Det er verdensdagen for psykisk helse i dag. Jeg har vært litt ambivalent til begrepet psykisk helse de siste årene, ikke grunnet innholdet men fordi jeg skrev om det til masteroppgaven. Og masteroppgaven ble ironisk nok noe som ble en stor demper for min egen psykisk helse. Egentlig elsker jeg psykisk helse, og jeg synes det er så viktig å påpeke at alle har en psykisk helse i tillegg til en fysisk helse. Det er så mange som assosierer psykisk helse med sykdom, og det er kanskje ikke så rart med tanke på hvor stigmatisert psykiske lidelser har vært og fortsatt er. Jeg tror de aller fleste er flinkere til å ivareta sin egen psykiske helse enn de kanskje innser. Samtidig tror jeg at vi lever i et såpass individualistisk samfunn, at helse blir noe helt intimt-- det er egentlig ikke noe vi deler med andre. Og kanskje det er der vi er nødt til å prøve å endre oss? Jeg har relativt unge tantebarn som jeg bekymrer meg over stort sett hele tiden fordi jeg sannsynligvis er noe nevrotisk. Men læren om å ivareta sin egen psykisk helse starter jo når livet starter. Når de faller og slår seg, så er det veldig lett å si "opp å stå igjen". Noen ganger er det kanskje viktig å ta den samtalen med kid'en og trøste. Spørre hvorfor de ble lei seg, anerkjenne følelsene deres, og kanskje etter hvert spørre hva de kan gjøre for å slutte å være lei seg. Tenk å kunne lære seg å mestre følelser på så ung alder. Svogeren min Mog er utrolig flink på akkurat dette med ungene sine. Jeg vet at det er vanskeligere for menn å snakke om sin psykiske helse. Det er bare å se i statistikken og lese forskningen som finnes om det. Så jeg prøver alltid å innlede en samtale om hvordan det går med de mannlige individene i livet mitt, spesielt de som er voksne. I dag synes jeg at vi skal ta et øyeblikk med refleksjon innover; hvordan går det egentlig med deg? Er det noe du har behov for så snakke om med en annen, så er det faktisk alltid noen som vil lytte. Kanskje det ikke er så enkelt å snakke med de rundt deg, jeg vet i hvert fall at det ofte er enklere å åpne seg for en helt fremmed person. Jeg legger ved en link til Mental Helse sine ulike kontakttjenester. I dag stod jeg opp klokken 15 etter nattevakten min. Det var i utgangspunktet en ganske fin nattevakt, men det oppstod en litt merkelig situasjon på morgenkvisten. Og da var det egentlig bare å sette i gang, så jeg begynte egentlig på blodprøvene allerede 4.30. Jeg fikk god hjelp av kolleger, og i gjengjeld hjalp jeg de andre. Du kan kanskje heller kalle det samarbeid enn å kalle det hjelp. Uansett, nå er jeg ganske sliten, og jeg håper kanskje det betyr at jeg klarer å sovne tidlig. Jeg tviler på det, men jeg må nesten bare prøve. Jeg fikk i det minste sovet ut natt til i går. Jeg vet faktisk ikke helt hvor lenge jeg sov, men det var nok over ti timer. I morgen skal jeg jobbe dagvakt, så det er bare å snu døgnet igjen. Det er søndag og det betyr egentlig rydde og vaskedag. Men jeg tror jeg skal gjøre bare minimum i dag, også får jeg ta det igjen nå til uken. Volla og ungene kommer jo mot slutten av uken, og da må jeg uansett rengjøre. Det blir en litt travel uke, så jeg skal prøve å lage en slagplan nå.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar