Alle ser på, ingen tør å si noe. Sånn er verden blitt, du må ta litt dritt, hvem sa det var lett

Jeg hadde i utgangspunktet startet på regneoppgavene tilbake til da vi fortsatt hadde forelesninger. Men så sluttet jeg, for å lese ferdig pensum slik at jeg kunne lage meg notater. Det virket mer logisk på den måten. Etter jeg omsider var ferdig med notater i går, så begynte jeg på oppgavene. Jeg har vel omtrent ikke rørt dette emnet siden jeg hadde framlegget mitt for rundt fire uker siden. Og jeg kjente veldig på det når jeg startet på oppgavene i går, for jeg måtte virkelig sette meg tilbake i en tankegang jeg ikke vanligvis er vant til. I dag måtte jeg stoppe opp på en oppgave som jeg ikke fikk til. Heldigvis fikk jeg en medelev til å forklare meg fremgangsmåten, og jeg kom meg videre. Men når det er sagt, så måtte jeg prøve ganske mange ganger før jeg endelig fikk det til. Selv om jeg har kommet meg videre på de andre oppgavene, betyr det ikke at jeg ikke har stanget i veggen flere ganger. Men det har gått overraskende fint. Jeg hadde forventet at det skulle bli litt mer sinne og aggresjon, men jeg har vært ganske dempet. Kjenner at det er veldig fint, ettersom jeg henger litt etter med arbeidsmengden som jeg hadde håpet på å få gjort. Du vet når det ikke bare er motgang liksom. Nå skal det sies at jeg måtte ta meg en te-pause med litt oreos etter å ha gjort ganske mange feil på den oppgaven jeg trengte hjelp til. Nå er det snart bare to uker igjen til eksamen, og siden jeg mister litt dager i hensyn til kusinen, jobb og Harry Styles konsert, så har jeg ikke råd til å ta meg pause de andre dagene. Det går egentlig i mot instinktet mitt, med å prøve å opprettholde en god helse. Men heldigvis er det bare for en kort periode. Uansett så er en Harry Styles konsert og turist-turer i byen absolutt kategorisert som pauser. I hodet mitt så letter alt opp etter den eksamenen. Hodet tror at jeg har så mye fritid etter det, men i realiteten så er det bare mye arbeid ut dette semesteret nå. Men som sagt så forstår ikke hodet det nå, og det er like fint. I stedet så drømmer hodet seg bort i bikinier. Det har ikke gått såpass langt at jeg har begynt å søke etter strandferier, for det tar opp for lang tid. Men å drømme meg bort i bikinier som signaliserer en strandferie-- det er OK. Jeg har jo uansett en bikini-avhengighet føles det ut som. Hvem er det som trenger å kjøpe seg en ny en hvert år? Tydeligvis jeg. Det er jo faktisk sånn at det ikke er sikkert at det blir noe strandferie på meg i år uansett. Utifra snap, har jeg en mistanke om at Volla har kjøpt te til meg. Jeg klaget nemlig på mangelen på favorittteen min, fordi den dyreste matbutikken selvfølgelig har fått monopol og selger den for ganske mye penger. Jeg er ganske sikker på at man ikke finner den i Bergen, men i Ålesund og Trondheim finner man den visst på flere butikker. Slik som ting har vært, så kan det jo faktisk hende at verdenen har en vendetta mot meg, og sakte men sikkert fjerner tilgjengelighet for produkter som jeg elsker. Herregud, er det en metafor for livet mitt?