make it all up as you dance along just like we all have done, for all of our lives

Pappa kjørte meg til biblioteket, for han var på vei ut selv. Jeg leverte reiseboken, gikk videre til senteret. Du vet følelsen av at flere stirrer på deg enn den normale mengden? Vel, det var den følelsen jeg hadde. Og først ble jeg litt panisk da jeg tenkte jeg sikkert har glemt å dra opp glidelåsen. Etter litt sånn diskre bevegelser hvor jeg kjente etter, så innså jeg at det ikke var det. Uansett, så fortsatte følelsen av at flere stirret på meg enn vanlig. Jeg har ikke på meg sminke, men det skjer jo ofte, tenkte jeg. Nei, hva det var vet jeg fortsatt ikke. Men jeg endte opp med alt jeg hadde planlagt å kjøpe, inkludert en mindre kamerabag til Canon-kameraet. Så nå blir det bilder likevel! Å ta bilder er liksom en del av turen min, og av den grunn så gleder jeg meg mer. Etter jeg var på senteret i dag, ordnet jeg med tingene jeg hadde kjøpt, og omtrent 45 minutter senere kom Oyster på døren. Monchita forlot faktisk rommet sitt for å sitte med oss i stuen, før vi gikk opp. Oyster fikk se igjennom fotoalbumene mine (mange av bildene inkluderer henne), mens jeg gikk igjennom hva jeg hadde pakket i sekken(e) min(e). Klokken ble plutselig kvart på seks, og Oyster måtte dra, mens jeg skulle ta meg en tur til posten og hente en pakke. Nå gjenstår det bare en pakke igjen, den viktigste. Sannsynligheten for at den når frem i tide er minimal. Uansett, vi sa våre adjø ved bilveien. Klemmer ble utført, og vi gikk morsomt nok hver vår vei i motsatte retninger. Neste gang vi ses er det omtrent bursdagen til Oyster. I pakken ventet et øyenbrynsprodukt. Jeg er så flink til å bestille sminke. Da jeg omsider kom hjem og skiftet fra joggebukse til joggebukse (yes, fra slack til ennå slackere), skypet jeg Kiwi. Jeg har ikke brukt Skype på denne pc'n før, så jeg måtte laste ned programmet som automatisk fant alle mailer jeg har vært assosiert med opp igjennom tidene. Det er liksom en blast from the past, bare å se på alle e-mailene. Uansett, jeg og Kiwi gikk igjennom hva vi har pakket. Jeg viste frem den lille carry-on sekken min. Jeg synes virkelig at den ligner på en sånn førskolesekk, men det er mitt valg å ha den med. Ønsker liksom ikke å legge til mer vekt enn jeg har behov for. Vi sa hadet rundt åtte, og jeg måtte ned for å få i meg litt å spise. Du vet den følelsen av lavt blodsukker. Glemmer alltids Tid for hjem, også kommer jeg ned sånn midt i programmet. Men det er greit uansett. Likte spesielt dagens resultat. Også hadde mamma kjøpt røde druer som var perfekte. Da er jeg fornøyd. Nå skal jeg straks gå og legge meg, kjenner jeg er trøtt. Og i morgen blir det mest sannsynligvis et møte med Sugar og Kiwi. Jeg har funnet ut at det er en grense på hvor mye man kan pakke om igjen og om igjen. Nå føler jeg meg ganske ferdig, hvilket er flott.