Kusinen min dro i dag. Hun trodde i utgangspunktet at hun skulle fly på kvelden, men det viste seg å være på morgenen. Så vi stod opp i 4-tiden, kjørte henne ned til togstasjonen og fulgte henne inn. Gårsdagen ble brukt til omvisning i Oslo part two, og det var heldigvis betraktelig mildere denne gangen. Kusinen prøvde seg på snøen ikledd klær som absolutt ikke var passende for det. Hun dro også av seg jakken, og gikk ikledd t-skjorte mens jeg hadde en liten photoshoot for henne. Vi spiste thai, og jeg spiste pad thai for første gang på månedsvis-- ennå en tråd tilbake til Indochina-turen. Vi endte ikke opp hjemme før klokken var 20.30, og da hadde vi vært ute omtrent hele dagen. Etter kusinen dro i morges, la jeg meg naturligvis igjen. Problemet var at jeg ikke klarte å sovne før timer senere. Og da vekket lyset meg. Så jeg er litt trøtt i dag. Er vel egentlig litt trøtt generelt grunnet alt som har foregått. Jeg har tross alt gått rundt og stresset litt hele tiden, og det kan man se på ansiktet mitt, hvor kvisene har dannet sin versjon av Bermuda-triangelet. Det har vært utrolig hyggelig med besøk, men det er også veldig greit å være ferdig med det nå. De neste ti dagene går kun til å pugge mot eksamen. Det er mars, og til tross for all snøen som fortsetter å komme, så har jeg smått begynt å komme i vår-humør. Altså, jeg er absolutt for vår, men med våren så kommer som regel en tankegang hvor jeg ønsker å rydde, fornye ting, og starte på nytt. Det går jo i hånd med alle rengjøringsvideoene jeg har sett på i det siste, og nye varer i butikkene. Og nå som kusinen dro, så føles det ut som om jeg kan begynne med litt sånne organiseringsprosjekter. Altså, det må nok bli etter denne første eksamenen, men det begynner jo uansett å nærme seg. I går prøvde jeg på en bukse-modell som jeg har veldig lyst til å elske, men som jeg ikke er helt komfortabel med. Men jeg kjenner at jeg klør etter noen nye vår-klær. På søndagen gjorde jeg faktisk min første treningsøkt på to måneder, og det kjente jeg. Motivasjonen er fortsatt egentlig non-eksisterende. Men jeg bare innså at jeg var nødt til å gjøre noe fysisk for å opprettholde helsen. Jeg gjorde noe lett, og det er nok slik jeg kommer til å fortsette videre, inntil jeg er motivert nok til å begynne på mer vanlige treningsøkter. Og det er jeg mer enn fornøyd med. I en annen tråd til Indochina-reisen de siste dagene, har jeg også pratet med Anne, som for tiden befinner seg i Vietnam med sin nye brasilianske kjærest. Jeg synes det er så utrolig artig å se hvor vi befinner oss i livet, to år senere. Nå skal jeg slappe av litt videre (kanskje lese igjennom hele Indochina-dagboken), før jeg ferdiggjør puggearket mitt-- også begynner å pugge da. Herregud, det har jeg ikke gjort på mange år.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar