Har mistet evnen til å balansere med en sekk på ryggen. Det er så lenge siden jeg har stått på en buss eller et tog med en ryggsekk fylt med bøker og pc, at jeg ikke lenger klarer å finne et balansepunkt. På mandag slo jeg hofta inn i et sete da jeg skulle gå av bussen, og i går falt jeg bakover mot en stang mens bussen stoppet på stoppestedet mitt. Det er nesten så det får meg til å føle meg gammel. I går startet dagen min med at jeg stod opp klokken åtte. Også lå jeg i sengen i et kvarter før jeg stod opp. Og det har vært rutinen min de siste dagene. Jeg har tilrettelagt for nok timer søvn, men likevel synes jeg søvnkvaliteten har blitt veldig redusert. Klarer ikke å sove igjennom nettene lenger, også føles det ut som om jeg aldri kommer meg i dyp søvn, hvilket sikkert er grunnen til at jeg har husket så mange drømmer i det siste. Jeg antar og håper at det bare er en ting som går over, slik som det har gjort tidligere. Etter frokost lot jeg maten fordøye litt, før jeg dro frem treningstøyet. Det er veldig tilfredsstillende å starte dagen med en treningsøkt, men siden jeg vanligvis er en som dusjer på kveldene (hallo, den følelsen av å legge seg nydusjet!) pleier treningsøktene å falle til ettermiddag-kveld. Det var en utfordrende økt fordi jeg ikke er særlig sterk i overkroppen, og jeg synes push-ups er forferdelig. Men jeg kom meg igjennom, dusjet, klippet og filte negler, spiste lunsj og gjorde meg klar for å reise til skolen. En gang i måneden samles veiledere og medstudentene mine som del av en obligatorisk greie for å bestå. Utvalgte legger frem sin progresjon og de får tilbakemeldinger. Dette varte i to timer i går, og det er alltid så fint å være med på. Noen ganger fordi du får ideer, men det aller viktigste for meg er kanskje å få den følelsen av at jeg ikke er alene. De aller fleste ser ut til å være i lik situasjon som meg; at de er frustrerte. Jeg snakket med enkelte medelever etter vi var ferdige, og det var så deilig å kunne legge ut om det som frustrerte oss med prosessen. Som hun ene sa; det hjelper omtrent ikke å snakke om det med noen andre som ikke er i akkurat samme situasjon som deg. Jeg hadde forutsett at jeg kanskje ville ha noen nervesammenbrudd i forkant av oppstart av masteren, men jeg hadde aldri sett for meg denne frustrasjonen og hvordan progresjon og humør endres fra dag til dag. Det verste har kanskje vært ventingen. Venting på søknader, forespørsler, tillatelser, rekruttering, tilbakesvar, og lignende. Om jeg har lært noe i livet, så er det å vente i det uvisste noe av det mest vanskelige man opplever. Desto lenger man venter, desto vanskeligere å ikke miste håpet. Men det var veldig fint å kunne prate med medelevene i går, før jeg dro til biblioteket. Jeg bestemte meg for at jeg skulle reise hjem klokken sju, for jeg hadde ikke lyst til å være på skolen til langt utover kvelden. Det var et par andre som satt på biblioteket, og vi kunne høre noe sang-øving utenfor. Tror det skulle foregå en slags event med de ansatte. Det var i hvertfall veldig avslappende og fint å høre på i bakgrunnen mens jeg jobbet med det ene delkapittelet i solnedgangen. Åpnet mailen min, og ble overrasket over å ha fått tilbakemelding jeg har ventet på i nesten to uker. Det var en tilbakemelding som var veldig viktig, fordi jeg egentlig ikke kunne ta steget videre før jeg fikk bekreftelse eller avbekreftelse. Heldigvis var det et grønt lys, så nå er jeg ganske fornøyd. Jeg hadde 90 minutter på meg på å jobbe med oppgaven, og selv om jeg ikke kom så langt som jeg hadde ønsket, fikk jeg gjort relativt mye. Planen er å gjøre delkapittelet så ferdig som mulig i dag. Ordmengden på metode-kapittelet begynner å bli ganske mye større enn det jeg har planlagt for kapittelet, men jeg vet at mye skal sløyfes når jeg faktisk begynner å redigere. Jeg kan jo spørre meg selv om det er vits å skrive på kapittelet, når jeg vet at jeg blir nødt til å endre på det etterhvert. Men skriveprosessen er lang, langt lengre enn man tror. Og for meg, bidrar skrivingen til tenkingen. Så jeg tror absolutt ikke at det er bortkastet. Også tror jeg at jeg hadde fått ganske dårlig psykisk helse hvis jeg bare skulle ha sittet og ventet. Det blir gledelig med helg nå, og sjansen til å sove uten alarm. Men det er også litt trist, for nå er Volla, Mog og yngste niesen hos Lynx og co. Jeg skulle også ønske at jeg var der, og det er veldig fristende når jeg ser alle snappene. Men du kan ikke alltid få det du ønsker i livet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar