every sock gets a hole

Vi er i Vietnam for tiden. Har vært her i tre dager kanskje? Førsteinntrykket er dårlig. Vi startet med matforgifting, spying på bussen og av bussen. I tillegg var dette dagen vi skulle bo hos lokalbefolkningen, så vi hadde ikke tilgang til det beste toalettet. Kiwi og jeg ble sykepleiere igjen, og ivaretok gruppen i den grad vi var i stand til. Det fine med denne fæle opplevelsen, var at vi alle samarbeidet som et crew. "More tissues," ropte en, og alle kastet fra seg papirene sine. Jeg trodde kanskje at det kun ville være to som skulle spy, men det var plutselig en briter som stod ved grøften, og det var opplagt hva han gjorde seg klar for å gjøre. Strøk ham på ryggen og sa: "just get it out," og nesten som en kommando, gjorde han det jeg sa. Jeg hentet papir og var klar for å ta hånd om karen. Men romkameraten hans kom gående, sa "I'll take care of him. You've done enough for tonight". Føltes nesten som om det var vaktskifte. Han var dessverre ikke den siste til å kaste opp. Så fikk flere av oss dårlige mager, og det var ei som klarte å spraye seg med myggspray i øynene. Ble med henne ut for å hjelpe å skylle øynene. Det var nesten som om jeg hadde en nattevakt. "Skal vi gå nattvisitt?" spøkte Kiwi og jeg ofte. Andre ulykkelseshendelse var at togbanene eller noe hadde blitt ødelagt. Så vi var usikker på om vi kunne ta toget. I det øyeblikket var alternativet en 15t busstur, og etter så mange bussturer var det en negativ innstilling til dette. Guiden vår kom med alternativet som ville være å ta to busser for å dra til en annen togstasjon. Vi endte opp med å gjøre dette. Toget var flere timer forsinket, og i det vi gikk til perrongen, fant vi ikke vogn ni. Tilslutt fant vi ut hvor vi egentlig skulle være, men da hadde folk allerede kapret de plassene. Personalet var en gjeng mennesker som virket ut som om de ikke visste hvorfor de var der. Vi forsøkte å presse oss på en av vognene men fikk ikke lov til dette av konduktørene som stod og vaktet dørene. Vi ble gående frem og tilbake, guiden vår var i telefonen med reiseselskapet, vi ante ikke om vi skulle ha på de tunge sekkene eller ei. Det var et rot som jeg ikke hadde sett for meg. Var faktisk kjempe irriterende. Tilslutt ble vi herdet mot de første vognene som bestod av trebenker, uten ordentlige vinduer. Hvis du sammenligner det med kabiner med bunkbeds som vi egentlig skulle ha, så er det kanskje litt klarere at vi ble irritert? Jeg var ihvertfall illsint, og tok avstand fra gruppen så de skulle slippe sinnet mitt. Tror det var ganske klart hvor fornøyd jeg var. Stirret stygt på konduktørene som var en gjeng imbesiler. De som møtte blikket mitt, holdt det ikke lenge før de så en annen vei. Det var veldig mye spenning og egentlig dårlig humør blant noen av oss. Jeg pratet med den ene nordmannen som delte mine ønsker om å slå noen. Etter to timer frem og tilbake, endte vi opp på en buss. Tok oss ni timer, og jeg sov veldig godt. Førsteinntrykk av Nha Trang er veldig bra. Det er mye mer avslappet enn både Can Tho og Saigon, hvilket jeg setter pris på. Gode nyheter er at jeg prøvde massasje  før første gang i går. Og i den nærmeste tiden håper jeg på et gjørmebad!

for every sock gets a hole

Today has been such a delicious reprieve from my previous busy week. I had a lazy morning, spent my first hours lounging on the sofa with the telly on in the background as I read on my phone and drank tea. Then I finally got around to cleaning my bedroom, every dusty bits disappeared into either a cloth or the hoover. New bedsheets. I even managed to motivate myself to do a bit of exercise today, though I might have done something to a tendon. Hopefully nothing happened, but it was a reminder of the importance with warm ups before exercise. Admittedly it happened whilst I was doing a warm up, so I'm not sure how I should have prevented it. Oh well. On the airport in France, on our way home, I bought myself a magazine and a book. The book is called The Year I met You by Cecelia Ahern. I've read plenty of Ahern's books, but I realised I hadn't read her most recent ones. The summary says "The year that changed my life - For Jasmine, losing her job felt like losing everything. The year I found home - With a life built around her career and her beloved sister Heather, suddenly her world becomes the house and garden she has hardly seen and the neighbours she has yet to meet. The year I met you - But being fired is just the beginning. In the year that unfolds Jasmine learns more about other people than she ever dreamed. Sometimes friendship is found in the most unexpected of places". I started reading it that day at the airport, waiting for us to board the plane. And I finished it the next day. I enjoyed it immensely, and you know when you don't want a book to end? Well, it was like that for me when I realised I only had twenty pages left. In the print I've got, there's a q&a at the back, about the book. And Ahern says: "[...] the message is that no matter how stuck we feel, we are always moving, and transforming. All difficult moments are transitional times, we are always evolving, and becoming the next version of ourselves". The book was actually published last year if I'm not incorrect. But it came into my life just at the right moment.