lyden av min kjære vekkerklokke. For første gang på lenge, flere uker, tenkte jeg faktisk "jøss, så deilig å stå opp halv seks". Til tross for at jeg var våken et par ganger i løpet av natten kjente jeg meg uthvilt, og positiv til dagen og verden. Arbeidsdagen gikk sakte, men rolig. Roligere enn jeg har opplevd på uker, måned(er) kanskje. Det var deilig med en forandring. Overgangen til oktober var noe vanskeligere enn forventet. Takk lov for den vakre solnedgangen. Å sitte ute på balkongen føltes litt som om å flyte i et vann, uten at det er noen anstrengelser. Det var som om hodet mitt endelig kunne gi slipp, som om de høye skuldrene plutselig falt ti hakk ned.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar