Jeg nærmest kastet fra meg skiene i snøen da jeg ankom huset til Marble. Ringte på døren som ble åpnet av Marble som gikk og bar på pizzadeig. Jeg hoppet rett inn i arbeidet og tok frem diverse topping og begynte å kutte opp. Det er nesten en sånn refleks når jeg er hos Marble, vi lager mat og ser på film. Denne gangen satt vi ved bordet på kjøkkenet med hennes foreldre og diskuterte skismøring. Senere så vi på filmen som heter When In Rome, som jeg trodde jeg hadde sett. Isåfall er det kun starten jeg har fått med meg, for jeg kjente ikke igjen noe av det andre. Imidlertid er filmen blitt seks år gammel, så det kan hende alt har gått i glemmeboka. Den var hvertfall typen film som jeg og Marble pleier å se på. Vet ikke hvor mange ganger vi har sett på Leap Year sammen for eksempel, hvilket kanskje hadde vært passende nå. Vi ble sittende og se på tv mens vi spiste muffins som luktet himmelsk (kanel). Jeg snakket om en av mine yndlingsfilmer som går under navnet Francesca i dette husholdet. "Den er liksom feel good, også liker jeg interiøret," sa jeg. Vi la oss ved midnatt fordi vi begge egentlig er Askepott. Nei, det var grunnet at vi skulle opp tidlig for å stå på ski. I utgangspunktet skulle vi gå en løype som var 4,5km per vei (dvs. 4,5km opp til hytten, og samme avstand ned igjen). Men da vi kom til hytten så hadde det gått så fort, føltes liksom ut som en altfor kort tur. Så vi gikk like så godt (likesågodt, likeså godt, hva er det riktige?) videre. Den originale løypen var kjent for oss begge, men vi gikk blindt i skisporene som gikk lenger inn i skogen. Men vi hadde ca. bestemt oss for hvilken løype vi ønsket å følge, hvilken avstand. Vi måtte stoppe opp innimellom og lese skilt, og vi gikk opp til en privat hytte fordi vi trodde kanskje at det var destinasjonen. Men tilslutt, etter den siste bakken vi turte å gå videre før vi hadde tenkt til å snu, fant vi jammen meg destinasjonen. Vi hadde liksom grublet litt på hvorvidt vi burde snu ettersom vi ikke helt visste hvor destinasjonen var. Men du vet når du har bestemt deg for noe-- se for deg en joggetur der du i forkant har bestemt deg for å jogge en viss avstand. Det er liksom surt å ikke fullføre (med unntak om dersom du har skadet deg eller virkelig nådd grensen din) det, og selv om du har jogget langt, så var det ikke målet ditt. Det var samme følelsen jeg hadde, noe som jeg delte med Marble. Så vi gikk videre. Vi satte oss ned på en slags kafe for å få litt mat og drikke i oss. Betjeningen var veldig hyggelig, hvilket jeg satte stor pris på. Vi ble kanskje sittende en halvtime, da vi visste vi hadde litt av en tur tilbake. Verken av oss visste egentlig hvor vi var, og jeg ser nå at det faktisk er forbi hvor min belieber friend bor, hvilket er ganske sykt. Veien tilbake var lettere enn jeg hadde tenkt. Var noe sliten, men armene var ikke like tunge, eller jeg kjente det hvertfall ikke. Fikk en ekstra boost av kanelbollen jeg nærmest inhalerte da vi satt på kafeen. Tur og retur resulterte i 22km eller 2,2 mil. Med tanke på at dette er min første skitur på fire år, så er jeg veldig fornøyd. Vi mestret målet vårt, jeg har endt opp med en kropp som verker etter skituren, og jeg falt ikke en eneste gang. Var veldig nærme èn gang, men jeg klarte overraskende nok å holde meg på bena. Jeg var ganske skeptisk til utforpartier i løypene, spesielt da du ikke nødvendigvis ser hele strekningen grunnet svinger. Så jeg ploget en del på veien til destinasjonen. Men på veien hjem så blir man så sliten at man nesten glemmer litt det frontallappen er så flink til å minne meg på. Så da var det liksom ganske full guffe nedover, og det var derfor jeg nesten falt. Hadde ikke hatt noe imot å falle. Det jeg egentlig var redd for var å komme utenfor løypen, type havne i en grøft eller ned i et vann. Det snødde kanskje, og det var kanskje overskyet, men jeg synes vi hadde veldig gode forhold. På veien hjem dro jeg med meg skiene inn på postkontoret, mitt femte hjem, hvor jeg hentet et par sko jeg bestilte fra ASOS. Dessverre var de for små, og dessuten var de ikke helt det jeg hadde sett for meg. Det sure er at jeg har betalt ekstra for rask sendelse, men det finnes veldig mye mer surt i verden. Humøret mitt er hvertfall ikke særlig påvirket av dette. Heldigvis har jeg et par andre sko i tankene som blir en erstatter. Nå måtte jeg tenke litt, på hva jeg skal gjøre med resten av kvelden. Tiden blir brukt til å skrive til Tumblr-vennen min og til Teen Wolf! Nesten så jeg glemmer sistnevnte hver uke, men så kommer jeg på det, og det er en så fin overraskelse.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar