I always thought I would sink, so I never swam

I think I read the answer before the opportunity arose. Some decisions in life feels bigger than others, especially the ones with a timestamp. Those are awful because if you choose one door, the other closes, and you can't go back to the way it was before you chose. And then you can choose to not pick either, but that too is a choice, and you'll never know what if. I'm not sure what to do, but when am I ever sure of anything. Sometimes it feels like I'm just stringing along with life, never doing any conscious decisions. But that is blatantly untrue, because I've chosen the road I am walking, and I don't actually regret anything. That being said, I often wish I was at a different place, like a lot of people do. However, once I reflect on everything, I just cannot regret my choices. Before my head went into a turmoil, I read this: "You will either step forward into growth, or back into safety". — Abraham Maslow. 

Sometimes I feel like I'm drowning and you're there to save me. And I wanna thank you with all of my heart

Jeg fant endelig den gråe versjon av joggedressen min, og jeg ser enda mer dustete ut. Tror det er fordi grått er mer synlig enn mørkeblått. Synet, og vibèn minner meg litt om han "slemme" fra Despicable Me. Om en ikke kan le av seg selv, vel, da synes jeg at du tar deg selv for alvorlig. De siste dagene er blitt brukt på å henge med venner. Kilo-gang ble gjenforent, og vi spiste burger, og ostekake i mitt tilfelle. Ble som vanlig stappmett, hvilket er en ubehagelig opplevelse, dog en luksus. På veien ned til restauranten, stoppet Kiwi oss opp grunnet en person som lå på bakken. Jeg og Sugar så litt på hverandre i en sånn "serr, må vi?", men vi fulgte Kiwi som allerede satt på huk på bakken og kommuniserte med jenta. Altså det skal sies at det allerede var et par personer rundt jenta-- så det er ikke slik at vi bare ikke gidder å hjelpe en person dersom det ikke er andre der (vi er snille!!!! gi oss god karma!!). Det hele var egentlig ganske komisk, og heldigvis var det ikke noe alvorlig. Følte meg litt som en mamma som så etter skrubbsår og sa "jada, det går så bra," i håp om at hun speilet følelsene mine. Du vet sånn når 2-åringen faller, også ser han på deg, og du ser at han er sekunder unna i å bryte ut i gråt. Men så smiler du bare, og sier "opp igjen, det gikk bra!". Det var hvertfall veldig hyggelig å se jentene sammen igjen, og i et øyeblikk kunne jeg late som vi tok en pause fra å pugge til eksamen. I går var nesten all spor av snø borte, og derav var humøret på topp. Jeg gikk faktisk frivillig ute i finværet for å møte Oyster på togstasjonen. Vi spiste selvfølgelig burger og pratet om livet. Vi blir alltid sittende lenge over gjennomsnittlig sittetid, men sånt skjer når en ikke har møtt hverandre på en stund. Klokken var 22, og jeg dro på matbutikken. Det var et sånt ordentlig matinnkjøp også, og jeg gikk derifra med to fulle poser. Det var faktisk ikke bare jeg heller, som stod der og fylte posene med matvarer. I kveld blir det ESC-party med Kiwi og min belieber friend, hvilket antakeligvis blir veldig artig.