please come back to me darling, I get restless when you're not around

Gårsdagen var en spesiell dag. Jeg møtte min belieber friend for første gang på en måned, hvilket er merkelig å tenke på. Merkelig å tenke på at jeg ikke husker sist jeg satt i stuen hennes, selv om det ikke føles ut som måneder siden. Møtte faktisk Aggy for et par dager siden, og det var nesten samme regle. Har ikke sett henne på et halvår, men sa at det føltes ikke ut som om det hadde gått så lang tid. Alarmen min gikk 7 i går. Tenkte jeg skulle trene før jeg møtte min belieber friend i byen. Da jeg endelig klarte å dra meg fra frokostbordet, hadde det gått et par timer, og jeg skjønte at jeg hadde litt hastverk. Mens jeg gjorde meg klar for verden, hørte jeg ringeklokken. Nysgjerrig, fordi vi sjelden får mennesker som ringer på, kikket jeg ut vinduene i døren. Ute stod to velkledde eldre damer. De var av den religiøse typen, men forlot eiendommen raskt etter komplimenter for min mors hage, og to brosjyrer. De hadde visst allerede pratet med min far. Ute på bussstoppet møtte jeg min nabo som skulle samme vei. Vi pratet som gamle kjente, til tross for at jeg oftest har samtaler med hennes mann. Jeg og min belieber friend feiret gårsdagens triumf med lunsj på Südøst, som virket mer som en middagsporsjon. Ekte (og uekte) bondepiker som vi er, valgte vi å spise tilslørte asiatiske bondepiker. Fantastisk godt. Vi satt fra lunsjtider til middagstid, skravlet om forskjellige ting som inkluderte å sikle. Etter ca. fire timer bestemte vi oss for å forlate restauranten, fikk en regning som var tredoblet det vi egentlig skulle betale. "Betaler ikke for fire vinglass når jeg ikke har drukket en eneste". Betalte imidlertid for en dyrere te, enn jeg egentlig skulle. Servicen var kanskje ikke top knotch på mitt andre besøk, men maten var like god som jeg hadde forventet. Vi ditchet trikken og valgte å gå tilbake til sentrum. Gikk hver våre veier etter min belieber friend hadde fikset min nye rosa refleks i støtte for kampen mot brystkreft. Det er rart, vi var sammen i sju timer i går, men jeg ble likevel trist når vi forlot hverandre. På bussen hjem møtte jeg nok engang naboen, og jeg fikk en følelse av en full sirkel. Jeg har brukt tid på å skrive i dag, og det er det jeg har dedikert dagen min til. De neste dagene er jobb, jobb og jobb. Nattevakter som jeg gruer meg til, og tilslutt min tredje søndag på rad. Alt dette før jeg pakker kofferten og reiser til min søster, og forhåpentligvis kan oppleve denne (avbildet) utsikten igjen. 

take me to your river, I wanna go

Himmelen er et dynamisk bilde som jeg aldri går lei. Det har nesten blitt en del av min daglige rutine-- å sette meg på balkongen og observere himmelen, solnedgangen og alt annet jeg finner. Det gir meg en indre fred og ro som jeg ikke har funnet andre steder. Dagen i dag ble brukt på en ordentlig rengjøring av soverommet, ettersom jeg ikke husket sist det ble gjort. Å vite at hybelkaninene befinner seg i støvsugeren, og ikke lenger under senga gir meg en annen type ro. Byttet bilder i bilderammene mine som står i vinduskarmen, gamle plassert tilbake i fotoalbumet. Vasket sminkekoster, vasket skinnsko og smurt de inn med nytt lag voks. Laget en "to do" liste for første gang på en måned kanskje. Bestemt meg for å trene i dag også, så da har jeg endelig klart å få livet på en ordentlig sti igjen, etter uker i villmarken. Viktig å minne seg selv på at det er ingen som vet alt, ingen som har alle svarene. Du og jeg, vi er ikke de eneste som faller utenfor stien innimellom. Med et smil om munnen, sier jeg god tirsdag. I kveld gleder jeg meg til å se på Kongen på haugen, beste tv-programmet jeg har sett på lange tider. Broren min tittet rart på meg da jeg så den første episoden på reprise. Lo så det verket i kroppen. Nå skal jeg finne frem yoga-matten min. 

