Of all the things that I had on my list, I can't remember wishing for this

Huden har vært sminkefri, for den er selvfølgelig ikke glad for å ha vært dekket av sminke. Som resultat har det dukket opp flere kviser og mulige kviser. Jeg tar det som at huden prøver å kommunisere med meg, og sier "nei takk". Jeg har gjort ærender i dag. Har brukt mye penger hos skredderen for å fikse glidelåsen på regnjakken min. Lurer på om det hadde kostet like mye med en billigere regnjakke, for da hadde det egentlig ikke vært vits å fikse den. Da kunne man likegodt bare kjøpt seg ny. Men så skal man jo prøve å unngå å være så innmari storforbruker. Det er kanskje ironisk da, at jeg gikk og kjøpte meg buksedressen jeg forelsket meg i på mandag. Trenger den strengt talt ikke, men jeg hadde absolutt lyst på den. Viljestyrken min er selektiv, tror jeg. Jeg gikk også innom matbutikken som hadde reåpning i nye lokaler, og det tok meg litt tid før jeg fikk orientert meg noenlunde. Jeg synes ikke akkurat at de har gjort særlig med utvalget, så jeg må nok fortsette å handle i minst to matbutikker for å få tak i alt jeg har lyst på. Men sånn er det vel bare. Jeg er jo egentlig bortskjemt med matbutikker når jeg tenker på det. Jeg dro også innom biblioteket før jeg hentet en pakke og reiste hjem. På biblioteket skulle jeg hente en bok jeg hadde bestilt, men jeg stopper alltid ved bibliotekets anbefalingsstasjon. I dag fant jeg "Farvel, min venn" av Trine Hamran som handler om døden. Mer spesifikt ville jeg kanskje si at den handler om å dø av kreft, for det er spesielt i seg selv. Boken inneholder mange bilder og få ord, men den formidler likevel mye mer enn jeg tror en bok full av ord ville gjort. Jeg satt på dørkanten til soverommet og leste igjennom boken, og jeg leste det som er avbildet på bilde nummer to. Og da begynte tårene å trille. I flere år nå, har jeg stått i en posisjon hvor jeg ofte har med kreftsyke å gjøre; enten om det er en som nettopp har fått diagnose, om det er en som er innlagt grunnet bivirkninger av behandling, noen som trenger hjelp med smertelindring, eller noen som nærmer seg døden. Det er klart at jeg innimellom blir berørt av ulike historier. Enkelte pasienter vil jeg huske i mange år, kanskje ut mitt eget liv. Tror ikke jeg skulle hatt den jobben jeg har, om jeg ikke hadde blitt berørt innimellom. Men jeg har aldri selv opplevd kreftdiagnose, og jeg har aldri måttet stå i det med en av mine nærmeste. Så selv om det er øyeblikk i "Farvel, min venn" som jeg kjenner igjen fra min egen posisjon, så er det mye jeg heldigvis har sluppet å oppleve selv inntil nå. Det er ikke en bok som tar så lang tid å lese, men den gir innblikk og gjør et inntrykk. Så den anbefales selvfølgelig!