Jeg syntes det var litt komisk timing at Thomas valgte å sende meg en melding i går kveld, rett før midnatt. Det er nemlig akkurat to år siden jeg og Kiwi begynte reisen vår til sørøst-Asia. Akkurat nå kjennes det veldig lenge siden. Jeg gikk igjennom alle bildene og videoene mine fra reisen, og det går ikke an å ikke smile når jeg ser på de. I bakgrunnen til noen av videoene mine, så hører man blant annet diskusjoner mellom de jeg reiste med. Jeg skulle ønske jeg hadde litt flere videoer, men jeg antar at jeg hovedsakelig brukte mobilen til det-- og den er jo forever gone. Heldigvis fungerer hukommelsen noe, så det sitter mange fine minner i hodet som jeg ikke har dokumentert med kameraet, eller nødvendigvis her på bloggen. Noe av det som får meg til å le mest er faktisk at t-skjortene til Kiwi krympet med hver gang vi sendte klærne våre til vask. Det som startet som en oversized t-skjorte krympet til en crop top liksom. Det er klart at jeg savner turen, savner alle opplevelsene og samholdet med reisegruppen. Men jeg har troa på at det ble så spesielt, fordi det var avgrenset til den lille tidsperioden. Jeg kommer aldri til å oppleve det samme igjen, og da må man bare være takknemlig for opplevelsen. Jeg fant ikke ut av hva jeg ville gjøre med livet den gang, men jeg fant motet til å gå utenfor komfortsonen. Jeg synes det er spesielt å tenke på at den personen jeg er i dag er grunnet alt jeg har gjort og opplevd i livet hittil. Og da er det veldig spennende å tenke på hvor jeg kommer til å ende opp. I dag ble jeg faktisk ferdig med regneoppgavene, som jeg trodde ville ta meg halvveis inn neste uke. Jeg skulle i utgangspunktet på jobb i dag, men siden jeg ikke dro dit, så fikk jeg mer tid til utregning. I går ble jeg bare plutselig ganske dårlig, og annet enn forkjølelser og langvarige hoster, så er jeg sjelden syk. Men jeg vet at når jeg blir kaldsvett, og det begynner å prikke litt i synet, så skal jeg enten besvime eller spy. Det skal sies at jeg hater å spy. Så de gangene det kjennes ut som om jeg må spy, så gjør jeg alt for å unngå det. Men når man krysser en linje, hvor alt bare føles forferdelig, og man bare er nødt til å gjøre noe for å endre på situasjonen, da er oppkast aktuelt i mine øyne. Eller tja, det er ikke slik at jeg faktisk tenker på det rasjonelt i øyeblikket, men det blir heller noe som bare skjer. Jeg slapp heldigvis å spy i går, selv om jeg hadde spyposen klar. Når jeg føler meg dårlig har jeg tendens til å legge meg i fosterstilling, men nå kunne jeg ikke ligge stille-- og jeg kunne ikke være i for mye bevegelse. Synes det er veldig spesielt hvordan kroppen fungerer. Jeg måtte sende melding til sjefen, og det var nesten litt komisk fordi jeg aldri har vært fraværende grunnet sykdom. Så jeg måtte spørre om det var noe spesielt jeg måtte gjøre. I dag har formen vært bra. De gangene jeg faktisk er syk (feber, oppkast) så går det som regel ganske raskt over, så det er jeg takknemlig for. Selv om jeg er ferdig med regneoppgaver, så mangler jeg fortsatt å fylle inn på notatene mine. Men jeg kjenner at jeg er nødt til å ta pause, for jeg har sittet til ni hver kveld nå, og det tærer på. Hør på kroppen, sier jeg. Og jeg som ikke klarer å kjenne etter når jeg blir dårlig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar