I've been searching for a trail to follow again. Take me back to the night we met

Gårsdagen ble som vanlig brukt til å rydde, dog jeg var litt mer grundig. Gjorde en liten overfladisk organisering av en av boksene mine med dokumenter. Også gjorde jeg en mer grundig rydding i tegne/DIY-boksen min. Jeg var veldig fan av å lage små tegninger til mine favoritt linjer i favorittsanger, og selv om det føles ut som en stund siden, så var det et lite sjokk å se at de fleste er fem år gamle. Det føles alltids ut som om jeg var mer kreativ i mine yngre dager, og kanskje stemmer det også. Samtidig tror jeg på at kreativitet endrer seg i form, og ikke minst lærer man nye ting. Uansett synes jeg det er veldig fint å ha mine eldre malerier og skisser. Jeg lengter fortsatt etter å gjøre en reell vårrengjøring, men det må vente til fredag i hvertfall. Mars-måned har hittil vært den mest tørre måneden i form av pengebruk. Og det er jo kjempefint, men jeg begynner å gå tom for en rekke ting, så det er på tide med påfyll. Det fine med å ha favorittprodukter, er at man bare kan kjøpe mye i bolk og lage et lite lager. Men så går man tom innimellom. De siste dagene har jeg vært litt mer slakk med øvingen til eksamen. Det handler om at jeg egentlig ligger litt i forkant, slik at jeg slapper litt av. Men jeg har ikke noe i mot det, for jeg bruker mer tid på hver og en, hvilket innbyr til forståelse fremfor noe som jeg kommer til å glemme på et blunk. Kiwi kommenterte at hun innimellom glemmer at jeg er student, og jeg måtte innrømme at jeg glemmer det litt selv. Jeg måtte spørre Carmila om hvor vi skal ha eksamen, siden jeg tydeligvis har glemt hvordan alt dette fungerer. Det er alltids flaut, for det er ikke så lenge siden jeg tok bachelor, men man glemmer så mye. Eller, jeg gjør det. Nå som jeg vet hvor eksamen skal foregå (og det er selvfølgelig et nytt bygg jeg er ukjent i), så kjenner jeg at nervene begynner å komme. Jeg blir ikke overrasket om jeg begynner å drømme om å komme for sent til ting. Apropos drømmer; jeg drømte om at jeg møtte en kjekk brannmann som var utrolig dum. Jeg tror jeg snakket om noe relatert til hjernemasse. Og han så ut som et spørsmålstegn og spurte hva hjernemasse var. Og jeg ble forbløffet over at noen på hans alder ikke visste det. Men så tenkte jeg i drømmen, at herregud, er jeg blitt kunnskapssnobb? Det som egentlig var en veldig merkelig drøm (jeg løp rundt på et senter, og brannmannen fulgte meg på skateboardet sitt) endte med å reflektere noe jeg frykter. “People who boast about their IQ are losers,” skal visst Stephen Hawking ha sagt. Er det bare jeg som kjente meg merkelig tom da jeg hørte om Stephen Hawking? Jeg leste på Tumblr: "it just occured to me that I always subconsciously thought that Stephen Hawking was going to live forever". Det traff meg veldig. Jeg har egentlig ikke et stort forhold til Hawking, men jeg synes han var en brilliant mann, og verden føles litt tommere.