Mamma sa: velg dine slag. Tenk langt, ikke dag for dag

Mandag var et low-point, hvor jeg omtrent var definisjonen til det motsatte av egenomsorg. Utenom på slutten av dagen da, for da gjorde jeg yogaen som jeg hadde skippet på søndagen, og skrev de ukentlige målene jeg ikke hadde fått skrevet ned. Gårsdagen var en helt annen dag og en helt annen meg som stod opp. Mens klesvasken stod på, dro jeg på meg den blå faux-fur jakken min og gjorde alle ærender jeg hadde unngått. Det inkluderte å hente pakkene mine med mine nye mensen-truser og sko. Mensen-truser? Med det mener jeg at jeg har ett par truser i undertøysskuffen som er så sykt stygge men behagelige. Det minner meg om denne scenen fra Bridget Jones. Men nå er det faktisk blitt sånn at mine favoritt mensen-truser er iferd med å gå i stykker. Jeg har hatt de i årevis, men heldigvis har de ikke sluttet å produsere modellen, så derfor har jeg anskaffet nye mensen-truser. Er dette tmi? I det minste synes jeg at det dere bør ta med dere fra denne biten om mensen-truser, er at når du føler deg svært lite komfortabel, prøv å omringe deg med alt annet som gir komfort. Jeg gjorde en de-cluttering av undertøysskuffen og ble faktisk kvitt en halv pose med undertøy og badetøy som jeg egentlig ikke brukte. Det har vært en greie jeg har hatt lyst til å gjøre en stund, men ikke har prioritert tid til. Men nå er det gjort, og skuffen er mer organisert. Skoene jeg hentet i går er et par Nike Blazer Low i fargen sand, og jeg er forelsket. De er akkurat det jeg ønsket meg, selv om formen på skoene er litt uvante for meg. Jeg eier relativt mange par sko, men de jeg bruker til hverdags er stortsett svartfarget. Så jeg synes faktisk at jeg gjorde et fornuftig kjøp, i og med at jeg egentlig også har lyst til å kjøpe nye vintersko. (Det virker ut som det motsatte av det fornuftige valget, men jeg lover at det er logikk i det). I dag måtte jeg snooze på alarmen. Jeg har nemlig forsøkt å prøve meg på en kl. 7-alarm fremfor klokken åtte. Men det gikk ikke i dag. Det gikk fint, for jeg brukte flere timer på skolen og var svært effektiv. Det hjalp kanskje med at jeg gikk bak en kar på vei til skolen som jeg syntes var svært attraktiv grunnet stilen hans. Så aldri ansiktet, men det er nok like godt. Jeg var faktisk såpass effektiv i dag at jeg ble ferdig med dagens oppgaver før tiden. Men jeg åpnet en ny bok jeg har lånt om Giorgi's fenomenologiske analyse, og begynte å lese. Så jeg endte opp med å sitte på biblioteket lengre enn planlagt. Jeg pakket sakene mine og gikk til printeren, hvor jeg faktisk ble i en halvtime og jobbet mer. Så jeg endte opp i rushen på vei hjem, men det var faktisk en blessing in disguise, for det førte til at jeg rakk bussen hjem selv om den skulle ha kjørt to minutter før jeg gikk på bussen. Livet ass. 

sånn er verden blitt, du må ta litt dritt, hvem sa det var lett

Visste ikke hva jeg skulle skrive til deg. Jeg gikk frem og tilbake fra å skrive noe gjennomtenkt og mine spontane tanker. Det endte med det sistnevnte, jeg ville være helt ærlig. Trykket på enter-knappen og den var sendt avgårde. Til et annet kontinent, til et annet liv. Du har ikke svart, men det er ikke nytt. Disse dager svarer vi ikke hverandre på flere uker, måneder. Jeg tok det opp engang, sa at "det er et mirakel at vi har holdt kontakten", da du unnskyldte deg for sent svar. Kanskje vi bør avslutte. Jeg sa det ikke direkte, men jeg antydet til det. Du leste igjennom linjene, og sa at du ville fortsette, du hadde et behov for å beholde denne tråden til noe annet enn ditt eget liv. Du har ikke svart, for hva skal du svare tilbake? Hva ville du at jeg skulle si til deg? Hvordan trøster man en person man egentlig ikke kjenner? Du har kanskje åpnet deg mer til meg enn jeg har til deg, du har gjort deg selv sårbar. Du er modigere. Jeg er ikke overrasket. Det er mandag, og alarmen gikk klokken åtte. Jeg lå i sengen i et kvarter før jeg turte å dra av meg dyna. Face the cold, det er straks vinter nå. Fuck. Jeg kledde på meg, vasket ansiktet, spiste frokost og pusset tennene. Også var det bare å få pakket sakene mine da, og dra til skolen. Men jeg "måtte" lade mobilen, og da kunne jeg likegodt lese den fanfictionen jeg begynte å lese på lørdagskvelden. Mobilen ble ferdig-ladet, men jeg hadde fortsatt 600 sider igjen å lese. Men jeg skal jo på skolen, sa jeg i min indre dialog. Jeg har ikke lyst, jeg vil ikke, jeg kan dra senere. Å lyve til seg selv, det er jeg flink til. Det er mandag og jeg har brukt mesteparten av dagen i sengen. Jeg har vært trist uten noe særlig grunn, føltes det i hvertfall ut som. Etter en sjekk på Clue-appen, så er det nok PMS som står bak. Har druknet meg selv i et hav av triste tumblr-sjeler og tillat meg selv til å føle. Tårene henger igjen i øyekroken, men de faller ikke ned kinnene. De bare er der. Jeg er sliten, er ikke du? Nevøen min har bursdag denne helgen, og jeg har ikke ordnet noe gave. Har til og med klart å skrive navnet til feil nevø på kalenderen min. Søsteren har bursdag om en uke, og jeg har ikke ordnet noe til hun heller. Jeg kommer ikke til å gjøre det heller, jeg orker ikke, orker ikke. Det føles litt ut som om jeg mister meg selv, biter av personen jeg er faller bort. Og jeg klarer ikke å stoppe det selv om jeg vet hva jeg må gjøre. Jeg klarer ikke å være like modig som deg. 

