Disse bildene er tatt med et 35-80mm objektiv som jeg tok fra pappas eldgamle kamera som ikke er i bruk lenger. Mitt favoritt-objektiv, 18-55mm er nemlig dødt. Eller tja, den fungerer bare ikke som den skal lenger. Kameraet mitt forble hjemme mens jeg reiste til Bergen, og når jeg skulle ta et par bilder i dag, så ville det ikke fokusere. Lyden var merkelig, så jeg tenkte at det kanskje var noe galt med selve kameraet. Men forsøkte et annen objektiv som jeg misliker, og det fungerte fint. Så det er visst bare objektivet. Jeg sitter og vurderer om jeg skal kjøpe nytt, sende på reparasjon, eller kjøpe nytt kamera. Kameraet er i utgangspunktet Volla sitt, så det var aldri mitt førstevalg. Men jeg vil helst unngå å kjøpe nytt, både grunnet sentimentale årsaker, og miljørelaterte årsaker. Problemet er bare at som oftest er det mer økonomisk å kjøpe nytt enn å reparere, hvilket er en irriterende karakteristikk ved dette forbrukersamfunnet vårt. Uansett, jeg kom hjem fra Bergen i dag tidlig. Nattoget var greit, jeg sov noe. Sov likevel i seks timer da jeg kom hjem til min kjære seng. Turen startet med et nattog også, og den gang satte det seg en mann med en katt bak meg. Katten mjauet non-stop, og hørtes innimellom ut som djevelen. Jeg hørte på musikk, ble vant til mjauingen. Sov kanskje tre timer, så jeg var ganske trøtt da jeg ankom Bergen-by som fortsatt sov. Mamma og jeg satte oss på Starbucks, spiste frokost og drakk te/kaffe. Monchita kom en tur for å møte oss før hun skulle på skolen. Det var nesten litt merkelig, for hun har jo ikke vært hjemme på to uker, men jeg har jo også vært borte den tiden, så jeg har ikke fått tid til å legge merke til at hun ikke lenger er hjemme. Fredagen var en regndag, jeg kom forberedt med trenchcoat, regnjakke og skinnboots. Mamma og jeg gikk rundt på Galleriet mens Monchita var på skolen. Kjøpte meg tre nye t-skjorter, derav to rosa. Er jo hekta på rosa for tiden, men tror jeg stopper med de rosa innkjøpene der. Kjøpte meg også en pinafore i svart jeans-materiale. Den er litt stor, men synes den var et fint overgangsplagg. Det er tross alt høst nå, i mine øyne. Sensommeren kom aldri. Vi spiste en sen lunsj på en restaurant inne på Galleriet, før vi dro for å sjekke inn på hotellet. Deretter dro vi innom Monchita for å se hvordan hun hadde det, også til IKEA, hvor vi ble en stund. Jeg kjøpte et par planter til søsteren, også for vi tilbake. Jeg hadde nesten sovnet på bussen, så jeg kjente at dagen var over for meg når vi hadde dratt med oss alt fra IKEA opp i femte etasje, hvor Monchita bor for tiden. Sovnet nesten med en gang hodet traff hotellputa, også våknet jeg til alarmen min. Spiste frokost, møtte Monchita, også gikk vi og var turister for dagen. Utforsket Bergen. Dro med søsteren på kino for å se på Oppdrag Dory. Den er ikke bedre enn Oppdrag Nemo, det ville den nok aldri blitt uansett. Men jeg gråt. Gråt også av å se på Wild Child. Gråt mye på lørdagen, var en sensitiv dag. Søndagen ble brukt på en tur opp til Fløyen. Vi tok banen opp, noe som tok oss omtrent dobbelt tid av det vi brukte på å gå ned. Det var folksomt som vanlig, mamma ble forelsket i utsikten. Vi spiste sen lunsj på Matbørsen, også var klokken plutselig 15.16. "Shit, jeg skal møte Ale om et kvarter". Gikk på do, også kledde jeg på meg. Mamma tok regningen, jeg sa hadet til Monchita. Også gikk jeg for å finne Ale som satt på et trappetrinn. Hun kom fra jobb, så hun trengte mat. Hun spiste, jeg drakk iste. Også tok vi en dessert begge to. Bestemte oss for å ta bussen til båten til kjæresten hennes. Så har jeg møtt ham også. Vi drakk te og pratet om masse forskjellige ting, før det var tid for meg å reise. Vi tok bussen sammen, de gikk av før meg. Gav en hadet-klem til begge, og fikk i gjengjeld invitasjon til å bo hos de når jeg kommer på besøk. Ale sa noe sånn som "takk for at du tok deg tid til å møte meg", og jeg tenkte og sa noe om at selvfølgelig ville jeg det. Nå er det ikke lenge siden jeg har sett Ale, men før forrige gang, så hadde det jo vært et år og dager. Mamma og jeg nøt Bergen de siste øyeblikkene før vi skulle på toget. Solnedgangen var vakker, og det var en rolig søndagskveld. Nå er jeg endelig hjemme, glad for å komme tilbake til litt rutineliv, men aller mest min egen seng. Skulle gjerne hatt litt mer varme, det må jeg innrømme. Men er også glad for at høsten kommer med mulighet til å kle på seg litt mer. Jeg falt pladask for et par blå boots på Din Sko da jeg var i Bergen. Kjøpte de ikke, men resten av den dagen så jeg slike sko på alle butikkene. Det er faktisk ikke en overdrivelse. Var riktignok innom mange skobutikker den dagen i jakt for å finne sko til Monchita, men likevel. Jeg hadde nok kjøpt de om de var komfortable nok, men det var de dessverre ikke. Jeg skal begynne å se på kjole til Volla's bryllup. Mamsen fant seg en da vi var i Bergen, og den ble godkjent. Blått, det kan være et tema i bryllupet, til min store glede. Jeg lurer innimellom på om jeg kommer til å gå lei blåfargen, men den har holdt seg så lenge. Kjenner nå at jeg snur meg, venter på at søsteren skal komme hjem. Men døren forblir åpen, ingen tegn til at hun er her. Det er tomt.
