sier vi samme tinga helt til vi begge er vant til det, blir det til slutt noe sant i det

Jeg skippet forelesninger i dag for å ta en te-overdose i håp om å unngå å ha en lang hoste. Jeg så liksom for meg to intense uker med forelesninger hver dag (med unntak i helgen), og deretter uker med gruppearbeid. Og selvfølgelig lesingen som skal gjøres etter skoledagen. Og jeg bare vet at hvis jeg presser på, så kommer ikke den hosten til å gå vekk på en lang stund. Jeg har i stedet brukt noe av dagen på å lese et halvt kapittel om regresjonsanalyse. Mye av det virker uforståelig akkurat nå. Vi har hatt èn forelesning om det i forrige emne, og da hadde vi en foreleser som forsøkte å være pedagogisk, men ikke var det. Forhåpentligvis forstår jeg det bedre når vi har gått igjennom det. Det meste blir mer forståelig så fort jeg får et regnestykke. Problemet er hvis jeg skal prøve å huske på alle formlene som står i pensum. Tror jeg blir nødt til å lage en liten regelbok. Alt som er uforståelig er også frustrerende, og det blir ikke bedre når du i tillegg har PMS. Jeg har en kvise som venter på å gjøre en framtreden, brukte så lang tid på lese at jeg ikke fikk tid til trening, håret mitt har blitt så langt-- og jeg vil helst ha det kortere. Alt dette har vært med på å irritere meg i dag. Regner med at morgendagen blir bedre. Da skal jeg på skolen. (Nå ser jeg for meg reisingen i rush-tiden, og alle menneskene. Åh kjære vene).

Verden er full av blikkene alle prøver å kvittes med. Finnes ingen logikk i det. Alle bare skuespiller og ingen husker replikkene

Wednesday night I started reading the travel diary of Lara (from the Indochina trip), and it was such a nice thing, because it's always interesting to see others perspective. Also, even if I was travelling with a group, I wasn't with the other members all of the time. Even Kiwi has other memories than me because we spent time apart too. In the midst of reading, I got a notification saying Niall was doing a live Instagram-thing, so I just clicked on it. Imagine me in my bed-- it's past midnight and I've turned off the lights, and there I am watching Niall sign a few hundreds of his CD's. It was a very little engaging live-thing, and I kept thinking "this is not worth my time". But I still stayed there for half an hour, just wondering if he was sleep deprived due to his dark bags beneath his eyes. In the end, I stopped watching and went back to reading Lara's travel diary. I was sad to finish it, but I went back to watch Niall again because another of those notification popped up, and even though I didn't watch it for that long, I did watch until my phone died. It was around 2 am by then, and it felt a bit like I was deliberately sabotaging myself. I didn't plan on taking a break yesterday, and I even opened my documents. However, I just continued watching video after video, and then it was time for exercise. At least my exercise session was really good. There's just something so satisfying when the sweat starts dripping. I wanted to have an early night, but like the other night, I stayed up past midnight. It took me quite a while before I started on my exam today, but I did eventually. So far it doesn't feel great, it's like I can't put on the paper what I've got in my head. And I keep trying to compare it to my last exam, which doesn't do me any good. Apart from the comfort that I felt really confused back then, but it still went well. Despite feeling like the content wasn't all great, I'm happy that I actually did work today. I was kinda convinced I would completely stop after being productive for days. I'm hoping to finish this "last" part tomorrow, so I can start properly editing all of the parts. That being said, the thought of doing that editing sounds really awful at the moment. I was going to leave the house today, go the the post office and send my sister her birthday card. Even put on some make-up today. But I didn't want to leave the house early when it was cold, and then I knew once I started writing on my exam, I didn't want to take a break if I was productive. And then I haven't even written more than "happy birthday" because apparently I can't remember what to write anymore. I do also think that a part of me refuses to leave the house before I'm done with my exam. So I didn't do all of the things I wanted to do today, but that's fine. Progress isn't always linear, meaning sometimes you fail at things you've previously managed. It's like that song: "one step forward, two steps back". That's how life is. 