Been traveling these wide roads for so long. My heart’s been far from you, ten-thousand miles gone

I finished reading the Lovely Bones at 2 am, technically Thursday, whilst my sister and her friend was giggling in the neighbour room. In the library, there were two copies of the book. One paperback and a hardcover book. I chose the paperback, because prefer the feeling of holding a paperback more than I do with a hardcover. It also looked so worn and loved, that I couldn't not pick that one. It's one of my favourite parts about the library, finding worn books that smells of old book and all it's been through. There's no summary on this paperback, nor can I find an official summary for it. It's narrated by a girl named Susie Salmon. She's dead, was murdered, and tells her story from heaven, looking down at her family. I mentioned that I'd seen the movie, so I knew bits of the story. But with all film adaptations, there's always details and scenes that'll be left out. Mainly because it doesn't translate as well as on film like it does in the book. It's been awhile since I've seen the movie, and I've already put it in my list to do, so it's somewhat hazy what I remember. The book is more gruesome in details than I remember the movie. But hands down, it's a beautiful novel. From the first line, it's caught you. And it's hard to put the book down, which is why I ended up reading it until 2 am. There's so much to the book, despite being only about 400 pages. It's not only about a dead girl, it's about handling grief, society, growing up, etcetera. It's a definite recommendation of mine, one of those you won't forget. One of the things I did when being in a funk this week, was to immerse myself into the One Direction world. It's a known strategy for me, as they almost always manage to put a smile on my face. It's nice to enjoy them whilst they're still together, having fun being loons. Been rewatching their gig at iTunes Festival, because it's extremely rare that they do gigs for small crowds nowadays. It's something I would definitely have been for them to do, but there's more money in stadiums. Artists don't have to play as many gigs in order to earn the same amount of money, which means they get more breaks, and that way more people get to see them. However, as my Tumblr friend told me "quality over quantity". I escaped my bed and the darkness today in order to buy chocolate, Cheez doodles and grapes. It was worth it, my sweet tooth says. The bod says something else entirely, and would probably enjoy it more if I'd start exercising again. Before I go I would very much like to recommend a beautiful song. It's called River by Leon Bridges. It's just really good. I listened to it in the midst of the most stressful part of a handball match. I was really agitated, irritated, and angry. It's rare to see me as agitated and angry outside watching a handball match. The tendency to scream and shout profanities is also big. Which is maybe why the song was so great, because it actually mellowed me out a bit. Made me calm. Maybe listen to it tomorrow morning, when you wake up. 

If you'll be my star, I'll be your sky. You can hide underneath me and come out at night when I turn jet black

Jeg har ikke følt meg like fredfull på en lang stund. Det gir perspektiv når du sitter ute på balkongen med en kopp te, og med den beste utsikten; en vakker solnedgang som maler himmelen i en fargepalett som en kan drømme om. Satt ute og nøt naturens vidunder. Det har vært en lang uke, en der jeg plutselig stod opp på feil ben en dag, og humøret var på bånn. Pottesur fordi jeg måtte stå opp så himla tidlig, slitsomme vakter på jobb- jeg har vært merkelig, mer merkelig enn vanlig i humør. Og det fortsatte frem til i dag, da jeg stod opp til lyden av min kjære vekkerklokke. For første gang på lenge, flere uker, tenkte jeg faktisk "jøss, så deilig å stå opp halv seks". Til tross for at jeg var våken et par ganger i løpet av natten kjente jeg meg uthvilt, og positiv til dagen og verden. Arbeidsdagen gikk sakte, men rolig. Roligere enn jeg har opplevd på uker, måned(er) kanskje. Det var deilig med en forandring. Overgangen til oktober var noe vanskeligere enn forventet. Takk lov for den vakre solnedgangen. Å sitte ute på balkongen føltes litt som om å flyte i et vann, uten at det er noen anstrengelser. Det var som om hodet mitt endelig kunne gi slipp, som om de høye skuldrene plutselig falt ti hakk ned. 

maybe I am just as scared as you

Sometimes the sky looks alight. Sunset just puts the sky on fire. It's a nice welcome to October, I think. Today is the first day I've felt like you've not understood, not read between the lines. My message isn't even that well hidden, should be blatant. Made me want to yell at you, but I'm not sure you'd hear anything. Like talking to a wall, or screaming. Most of all it made me disappointed to realise that I've put too much faith in you. I dreamt of a place that I've dreamt of over and over. It's supposedly my childhood home, where I grew up. We're cycling, and then we're walking. We're five, and then twenty two. We walk through a creepy tunnel, and then suddenly we've ended up beside mountains, and it's quicksand everywhere. It's been years since I've seen these people, yet they're so vivid in my dreams. Hello to you, you and you. You should have been there for me, like I should have been for you. There's dread in my body, from the tips of my toes to the epicentre, my head. It's terrifying, challenging myself. But apparently that's the way growth happens, and I'd rather not wilt.