I've been sleeping tonight because I don't know how I feel

På vei til Phnom Peng (Kambodsja), hvor vi er nå, skrev jeg en dag for dag dagbok i notatblokken min på iPhone. Dessverre blir utformingen helt feil dersom jeg limer inn alt i et innlegg. Jeg orker heller ikke å skrive det på nytt. Nå har jeg allerede skrevet dette innlegget som skrives nå en gang, men noe gikk galt og alt ble slettet (insert irritert emoji). Dag 5: dagen i dag startet 7.20 da vekkerklokken ringte. Kiwi var ikke helt i form da de gratise shotsene i går tippet henne over kanten, så hun valgte å bli igjen på hotellet i dag. Vi dro nemlig på et fengsel og The Choeung Ek Genocidal Center. Vi lærte om folkemordene som foregikk i Kambodsja, og jeg fikk mer grafiske detaljer om torturmetoder enn jeg noensinne ønsket. Det var veldig mange inntrykk, ting som gikk veldig inn på meg. Så mesteparten av tiden var jeg faktisk på gråten. Vi fikk møte to av de resterende fangene som overlevde fengselet (det var kun fem som overlevde), og kanadieren i gruppen min kommenterte at han minnet henne om bestefaren sin. Det slo meg liksom at han minnet meg veldig om min egen bestefar, og da begynte tårene å renne. Jeg stod med solbrillene på, vendt mot veggen. Tok litt tid å hente meg inn, og jeg er sikker på at det så ut som om jeg var i ferd med å gråte hvert øyeblikk. For det var jeg jo. Til tross for at besøkene la en demper på humøret, så angrer jeg virkelig ikke på at jeg gjorde det. Det er noe med at Kambodsja føles mer ekte for meg nå, mer enn ett av de mange stedene jeg skal besøke på denne turen. Det var et øyeblikk hvor jeg var sikker på at jeg så Ale. Det var riktignok 10 meter avstand imellom oss, men hun hadde lik ansiktsform, hår og klesstil. "Du er ikke tilfeldigvis i Kambodsja?" spurte jeg henne da jeg kom hjem. Hun er visst ikke i Kambodsja, men da har hun hvertfall en doppelganger. Jeg hadde håpet på å kunne stikke innom hotellrommet da vi kom tilbake fra touren, men vi reiste rett til restauranten der vi skulle spise lunsj. Denne gangen joiker Kiwi. Hun var blitt bedre. Jeg spiste en veldig god vegetarpizza. Den var liten, men jeg slet med å få i meg alt. Var liksom så veldig sliten. Hadde tilfeldigvis satt meg ved mesteparten av guttene, så jeg hørte på samtaler om pistoler. Må innrømme at jeg har null peiling på dette emnet, men jeg lærte faktisk en del ting. Kiwi og jeg forlot hoteller litt tidligere enn de andre, men endte opp med å gå oss noe vill. Fant heldigvis frem tilslutt, og innen den tid var de andre tilbake. Mens Kiwi gikk for å legge seg ved bassenget, dusjet jeg. Fikk litt alenetid, hvilket jeg ikke hvor mye jeg hadde behov for før da. Det er nesten så jeg har glemt at jeg blir sliten av masse mennesker. Nå ligger både jeg og Kiwi i sengen og slapper av. Om noen minutter skal vi møte resterende av gruppen for å spise. Planen min i dag er å dra hjem tidlig for å sove. I morgen venter atter en reisedag til Sihanoukville. Der venter strand, øyhopping og eventuelt snorkling. Nå skal jeg ta en kort lur. Toodeloo.