alle veit at jenter er helt gærne og gutter er klin kokos

Kom hjem til et brev fra Volla i går, hvilket var en veldig fin overraskelse. Med et flaxkort, og ser du hva hun har skrevet bakpå? Det varmet hjertet. Har hatt relativt travle timer på jobb både i går og i dag, men det har vært greit likevel. Tror jeg er litt høy på livet for tiden, for alt er bra uansett (foruten alle de grøsselige verdensnyhetene). Det skyldes også gode kolleger-- gjør noe med humøret. Jeg er riktignok veldig sliten, det har blitt altfor lite søvn de siste døgnene, og jeg merket det da jeg sloknet på stolen ute i sola etter å ha sittet på stolen i fem minutt. Jeg trodde i utgangspunktet at det skulle være regnvær hele uken, og da var det et sjokk å se at det skulle være tjuefire grader da jeg gikk fra jobb. Skal bli noenlunde likt i morgen, hvilket passer fint fordi jeg har planlagt bursdagsfeiring. Det blir koselig å få samlet noen av jentene igjen-- Sugar uteblir muligens. Snakket med henne over telefon, hvilket var veldig koselig til tross for at jeg ikke liker telefonsamtaler. Nevnte en teoretiker for henne, fordi teoretikeren er på pensumet mitt til høsten. På videregående hadde vi et fag som innebar en haug med teoretikere, så vi er nesten på fornavn med avdøde teoretikere. Hun husket selvfølgelig teoretikeren jeg nevnte. Jeg måtte benytte timene etter jobb til å rydde litt før Ale kommer i kveld. Kommer antakeligvis ingen innlegg her før etter Amsterdam-turen som jeg fortsatt egentlig ikke har satt meg helt inn i. Jeg kjenner at jeg bare gleder meg til å oppleve en ny by, nye erfaringer, og å sykle rundt. Har uansett gode minner med Ale og sykling. Forhåpentligvis er Ale også trøtt i kveld-- da jeg veit at hun har gått av nattevakter i dag, slik at vi legger oss noenlunde tidlig. For det er livet som (pensjonist) tjuetre. Akkurat nå, i dette øyeblikket, så kjenner jeg på en stor glede og takknemlighet for livet mitt. Kjenner på takknemligheten over de utrolig fine menneskene rundt meg og all den gleden de bringer livet mitt. Takk.  

verden er ikke bra nok, vi er perfekt

I går satte jeg meg på toget i retning til Kiwi. Jeg hørte på mange fine sanger av norske artister, noe jeg syntes var passende. Favoritten min for turen var Vi er perfekt men verden er ikke det av Cezinando. Både hans versjon og Astrid S' cover. Sistnevnte hørte jeg før originalen, men jeg liker begge to på ulike måter, og begge fikk meg til å glise ut av vinduet mens jeg stirret på den norske naturen. Det tok meg under to timer før jeg var et helt annet sted i landet, og vi begynte dagens mange eventyr. Vi syklet rundt omkring, og det føltes ut som å være tilbake i barndommen. Ikke bare det å sykle, men stillheten og atmosfæren i Sandefjord. Vi dro ned til byen, hvor vi gikk rundt i fine interiørbutikker og jeg fikk en notatbok av Kiwi. Spiste røkt laks i en bakgård, og spiste is på et sted som minte om Thailand kanskje. Vi gikk i parken og trente på treningsmaskiner, vi tok oss en svingom til den "falske" konserten, vi satte oss ned ved en brygge og Kiwi fortalte meg om livet hennes som and. Vi klatret opp to utsiktspunkter. Den siste var perfekt, det var ingen andre mennesker der, været var lunt, og vi så hele byen. Vi fikk overblikk, fysisk og mentalt som Kiwi påpekte. Det var godt etter en hel dag med mange inntrykk. Jeg elsker å finne steder i naturen som gir meg ro i sjelen. Som regel setter jeg på en fin sang og nyter det hele. Vi hørte på Klar Ikke Pust av Sondre Justad, fordi den var en god representant på et tema jeg og Kiwi hadde snakket om tidligere. Det er ikke en lang sang, egentlig en intro, men den lille teksten er en tekst jeg er veldig glad i: "Klar ikke pust, men æ veit det kan gå vess æ klar å stå i det selvom æ får lite luft. Æ veit æ å kan vær tung å forstå, veit æ har det å i mæ". Livet er som en stor test, du blir utsatt for en rekke situasjoner som kan være ubehagelige, leie, dritt. Men mennesker er unike vesen i det at de som regel tilpasser seg enhver situasjon. Men så er det slik at jeg synes at den tilpasningen skal innebære å virkelig bearbeide situasjonen, ikke bare ignorere det og stikke hodet i sanden. Jeg ble med Kiwi på en slags religiøs prat, og det var kanskje egentlig en bra slutt på dagen. Det gir litt perspektiv å høre på andres tanker og tro, hvordan andre lever livet sitt. Jeg har et åpent sinn, men jeg tror ikke jeg noengang kommer til å "tilhøre" en religion. Jeg er en av de som plukker det jeg synes er fint fra ulike religioner, og for meg er det viktigste å være snill mot andre. Den gylne regel, det er den jeg lever etter, og den finnes omtrent i alle religioner. Vi spiste en sen middag og snakket om dagen. Også satte vi oss i sofaen med en kopp te og snakket, filosoferte. Det var utrolig hyggelig. Jeg hadde 22 timer i Sandefjord, og de brukte jeg på å utforske stedet og å ha gode samtaler. Det var mer enn jeg hadde forestilt meg, og det er jeg takknemlig for. Jeg har vært hjemme i et par timer, og dog jeg har hatt en fantastisk tid, så gikk det utover søvnen. Så jeg er riktignok ganske søvnig og gleder meg til å legge meg etter kveldsvakt i kveld. Forhåpentligvis synes Ale det er greit å slappe litt av i helgen før vi reiser avgårde.