sånn er verden blitt, du må ta litt dritt, hvem sa det var lett

Visste ikke hva jeg skulle skrive til deg. Jeg gikk frem og tilbake fra å skrive noe gjennomtenkt og mine spontane tanker. Det endte med det sistnevnte, jeg ville være helt ærlig. Trykket på enter-knappen og den var sendt avgårde. Til et annet kontinent, til et annet liv. Du har ikke svart, men det er ikke nytt. Disse dager svarer vi ikke hverandre på flere uker, måneder. Jeg tok det opp engang, sa at "det er et mirakel at vi har holdt kontakten", da du unnskyldte deg for sent svar. Kanskje vi bør avslutte. Jeg sa det ikke direkte, men jeg antydet til det. Du leste igjennom linjene, og sa at du ville fortsette, du hadde et behov for å beholde denne tråden til noe annet enn ditt eget liv. Du har ikke svart, for hva skal du svare tilbake? Hva ville du at jeg skulle si til deg? Hvordan trøster man en person man egentlig ikke kjenner? Du har kanskje åpnet deg mer til meg enn jeg har til deg, du har gjort deg selv sårbar. Du er modigere. Jeg er ikke overrasket. Det er mandag, og alarmen gikk klokken åtte. Jeg lå i sengen i et kvarter før jeg turte å dra av meg dyna. Face the cold, det er straks vinter nå. Fuck. Jeg kledde på meg, vasket ansiktet, spiste frokost og pusset tennene. Også var det bare å få pakket sakene mine da, og dra til skolen. Men jeg "måtte" lade mobilen, og da kunne jeg likegodt lese den fanfictionen jeg begynte å lese på lørdagskvelden. Mobilen ble ferdig-ladet, men jeg hadde fortsatt 600 sider igjen å lese. Men jeg skal jo på skolen, sa jeg i min indre dialog. Jeg har ikke lyst, jeg vil ikke, jeg kan dra senere. Å lyve til seg selv, det er jeg flink til. Det er mandag og jeg har brukt mesteparten av dagen i sengen. Jeg har vært trist uten noe særlig grunn, føltes det i hvertfall ut som. Etter en sjekk på Clue-appen, så er det nok PMS som står bak. Har druknet meg selv i et hav av triste tumblr-sjeler og tillat meg selv til å føle. Tårene henger igjen i øyekroken, men de faller ikke ned kinnene. De bare er der. Jeg er sliten, er ikke du? Nevøen min har bursdag denne helgen, og jeg har ikke ordnet noe gave. Har til og med klart å skrive navnet til feil nevø på kalenderen min. Søsteren har bursdag om en uke, og jeg har ikke ordnet noe til hun heller. Jeg kommer ikke til å gjøre det heller, jeg orker ikke, orker ikke. Det føles litt ut som om jeg mister meg selv, biter av personen jeg er faller bort. Og jeg klarer ikke å stoppe det selv om jeg vet hva jeg må gjøre. Jeg klarer ikke å være like modig som deg.