please come back to me darling, I get restless when you're not around

Gårsdagen var en spesiell dag. Jeg møtte min belieber friend for første gang på en måned, hvilket er merkelig å tenke på. Merkelig å tenke på at jeg ikke husker sist jeg satt i stuen hennes, selv om det ikke føles ut som måneder siden. Møtte faktisk Aggy for et par dager siden, og det var nesten samme regle. Har ikke sett henne på et halvår, men sa at det føltes ikke ut som om det hadde gått så lang tid. Alarmen min gikk 7 i går. Tenkte jeg skulle trene før jeg møtte min belieber friend i byen. Da jeg endelig klarte å dra meg fra frokostbordet, hadde det gått et par timer, og jeg skjønte at jeg hadde litt hastverk. Mens jeg gjorde meg klar for verden, hørte jeg ringeklokken. Nysgjerrig, fordi vi sjelden får mennesker som ringer på, kikket jeg ut vinduene i døren. Ute stod to velkledde eldre damer. De var av den religiøse typen, men forlot eiendommen raskt etter komplimenter for min mors hage, og to brosjyrer. De hadde visst allerede pratet med min far. Ute på bussstoppet møtte jeg min nabo som skulle samme vei. Vi pratet som gamle kjente, til tross for at jeg oftest har samtaler med hennes mann. Jeg og min belieber friend feiret gårsdagens triumf med lunsj på Südøst, som virket mer som en middagsporsjon. Ekte (og uekte) bondepiker som vi er, valgte vi å spise tilslørte asiatiske bondepiker. Fantastisk godt. Vi satt fra lunsjtider til middagstid, skravlet om forskjellige ting som inkluderte å sikle. Etter ca. fire timer bestemte vi oss for å forlate restauranten, fikk en regning som var tredoblet det vi egentlig skulle betale. "Betaler ikke for fire vinglass når jeg ikke har drukket en eneste". Betalte imidlertid for en dyrere te, enn jeg egentlig skulle. Servicen var kanskje ikke top knotch på mitt andre besøk, men maten var like god som jeg hadde forventet. Vi ditchet trikken og valgte å gå tilbake til sentrum. Gikk hver våre veier etter min belieber friend hadde fikset min nye rosa refleks i støtte for kampen mot brystkreft. Det er rart, vi var sammen i sju timer i går, men jeg ble likevel trist når vi forlot hverandre. På bussen hjem møtte jeg nok engang naboen, og jeg fikk en følelse av en full sirkel. Jeg har brukt tid på å skrive i dag, og det er det jeg har dedikert dagen min til. De neste dagene er jobb, jobb og jobb. Nattevakter som jeg gruer meg til, og tilslutt min tredje søndag på rad. Alt dette før jeg pakker kofferten og reiser til min søster, og forhåpentligvis kan oppleve denne (avbildet) utsikten igjen.