Alle ser på, ingen tør å si noe. Sånn er verden blitt, du må ta litt dritt, hvem sa det var lett

Jeg hadde i utgangspunktet startet på regneoppgavene tilbake til da vi fortsatt hadde forelesninger. Men så sluttet jeg, for å lese ferdig pensum slik at jeg kunne lage meg notater. Det virket mer logisk på den måten. Etter jeg omsider var ferdig med notater i går, så begynte jeg på oppgavene. Jeg har vel omtrent ikke rørt dette emnet siden jeg hadde framlegget mitt for rundt fire uker siden. Og jeg kjente veldig på det når jeg startet på oppgavene i går, for jeg måtte virkelig sette meg tilbake i en tankegang jeg ikke vanligvis er vant til. I dag måtte jeg stoppe opp på en oppgave som jeg ikke fikk til. Heldigvis fikk jeg en medelev til å forklare meg fremgangsmåten, og jeg kom meg videre. Men når det er sagt, så måtte jeg prøve ganske mange ganger før jeg endelig fikk det til. Selv om jeg har kommet meg videre på de andre oppgavene, betyr det ikke at jeg ikke har stanget i veggen flere ganger. Men det har gått overraskende fint. Jeg hadde forventet at det skulle bli litt mer sinne og aggresjon, men jeg har vært ganske dempet. Kjenner at det er veldig fint, ettersom jeg henger litt etter med arbeidsmengden som jeg hadde håpet på å få gjort. Du vet når det ikke bare er motgang liksom. Nå skal det sies at jeg måtte ta meg en te-pause med litt oreos etter å ha gjort ganske mange feil på den oppgaven jeg trengte hjelp til. Nå er det snart bare to uker igjen til eksamen, og siden jeg mister litt dager i hensyn til kusinen, jobb og Harry Styles konsert, så har jeg ikke råd til å ta meg pause de andre dagene. Det går egentlig i mot instinktet mitt, med å prøve å opprettholde en god helse. Men heldigvis er det bare for en kort periode. Uansett så er en Harry Styles konsert og turist-turer i byen absolutt kategorisert som pauser. I hodet mitt så letter alt opp etter den eksamenen. Hodet tror at jeg har så mye fritid etter det, men i realiteten så er det bare mye arbeid ut dette semesteret nå. Men som sagt så forstår ikke hodet det nå, og det er like fint. I stedet så drømmer hodet seg bort i bikinier. Det har ikke gått såpass langt at jeg har begynt å søke etter strandferier, for det tar opp for lang tid. Men å drømme meg bort i bikinier som signaliserer en strandferie-- det er OK. Jeg har jo uansett en bikini-avhengighet føles det ut som. Hvem er det som trenger å kjøpe seg en ny en hvert år? Tydeligvis jeg. Det er jo faktisk sånn at det ikke er sikkert at det blir noe strandferie på meg i år uansett. Utifra snap, har jeg en mistanke om at Volla har kjøpt te til meg. Jeg klaget nemlig på mangelen på favorittteen min, fordi den dyreste matbutikken selvfølgelig har fått monopol og selger den for ganske mye penger. Jeg er ganske sikker på at man ikke finner den i Bergen, men i Ålesund og Trondheim finner man den visst på flere butikker. Slik som ting har vært, så kan det jo faktisk hende at verdenen har en vendetta mot meg, og sakte men sikkert fjerner tilgjengelighet for produkter som jeg elsker. Herregud, er det en metafor for livet mitt?